Det var fryktelig ekkelt å komme inn på fødeavdelingen. Ligge på føderommet, se på lystgassen som står i hjørnet,
overvåkningsmonitoren som skal passe på barnet, alt utstyret de har liggende klart til forløsning..
Her ligger jeg og venter på å føde. Alle de tåpelige bekymringene jeg hadde tidligere i svangerskapet er jo bare idioti nå…
Jeg var så redd for å gå på overtid, jeg var livredd for å miste barnet mitt i magen pga overtid.. og her ligger jeg,
35 + 4 dager og hjertet til gulljenta vår sluttet å slå i går..
Jeg hadde så smått begynt å grue meg til fødselen, kom det til å ta like lang tid, kom jeg til å rekke evt epidural.
Og denne gangen skulle Jeg gjøre så godt jeg kunne for at Johan skulle få prøve lystgassen!...
Alle de tåpelige bekymringene om kosthold, bekkenet osv.
Jeg håpte for harde livet at jeg ikke skulle få svangerskapsdiabetes igjen,
fordi det var så sinnsykt mange kontroller og blodprøver hver eneste uke..
Nå ønsker jeg nesten at jeg fikk det, jeg skulle ønske jeg hadde alle de ekstra kontrollene og blodprøvene….
Neste gang kommer jeg ikke til å ha de samme bekymringene.
Og jeg sier neste gang, for jeg vil at Joachim skal få oppleve å være storebror for en levende liten krabat.
Og jeg vil ha et kjærlighetsbarn til med mannen jeg elsker.
Jeg har alltid drømt om å få bli trebarnsmor, men ikke på denne måten!
Johan kunne tenkt seg to barn, jeg ville gjerne ha tre. Men ingen av oss vil ha et barn i himmelen.
Ingen vil ha et barn i himmelen.
Og spør du meg så skulle det ikke vært et eneste lite englebarn i himmelen heller!
Nå har riene begynt å komme med tålig korte mellomrom, og jeg må si jeg er evig glad for besøket vi har!
Det er veldig godt å høre de andre samtalene osv så jeg slipper å ligge å konsentrere meg om smertene som er til ingen nytte liksom…
men jeg vil holde meg til varmeomslaga foreløpig, for de lindrer godt når de er gode og varme.
Og i tillegg så må jeg heller konsentrere meg om den fysiske smerten litt i stedet for den psykiske..
Jeg regner med at det blir mer enn nok psykisk smerte når fødselen er unnagjort uansett,
så de minuttene jeg kan få nå føler jeg at på en måte er gull verdt.
Selv om jeg ikke får verdens fineste premie etter arbeidet; nemlig et levende barn.
Vi kommer til å få verdens fineste jente, det vet vi!
Jeg har nok gått inn i en liten benektelses- og sjokktilstand..
for jeg håper så inderlig at det har skjedd et mirakel og at mini plutselig trekker pusten når ho kommer ut..
selv om jeg vet at det ikke kommer til å skje, så har jeg ikke sett det med egne øyne og jeg har ikke hørt det med egne ører enda.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar