Skulle ønske jeg kunne vært litt mer stabil i denne sorgprossesen.. Føler meg grei i form i det ene øyeblikket, og så er alt galt og jeg har bare lyst til å hylgrine i det neste øyeblikket.
Alt er så feil her. Alt er faktisk helt feil! Men det er ingen som kan gjøre noe som helst med det, og det vil alltid være feil tenker jeg.
Jeg sier hele tiden at jeg skulle levd som en tobarnsmamma nå, og det er jo i og for seg litt rart siden termindatoen ikke er før 11.12. jeg skulle egentlig vært høygravid, hatt dårlig søvn, lurt på om jeg kom til å begynne på termin med rier denne gangen å, slitt med bekkenløsning osv. Men magen er borte, bekkenløsningen er borte. Slapp heldigvis melkespreng pga melkestopptbl. de gav meg, men de stoppa jo ikke hele greia. Alle symptomene på graviditet er borte, alle plagene er borte, Nora Sofie er borte…. <’3
Jeg sier at jeg skulle levd som en tobarnsmamma nå, fordi jeg har født! Jeg har født og måtte gå tomhendt hjem. Jeg skulle hatt et hektisk liv nå, jeg forberedte meg på å måtte leve ganske hektisk nå fremover, også sitter jeg her med en liten gutt som er så fantastisk og flink som bare blir mer og mer selvstendig for hver eneste dag som går.. Men jeg vil på en måte ikke at min fantastiske gutt skal bli mindre selvstendig heller, for det gir meg så mye glede å se gleden i hans øyne hver eneste gang han får til noe som er litt vanskelig! Det vil nok gi meg myyye mer enn hvis jeg hadde gjort han mindre selvstendig fordi jeg har forberedt meg på å skulle ta vare på en baby og nå.
Det er jo ikke Joachim som skulle vært babyen min, han er min store og flinke gutt og det skal han få fortsette å være <3
Det er jo ikke Joachim som skulle vært babyen min, han er min store og flinke gutt og det skal han få fortsette å være <3
Jeg mangler et barn. Vi mangler et barn. Vi mangler en datter og Joachim mangler en lillesøster.
Jeg har forberedt og gledet meg så utrolig mye, og så er alt så tomt. Tomt blir kanskje litt feil ord å bruke, for jeg har jo det samme som før sånn sett(og jeg setter utrolig stor pris på mine to elskede gutter å!), men jeg skulle hatt så mye mer! Jeg skulle hatt så mye mer å gjøre, vi skulle hatt en liten gullgutt og ei lita gulljente her med oss.
Akkurat i dag har jeg ingen ting å si, ingen ting som kan hjelpe..
SvarSlettEneste jeg har å gi deg er en stor, varm, god klem<3 og bekreftelse på at du har lov til å tenke disse tankene, føle disse følelsene<3
Er det forresten greit for deg at jeg anbefaler andre å lese bloggen din? og at jeg skriver et innlegg om bloggen din?
Er sikkert mange som har sittet med samme tankene som ønsker å lese og kjenne seg igjen.
Også er det sikkert lærerikt for de som har venner eller bekjente å lese.
Det syns hvertfall jeg<3
Nok en gang<3 varme klemmer<3
Tusen takk, det er veldig godt å få bekreftelse på at det er greit å tenke alle disse tankene og føle alle disse følelsene. For selv om det meste går igjen på en måte så er det fortsatt så utrolig forskjell fra dag til dag..
SvarSlettDet er helt greit. <3
Jeg merker det selv at det er veldig godt å vite at jeg ikke er alene om følelsene osv, også må det jo være greit for andre å vite at engleforeldre er så fryktelig stolte av alle sine barn, levende eller ikke. og det sårer gjerne mer at folk unngår alt som har å gjøre med det barnet som har gått bort..
Og selv om det er de færreste som har opplevd dette, så kan en gjerne kjenne seg igjen i følelsene for det og relatere det til noe annet.
<3<3<3
Her er innlegget minveitilbake.blogg.no/13...n_blogg_som_fr_deg_t.html..
SvarSlettJa det er alltid godt å få bekreftelse på at det er ok å føle å tenke..
For det er det virkelig vennen<3
Så klart er det forskjellig fra dag til dag, det er derfor dette er en prosess..
Men de dagene du bare vil gråte, skrike, hyle og sørge, ja da tror jeg det er viktig at du gjør det, tror hvertfall det er viktig at du ikke holder det inni deg..
Og de dagene der ting er bedre, ja da kan du utnytte de dagene, ikke ha dårlig samvittighet for at du smiler eller ler, for at du kjenner lykke kanskje et minutt.
Det er helt lov det også..
Er dere flinke til å inkludere Joachim i sorgen, eller tillater dere dere først å sørge når han ikke er der?
<3
Så fint innlegg <3<3 det varmer! <3
SvarSlettJa, jeg har lurt litt på om jeg kommer til å angre en gang i fremtiden for at jeg er så åpen som jeg er, men prøver å tenke på at jeg skal få lov til å føle og tenke de vanskelige tingene også, ikke bare det som er "allment akseptert".
Ja, jeg vil jo at han skal lære det at det er greit å ha følelser. Ikke alle følelser er like greie å ha med å gjøre, men jeg vil ikke at han skal vokse opp og ikke vite hvordan han skal håndtere de.
Idag satt han å kikket i et leketøysblad(vi var på besøk) og han finner en side med sånne "parkeringshus", og der finner han et parkeringshus som han vil ha, et til en av de vi var på besøk hos, og et til babyen...
Stemningen ble ganske trykket når han sa hvilket babyen skulle ha, så jeg bare sa til han at babyen ikke trengte sånn leke nå, og han sier "nei" på en sånn måte at han kunne sagt; "det vet jeg"..
Jeg snakker endel om Nora Sofie til han, men jeg er var på om han vil høre eller ikke, og jeg presser ikke noen informasjon på han, men prøver å gjøre det litt naturlig liksom..
Jeg tror nok ikke du kommer til å angre, men man vet jo aldri så klart..
SvarSlettMen kanskje det blir godt å se tilbake på, når du kommer lengere, da kan du liksom se hvor langt du har kommet...
For det kommer ikke til å være slik resten av livet..
Sorgen vil jo alltid være der på en måte, men ikke like sterk..
Så bra at dere inkluderer han, det er jo viktig å lære barn at det er greit å føle, det er greit å gråte, det er greit å være sint.
Den beste måten de lærer det på er jo gjennom sine foreldre..
Er nok også viktig at dere ikke presser informasjonen på han, men at det skjer naturlig liksom..
Men jeg er jo hverken psykolog eller vet hva dere går gjennom, så jeg har jo ingen fasit.
Men ut i fra hva du skriver, og hva jeg selv har opplevd i min oppvekst tror jeg du gjør det rette<3
Det er så utrolig tøft av deg å være så ærlig som du er, for det krever mot.
Hvertfall for meg selv vet jeg at når jeg sier eller skriver ting så går det liksom opp for meg at det faktisk er slik.
Men hvis jeg ikke snakker eller skriver om ting så tror jeg at jeg kan glemme det..
Noe som jo er helt feil.
For man kan legge lokk på tankene, men kroppen vil alltid huske og den vil alltid ta det opp igjen helt til man har pratet/skrevet ut om det.
Mange natta klemmer til dere alle 3<3 håper dere får sove godt i natt, og drømme gode drømmer<3