Minnetalen til Nora Sofie

<3
De minnene vi har fått med vår kjære lille Nora Sofie
er noen utrolig dyrebare skatter.
Det er kanskje mange som tenker at noe av det verste
med denne tragedien er at vi aldri vil kunne få minner
sammen med datteren vår. Det er jo ikke helt sant, jeg
ville heller sagt at noe av det verste med denne tragedien
er at vi aldri vil kunne ha minner med vår levende datter på
utsiden av magen. <3<3

Jeg husker første gang det virkelig gikk opp for Joachim
at det var en baby i mammas mage. Han lå på fanget mitt
og koste seg med kveldsmelka da Nora Sofie sparket han
i fua to ganger. Så sier jeg til Joachim; "kjente du det?
det var babyen i magen!" og gullgutten vår tar ut melkeflasken,
ser rart på meg, løfter opp beina sine, peker på magen min
og sier: "bebi der?"
"Ja, det var babyen som beveget seg" sier jeg.
Så legger Joachim seg til rette igjen mens jeg ser på
ansiktsuttrykket hans at han planlegger noe lurt, rett etterpå
har han sluttet å drikke melk, han løfter bena litt igjen,
promper og ser på meg med store lure øyne og et bredt glis om
munnen.
Da sier jeg til han: "næh, fiser du på babyen?" Og da begynner
Joachim å le rått og godt! <3
Akkurat der begynte det altfor korte søskenforholdet
mellom Joachim og Nora Sofie. Og det begynte så kjærlig og
godt med den her barnlige gleden og alt det gøye tullet
som hører med <3

Selv om Joachim koste med magen og sang sanger for lillesøster
lenge før akkurat denne episoden, så er det nøyaktig denne
episoden som fortalte meg at han skjønte at mamma
virkelig hadde en baby i magen og søskenforholdet var jo
etablert på et sekund!
Joachim har vært en utrolig flink og god storebror for Nora
Sofie. Han har vært så omsorgsfull mot henne, gitt henne koser,
klappet og "smeiket" magen og sunget sanger for henne. Men han
har jo også tullet med magen, laget fiselyder på magen,
"dyttet" i magen og tullet med sanger osv.

Nora Sofie fikk oppleve mye musikk og sang i magen. Og det
er jeg glad for ettersom vi alle er veldig glad i sang og musikk.
Hun fikk stadig vekk høre storebror synge sanger for henne, hun
var jo med når jeg sang nattasanger for Joachim, hun fikk høre
musikk når vi kjørte bil, var hjemme og på besøk. Så hun fikk
oppleve mye musikk, og jeg er ganske sikker på at hun likte musikk
også. Ofte var det som om hun la seg til rette i magen når det kom
musikk, også var det som om hun lå slik og nøyt det til musikken
var ferdig. enkelte ganger var det jo som om hun måtte danse med
også.
Joachim sang også ofte nattasanger for lillesøster, noen ganger
var det til og med kun lillesøster som skulle få nattasang.

Nora Sofie begynte tidlig med rampestreker. Hvis jeg la meg
i en stilling hun ikke ville at jeg skulle ligge i begynte hun å
hoppe og tumle rundt inni der helt til jeg snudde meg.
Hun likte også å være lenge oppe og sove lenge. Hun tok gjerne ikke
morgengymnastikken før i 11-12 tiden, og samme med kveldsgymnastikken,
det var gjerne endel aktivitet i 10-11 tiden på kvelden.

Når jeg var 28 uker på vei hadde vi en 3D ultralyd. Der fikk
vi vite at vi hadde ei nydelig lita jente i magen,
"et perfekt eksemplar" som vi ble fortalt. Og gjett om vi var enige.
Der fikk vi se den vesle jenta vår smile, hun rekte tunge til oss,
og på en av de små "filmsnuttene" hun tok så det ut som om jenta vår
sang en liten trall for oss. Og det forundrer meg ikke om det var
"bæ bæ lille lam" hun lå og tørrtrente på..<3



Natt til 9.11 endret alt seg. Den dagen sluttet det lille hjertet
til engelen vår å slå. To dager senere, den 11.11.11 kl. 15.42. kommer
den store og flotte jenta vår så altfor stille til verden. Hun veide
3785 gram og var 52cm lang.


Vi skulle så gjerne fått så mange fler minner med deg, Nora Sofie!
Men vit at du er uendelig høyt elsket og du vil aldri bli glemt!
Vi ses igjen! <3