Søndag 13.11.11

Vil fortsette å dele tankene mine. Få sortert tankene mine. Så jeg får fortsette der jeg slapp sist tenker jeg.

Riene tok seg egentlig ganske fort opp, og når de siste besøkende var gått torsdags kveld "ga jeg opp" ganske 

fort egentlig. Da ble det fort tid for lystgass. Det er mye rart man tenker når man ligger høy på lystgass. 

Og det er litt godt å, for jeg tror absolutt ikke at Nora Sofie ville ønsket at vi bare gråter!

Det er nok mange som vil se rart på meg nå og lurer på om jeg er rusa på lystgass i skrivende øyeblikk,

for jeg syns det er utrolig godt at vi har hatt besøk hvor vi har hatt Nora Sofie i rommmet og kunnet le

og smile. Og jeg forteller gjerne hvorfor; Nora Sofie er den nydligste og vakreste jenta jeg noen gang har sett,

og hvorfor skal alle minnene med henne tilstedet være fyllt med sorg og gråt? Ja, det er det mest tragiske og triste

både jeg og Johan forhåpentligvis noen gang trenger å oppleve, men det betyr jo ikke at hvert eneste minne

med henne tilstedet må være tårevåte. Hun fortjener at vi har gode minner med henne!

I lystgassrusen min hadde jeg jo mobilen, så jeg fikk delt litt lystgasstanker rundt til mine venner og min kjære..

Og en av tingene jeg husker veldig godt at jeg plutselig tenkte var:

Hvorfor skal jeg ligge her i bunnløs sorg(og i smerte) mens andre ligger i forbannelse over mannen som forårsaka

at de ligger der? For jeg elsker mannen som forårsaka at jeg ligger der.

Vi fant vel ut av ganske tidlig også at det kunne være greit at vi hadde flere med på fødselen, og gjett om vi er

glade for det nå i etterkant. Fødselen tok lang tid, og det hadde vært en umenneskelig påkjenning for Johan å ta

alene. Det var veldig godt å få ekstra støtte og vite at johan fikk litt avlastning og søvn. Jeg setter utrolig

stor pris på den støtten!!

Etter å ha lagt siden onsdags kveld med rier, skjedde det da på fredag ettermiddag, i 2-3 tiden tror jeg, at

det plutselig ble sånn at de måtte haste meg avgårde og sa at det kom til å bli keisersnitt. Jeg fikk fullstengig

panikk og jeg tror det eneste jeg klarte å si var: "nei" og "jeg vil ikke"..

Jeg var rett og slett livredd.

Inne på operasjonsrommet fikk Johan beskjed om at han fikk si ha det for jeg skulle i narkose, og da fikk jeg jo 

sjokk nummer to, og egentlig hadde jeg bare lyst til hyle og skrike ut at han skulle være med meg inn! Men det ble

jo ikke sånn.

fikk sagt hadet til min kjære og de måtte jo få meg til å slappe litt mere av, jeg som hyperventilerte,

skalv som om det skulle være 20 minus i rommet, grein og prøvde å nekte, så da ga de meg litt beroliggende, fikk satt ny

veneflon, tok blodtrykk, ga meg noe syredempende eller noe for at det ikke skulle skje noe med magen, og så kommer en mann over meg med en maske og spør om jeg er kvalm? jeg sier "nei, jeg er redd", og han sier tilbake til meg at

dette skal gå bra og at jeg skal puste i denne masken. Og dette må han jo be meg om en gang til siden jeg puster

seint når jeg slapper fullstendig av.

Det neste jeg husker da er at jeg våkner og begynner å bli grepet av panikken igjen for jeg tror at jeg fortsatt ligger på operasjonssalen og enda ikke har blitt gitt narkose.

Så all ære til akutt teamet her, for jeg tror ikke det tok 2 minutter engang fra Johan sa ha det og til jeg var borte vekk.

Heldigvis så slapp jeg keisersnitt, istedet fikk de gulljenta inn igjen, snudde ho litt og fikk ho ut igjen med bena først.

Så kl. 15.42 11.11.11 kom verdens fineste lille jente til verden. 3785 gram og 52 cm lang. Så en stor og fin jente fikk vi!

Nå tenker jeg litt at når vi først skulle være så uheldige, og når skjebnen til den lille jenta vår skulle være så tragisk,

hvorfor kunne hun ikke heller blitt tatt fra oss noen timer eller få dager etter fødselen? At vi hadde fått beskjed om at noe

var galt med henne og at hun ikke kom til å overleve. Da kunne vi fått sagt ha det til henne, vi kunne hørt stemmen hennes, kost

med henne, sunget sanger for henne og ikke minst få bilder av henne i live.

Morgenen etter at Nora Sofie kom til verden og jeg var ute og gikk for å komme til badet, møtte jeg en nybakt mor i gangen som var på vei tilbake til rommet sitt hvor barnet gråt. Jeg husker henne så utrolig godt for hun så tydelig irritert ut.

