Døden og spørsmål til dere som har sett døde mennesker..

Jeg har kanskje et litt vel sært spørsmål, men det var noe som poppet inn i hodet mitt her en dag og jeg lurer på om andre har sett/følt det samme?

Jeg syns det er forskjell på mennesker som akkurat har gått bort og mennesker som har gått bort for en stund siden, er jeg den eneste som syns dette? Og hva syns dere andre evt om dette? Hvis dere har sett et menneske som akkurat har dødd, syns dere h*n ser fredeligere/finere med en gang eller etter noen timer/dager?

Det er ikke så mange mennesker jeg har sett døde, og det er vel bare ett menneske jeg har sett både rett etter dødsfallet og da på syningen ved kistenedleggelse. Og det er ikke Nora Sofie, føler ikke det blir helt det samme med henne da hun hadde vært død i to dager da vi endelig fikk se henne for første gang.
Men det jeg vil frem til er at jeg har jo lest boken "sommerlandet" for en tid tilbake, og plutselig her om dagen begynte jeg å lure på om kanskje det var noe i det.. For i boken står det at når et menneske dør så tenker forfatteren at de da først går igjennom en mørk dal, hvor de kanskje gråter litt og er lei seg for å måtte forlate oss på jorden, men at det etterhvert blir mer lyst og at tristheten forsvinner og de kjenner mer og mer glede til det bare er glede.. Jeg syns mennesker stort sett ser mer fredelige ut når de ikke er "nydøde", er det bare meg som syns dette?

Dette med død og hva som skjer etter døden er egentlig et ganske vanskelig tema, vanskelig å vite hva man skal tro og hva man skal håpe på. Etter å ha lest ganske mye i "den dagen jeg døde" så har jeg begynt å tenke at vi har en sjel, og sjelen har utrolig mye å si på hvem vi er som mennesker, og når vi dør så skilles sjelen vår fra våre kropper og reiser "videre" eller hva jeg skal si..

Mange sier jo at å se døde mennesker er jo nesten som å se de sove, men det syns ikke jeg. Og det er ikke bare på grunn av de åpenlyse forskjellene som at et dødt menneske ligger helt i ro uten å puste, småbevege seg litt osv, men et dødt menneske, og da spesielt et menneske som har vært død en liten stund syns jeg ser ut som et "skall".. Essensen av det som var det menneske er borte, det er liksom bare utseende igjen. Det føles tomt å se på et dødt menneske. Når jeg sjekker mine barn enkelte ganger om kvelden før jeg går å legger meg, og selv om de ligger i sin dypeste søvn og puster så stille så stille så man nesten blir litt redd, så har det aldri vært som å se et dødt menneske, essensen av mine barn er der. Kanskje det er sjelen man merker? Og når man ser et dødt menneske merker man at sjelen er borte?

Jeg husker jo jeg hadde en gnagende uro, jeg turte ikke tenke tanken, men det var noe som var galt den morgenen Nora Sofie døde, og jeg hadde denne uroen før jeg begynte å drikke saft, spise sjokolade, legge iskalde ting på magen. Noe i meg merket at noe var forferdelig galt, men jeg hadde ikke en eneste tanke om at det var noe galt, og ihvertfall ikke noe så galt..

Nei, jeg vet ikke jeg. Som sagt, dette er jo et utrolig vanskelig tema og man vil jo aldri vite hva som skjer/ikke skjer før man dør selv. Men døden er så endelig, så jeg håper og krysser alt jeg har for at jeg og alle jeg kjenner får oppleve ferdig livet først.. <3
Da var helgens dype tanker fra meg over. :)
Ha en god og fredelig lørdag videre! <3