Har kjent en del i det siste på ganske mange forskjellige følelser.. Jeg tror jeg nesten har vært innom hele spekteret av følelser..
- Sorg: alt jeg ikke får oppleve med Nora Sofie, jeg får aldri oppleve alle de tingene hun gjør for første gang, jeg skulle levd som en tobarnsmamma nå, eller i det minste fortsatt vært lykkelig gravid.
- Sinne: hvorfor får ikke jeg oppleve alle disse fantastiske tingene med Nora Sofie når andre foreldre får det med sine barn. Jeg har gjort alt i min makt for at hun skulle få den desidert beste starten på livet sitt også får ikke jeg oppleve det. Så har du andre gravide som ikke bryr seg en døyt om hva som er best for barnet, og de får oppleve alt det fantastiske!
- Fortvilelse: Hvorfor!! Gi meg et svar! Gi meg en mening! Har jeg gjort noe galt, var det min feil?? Kan det ha skjedd fordi jeg la meg på ryggen? Kunne utfallet vært annerledes hvis jeg reiste meg opp eller endre stilling når jeg kjente liv sist??
- Glede: fordi jeg har verdens mest fantastiske sønn og samboer! De får frem mine smil og gjør så jeg ikke forsvinner helt vekk i all sorgen. Jeg føler meg trygg, og lykkelig over å ha to så gode gutter i mitt liv! <3
- Frykt: hva hvis noe skjer med Joachim? Hva hvis noe skjer med johan? Hva hvis noe skjer med meg? Hva er sjansen for at dette skjer i neste svangerskap også? Jeg er livredd for å tenke tanken om at noe kan skje med Johan eller Joachim å. Jeg har fått denne merkelige angsten at ”hvis jeg tenker det, så kan det skje”. Og akkurat nå er de to de eneste personene som passer hjertet mitt fra å svinne hen. Jeg makter ikke tanken på å miste flere, men det har blitt en frykt som henger ganske sterkt i meg. Jeg tror ikke en virkelig skjønner hvor skjørt livet er før noe skjer med et barn nær en selv. Samtidig er jeg så redd for at noe skal skje med meg, for jeg er ikke ferdig med å leve, jeg vil se sønnen min vokse opp, jeg vil gå gravid igjen, jeg vil oppleve å være nybakt mamma igjen, og jeg vil jo bli bestemor en gang(selv om dette absolutt ikke er opp til meg, så er jo sjansene absolutt der hvis de barna vi får ønsker seg barn etter hvert..:) )
En av tingene som virkelig henger i meg er; hvorfor skal jeg bli frarøvet jenta mi når jeg har vært så forsiktig? Hvorfor skal ikke jeg få oppleve den gleden når andre får det? Misforstå meg rett, jeg unner ingen å måtte gå igjennom dette, men hvorfor skal jeg det når andre slipper???? Jeg kjenner jeg blir så sinnsykt sjalu på andre gravide! De har jo oddsene med seg, sjansen for at de skal få en sprell levende baby hjem som kommer til å gi de uendelig med gode stunder fremover er jo så utroooolig mye større en sjansen for at det skal gå galt!
HVORFOR?!?!?! Jeg blir så sinna! Jeg slutta med alt som skulle sluttes med! Jeg holdt meg stort sett vekke fra koffein, og det eneste jeg fikk i meg av det var evt. Cola og da holdt jeg meg godt innenfor den ene literen de sier at gravide kan drikke i løpet av en dag! Jeg tok folat! Jeg turte ikke spise kjøttpålegg som hadde lagt åpent i kjøleskapet i mer enn et par dager! Jeg sjeska utrolig mye på roastbiff, spekeskinke og mange andre sånne ting! Og selv om jeg leste at gravide kunne fryse dette et par dager for å så ta det opp og spise, så holdt jeg meg unna,! For det er jo en liten pris å betale å ikke spise roastbiff i 9 mnd når resultatet er at babyen ikke blir syk!
Hvorfor skal det gå så galt med mitt lille gull, når jeg gjorde alt jeg kunne for å passe på henne?! Hvorfor skal andre mødre som røyker, drikker kaffe, spiser alt de har lyst på osv får oppleve sine gull? Hvor ofte har det ikke vært oppe i media i den siste tiden om alle mødrene som syns det er vanskelig å droppe et glass med vin eller en øl selv i svangerskapet? Hvorfor skal disse kvinnene få lov til å oppleve sine barn når jeg ikke får det med lillesøster? Hvorfor skal narkomane få oppleve sine barn når jeg ikke får det med Nora Sofie???!
