Min merkelige deja vu følelse..

11. Mai arrangerte jeg utdrikningslag for min kjære kusine.
På kvelden måtte jeg hjemnom å amme Tomine og legge henne. Tomine roet seg ikke helt da jeg la henne i sengen, hun begynner å klø og gni seg i ansiktet og da pleier jeg å ta hendene hennes og holde i hendene, da pleier hun å roe seg fort hvis jeg bare treffer riktig tidspunkt..;)
Men idet jeg strekker mine hender mot Tomines, får jeg denne merkelige deja vu følelsen, ikke en "deja vu" vi er vant med av typen, "oi, dette følte jeg at jeg har gjort før". Nei, det var mere som; "oi, dette kommer jeg til å gjøre igjen".
Men ikke at jeg kom til å gjøre dette igjen samme kveld eller alle de andre kveldene jeg legger henne, nei, dette deja vu'et var dødsrelatert. Jeg følte at dette ville jeg gjøre igjen, om mange mange år til når Tomine sin tur er kommet og jeg for lengst har gått bort.
Det var en overveldende følelse og sikkerheten var så sterk, jeg visste i det øyeblikket at jeg aldri noen sinne kom til å forlate mine barn.

I akkurat det øyeblikket fikk jeg vite, og jeg kunne si med 110% sikkerhet at jeg aldri noen gang kom til å forlate henne eller Joachim. Jeg vil alltid være med de, og mitt løfte om "alltid" ville gjelde deres "alltid" også..

Så deilig, så fantastisk, for en herlig trygghet.

Jeg håper det stemmer.

Skeptikeren i meg kommer alltid frem igjen, jeg vil jo aldri kunne ha noe håndfast bevis, jeg er jo bare nødt til å tro.. Og jeg liker fakta, liker håndfaste ting, derfor er det ikke alle ting som er like lette å tro på.. Men håpe, det gjør jeg så absolutt! Der troen kanskje kommer litt til kort, tar håpet over og dekker fullstendig!

Tenk så deilig. Aldri måtte forlate sine barn, bare skifte form.

Jeg håper så inderlig det stemmer. Jeg ønsker ingenting annet enn å kunne være en god mor her i livet for mine barn, å være deres støtte og trygghet. Tenk så godt om jeg kan fortsette å være dette etter at min tid har kommet, tenk så godt å kunne være tilstede resten av deres liv også. Og når deres tid kommer, tenk så godt å kunne møte dem, ta dem i hånda, være tryggheten deres, sørge for at i deres mest sårbare øyeblikk at de aldri vil være alene et sekund!

Jeg håper..