14.11.11

Jeg aner ikke hva jeg skal si, eller hva jeg skal gjøre. Dagene er fryktelig tunge, og spesielt tunge er kveldene og nettene.

Det var ganske godt å få Joachim hjem igjen, og han gleder seg veldig til å dra i barnehagen i morgen og leke med Emil igjen..:)

Men kveldene er fortsatt for stille selv om vi har fått gullgutten vår hjem. Vi skulle jo hatt Nora Sofie med oss.

Vi fikk kjøpt en nydelig kjole til henne i går, men det var veldig vondt å gjøre det, for det er jo den eneste kjolen vi kommer til å kjøpe til henne. Når vi var i den ene butikken og Johan fortalte hvor stor gulljenta vår var, så var det ei anna nybakt mamma i butikken som sa;

”da er ho omtrent som ho da” mens ho gikk og bar så sin gulljente. Hjertet mitt falt og jeg skulle så uendelig gjerne ønske at jeg kunne gå sånn med min gulljente å. Jeg skulle så gjerne at en av gangene jeg våkner om natten at jeg våknet av at gulljenta vår skriker og vil ha mat.
At alt dette bare er en uendelig vond drøm som jeg ikke helt klarer å våkne av.

Kjære lille vakre Nora Sofie, Jeg håper du aldri fikk oppleve noe som helst smerte, jeg håper du gledet deg til å komme ut å møte den fantastisk gode storebroren din. Jeg håper du har det godt der du er nå og at vi sees igjen en dag. <3 Vår lille vakre gulljente <3