Da merket jeg at sinnet mitt kom, for hun burde jo være så utrolig glad og takknemmlig! Jeg hadde så lyst til å si til henne at vi aldri kom til å høre vårt barn skrike og at hun burde være takknemlig for at hun får oppleve alle de store tinga med sitt barn.

Men fornuften grep meg jo, jeg har jo vært nybakt mor selv, hormonene som er i fritt fall osv. Det er jo ikke mulig å holde seg smørblid og takknemmlig for hvert sekund resten av livet. Og som johan sa til meg å, det er nesten litt godt å høre barneskrika nå. Det er fryktelig sårt når jeg tenker på at det kommer vi aldri til å oppleve med Nora Sofie. Men i det minste så slipper alle de andre foreldrene å gå igjennom den samme smerten som vi må, og de får oppleve sine fantastiske barn og all den gleden og stoltheten det bærer med seg.

Jeg har endret en del av tankene mine etter dette som har skjedd. En av tinga er blant annet dette med

at en ikke skal offentliggjøre graviditeten før etter 12. uke. Hvorfor skal en ikke det? Jeg har ikke

opplevd at det har gått galt selv før den "trygge" grensen på 12 uker, men hvorfor skal en holde det for seg

selv så lenge? og jeg vil jo tro det er ganske vondt å miste da å, for det er jo fortsatt barnet ditt selv om

det kanskje ikke var levedyktig. Det må jo være godt med den støtten da å?

Jeg husker når de tok vannet, så sa de at det var fint og rent fostervann som kom ut, og at det gjerne var motsatt når

barnet døde i mors mage. De fikk tatt fostervannsprøve, de har fått tatt vevsbiopsi av jenta vår, og morkaka er jo tatt

prøver av. Og det var ikke en eneste synlig feil med den perfekte lille jenta vår. Ikke en eneste feil, hadde fødselen startet en uke før, og alt innvendig var som det skulle å, så er det en utrolig stor sjanse for at hun hadde vært med oss idag.

Men vi har takket nei til at de skal utføre obduksjon på henne. Jeg lurte litt i begynnelsen, i tilfelle vi kunne fått et svar,

men jeg tror vi hadde betalt en for stor pris for å kanskje kunne få et svar. Og i tillegg har jeg tenkt det at de svara vi evt. ville fått ved en obduksjon vil jo ikke kunne gjøre sånn at det er noe annerledes vi kan gjøre ved neste svangerskap.

Og jeg støtter absolutt min kjære i at gulljenta vår skal slippe å bli kutta i og alt det som hører med. hun skal få hvile

i fred, og får vi ikke noe svar på alle de prøvene som allerede har blitt tatt så får vi la det være med det.

Den lille engelen vår skal få slippe det!

Nå merker jeg også at jeg begynner å grue meg veldig til å gå inn til slaattene på mandag. Det er fryktelig vondt å tenke på at jeg er 23 år gammel og må planlegge begravelsen til mitt andre barn. Jeg er 23 år gammel, Johan er 27 år gammel, og vi må  planlegge begravelsen til barnet vårt. Det finnes ikke noen mening, det finnes ingen god grunn til hvorfor vi må gå igjennom dette! 

Jeg gruer meg så til å se den lille kisten med den nydelige datteren vår i. Jeg gruer meg så til å velge bomster, kiste, gravstøtte...

Jeg gruer meg så til alt! Men hun er vår datter og hun fortjener kun det fineste og beste, så det skal hun få! 

Vi vil aldri ha muligheten til å gi vår lille englejente noe som helst anna, så hun skal kun ha det beste når dette er det

eneste vi noen gang kan gi henne!

Jeg føler å nå at jeg må takke alle sammen som har vist oss så mye støtte og omtanke de siste dagene! Det betyr utrolig mye for oss, hver melding vi får betyr utrolig mye selv om vi kanskje ikke klarer å uttrykke det helt og takke hver enkelt så mye som vi har lyst til. 

Også vil jeg faktisk takke våre nære venner og familie som også har vært utrolige støttespillere nå som dagene har vært så vonde og lange!

Og spesielt vil jeg takke min kjære! Han kunne ikke gjort noe som helst annerledes. Jeg har en helt utrolig fantastisk mann som har gitt meg de to nydeligste barna i verden! Og jeg tror og håper at vi vil med tiden få en eller flere perfekte barn! 

Jeg kan gråte på skulderen hans, og jeg kan gråte sammen med han. Og jeg føler at vi har bare blitt sterkere etter denne opplevelsen, og når dette ikke knekker oss, så er det ingenting anna som skal klare det heller! Vi har begge akseptert at vi er forskjellige og sørger på forskjellige måter, men vi er åpne om det og det gjør det så mye lettere. Det er kun oss selv som vet hvordan vi best sørger, og vi må få sørge på den måten som er best for oss selv. og hvor godt er det ikke å få støtte av den andre selv om en sørger på forskjellige måter..

Det er godt å få sørget på sin måte og få forståelse og støtte fra personen som er nærmest! Det får jeg fra johan, og jeg er evig takknemmlig, og jeg tror også at det vil hjelpe meg mye i sorgprossesen vi står ovenfor