Og i det jeg tenker alle disse sinte og stygge tankene så blir jeg rammet av stor sorg og en helt grusom samvittighet, for herregud, jeg unner da virkelig ingen å gå igjennom dette! Jeg vil ikke at noen andre skal måtte gå igjennom dette! Uansett livssituasjon osv! Det er det som er så fryktelig vanskelig med alle disse følelsene som river i meg, for jeg syns det er så grusomt urettferdig at jeg, JEG, som har gjort alt de anbefaler! At jeg må gå igjennom dette, mens andre slipper..Og så igjen, jeg vil jo at alle andre skal slippe, men jeg vil slippe selv også…….
Kjære vennen<3
SvarSlettJeg tror det du føler og det du tenker er HELT normalt etter å ha gått gjennom en slik tragedie som dere har..
Alle vet at du ikke at dette skal skje med andre, men jeg tror også alle forstår hvorfor du tenker slik du tenker, det er helt normalt..
Selvom det ikke kan sammenlignes så har jeg mange av de samme tankene, hvorfor blir ikke jeg gravid? Hvorfor blir narkomane eller de som ikke vil ha barnet sitt gravid?
Jeg har også vært sykelig sjalu på gravide og mødre.
Jeg tror slike ting er normalt<3
Kjære deg, du ordlegger deg så utrolig bra, hvert eneste innlegg sitter jeg med tåre våte kinn fordi jeg så gjerne ville tatt bort smerten din, jeg ville tatt den selv hvis det hadde betydd at du kunne hatt det bedre denne tiden..
Husk at det er lov å sørge, det er lov å være sint, kjefte skrike og gråte.
Det er lov å holde seg borte fra små barn en stund, det er lov å være sammen med små barn.
Husk på at dette er din og deres sorg, dere må takle den slik dere føler er riktig<3
Mange tusen klemmer<3
Tusen takk for veldig gode ord! <3
SvarSlettJeg skulle ønske ikke alle disse følelsene hang så sammen, at man kunne takle en og en følelse ettersom man ble klar for det..
Det er så slitsom å måtte bli lei seg og bli sinna på seg selv fordi en har følt på en "feil" følelse.
Jeg har jo mistet datteren min, jeg skal ikke kunne føle noen glede jeg. Men samtidig, jeg har jo verdens beste sønn og samboer, jeg må jo kunne føle glede over det jeg fortsatt har, og så tilbake dårlig samvittighet osv igjen. Og så er det de vonde tankene om hvorfor jeg må gå igjennom dette når andre slipper. og den dårlige samvittigheten som følger med de tankene og angsten for "hvis jeg tenker det, skjer det" jeg er så redd for at noen av mine nære og kjære skal måtte gå igjennom dette å. Jeg føler en utrolig stor trang til å passe på de rundt meg som er gravide, og jeg tror nok at det kommer av at jeg har "tenkt tanken" og jeg er så utrolig redd for at det skal skje..
Jeg skjønner tankene dine utrolig godt ja. husker veldig godt hvordan jeg syntes det var vanskelig og vondt det at vi har blitt gravide uplanagt to ganger, også sliter dere så med å få det til. Det er urettferdig det å..
Jeg hadde nok tenkt de samme tankene som deg jeg å da.
Men ofte er det så utrolig mye lettere å forstå og akseptere andres tanker og følelser enn det er å forstå og akseptere sine egne tanker og følelser..
<3<3
Jeg tror denne angsten din er en form for -døds angst- på en måte (har jeg rett?) og jeg forstår godt hvorfor du føler slik..
SvarSlettJeg føler selv den angsten når pappa ble syk, -hvis jeg tenker at han blir værre så blir han værre- -hvis jeg tenker at jeg er redd for at han kan dø, så dør han- ol..
Det kan jo ikke sammenlignes med deg men jeg kjenner igjen litt av følelsen..
Men for all del, jeg har ALLTID syns det har vært koselig når de rundt meg blir gravide, og jeg selvom jeg av og til kjenner sjalusi med ultralyd bilder ol, så gir det meg så mye mer å kunne være sammen med de som er gravide, få spm om jeg vil kjenne spark ol, bare det å bli inkludert betyr mye for meg..
Men igjen så skjønner jeg at folk trekker seg unna, har desverre vært mange av dem som var gravide rundt meg som trakk seg tilbake og ikke kom tilbake før ungen var født:/
Men igjen, jeg ser begge sidene:)
Jeg håper av hele mitt hjerte at dere blir gravide fort når dere ønsker å prøve igjen<3
ja, er vel på en måte det, men jeg er redd for at de vonde tankene mine blir til virkelighet.
SvarSlettEr ganske vanskelig å forklare for jeg tenker jo ikke at jeg vil at den og den skal miste sitt barn liksom.. Men det er noe med det når tanken "hvorfor jeg og ikke de" kommer, så ligger det liksom litt der..
Ja, Jeg kjenner meg igjen. For jeg vil så gjerne bli inkludert selv om det kanskje kan være vanskelig av og til for meg.. jeg er jo fortsatt like interessert i graviditet osv som jeg var før, og like glad på andres vegne selv om følelsene kan ta litt overhånd..
<3<3