Året 2012 i bilder

Lørdagen før han ble lagt inn på sykehuset. Fetter på overnattingsbesøk og Joachim fant en krokkodille som tante Eva skulle ha, ikke han! <3

 En veldig trøtt og sliten gutt i 5-tiden mandag 23. januar 2012.. ikke en sånn start vi ville ha på det nye året. Dette var vel også en liten time før vi fikk beskjeden om at de mistenkte leukemi og planla å sende oss til rikshospitalet dagen etter..

 På bestefars fang, prøver ut briller og ser på medisinen han fikk mot ørebetennelsen sin..

 På trilletur med tane Eva sin vogn og med pus oppi <3

 Slapper av i sofaen med bamsene og pledd.. <3

Tenner lys hos Nora Sofie <3

 Kjempestas å hive kongler <3

 elsker dette bildet av den lille friluftsgutten min <3

 Doktor Joachim <3

Første besøk på sykehuset for å treffe Tomine <3 "Hun skal være med vi hjem!" <3

 Holde handa <3

over gjennomsnittet glad i ketchup?..:P

 samlet <3<3

Romjulskos; "picnic" i pysjen på kaptein sabeltann håndkleet foran barne-tv <3

 Her lages det mat.. ;)

 Passe godt på lillesøster <3

 godt med en lur hele gjengen i romjula.. <3

 Kakemonster sjokoladekake

 Lynet og Billhører med i bursdagsfeiringen av storebror! <3

 mm, ketchup..;)

 Knusing av pepperkakehus på nyttårsaften! :)

 "smil Joachim" ;)

 Gulrotkake <3

En skikkelig overraskelse etter at legen på forrige ultralyd hadde sagt det sikkert hadde gått galt..

 helt fersk <3

 første trilletur <3

 Lillesøster hos storesøster <3<3

 Jordbærkjole <3

<3<3

Bildene er ikke heeelt i kronologisk rekkefølge, men satser på at det går greit <3

Til Nora Sofie

Jeg har sett deg min vesle lille førstefødte datter ligge livløs og kald. Ikke en mine, ikke et rykk.

Helt stille.

Jeg har sett deg ligge i en liten kiste, jeg har sett kisten bli senket ned i et lite hull.

Jeg vet at ingen barn vil at foreldrene skal være lei seg, og jeg håper dette gjelder deg også. Ikke i den meningen at jeg håper du ikke er ond, men at jeg håper at du er et sted der ute, utenfor vår vitenskapelige verden, utenfor vår teknologiske rekkevidde, og følger med på oss, er med oss og ikke vil at mammaen din skal være lei seg.

Men jeg vil sørge over deg min lille engel. Jeg vil be om å få lov til å bruke litt tid innimellom til å gråte over deg og over alt som skulle vært.

Jeg kommer nok til å bruke resten av livet mitt til å sørge over deg og på å lure på hvordan alt hadde vært hvis du var her.
Du er mitt barn og jeg trenger å gråte over tapet av deg, jeg trenger å sørge over å ha mistet en av mine tre vakreste øyenstener, jeg trenger å være litt lei meg innimellom.
Dine helt spesielle sammensatte gener vil aldri bli ført videre av deg, men jeg håper og tror at du på et vis blir ført videre likevel. 
Hvordan livet kan bli snudd helt på hodet i løpet av få sekunder.  Hvordan man kan gå fra himmelsk glede til nervøs redsel til bunnløs sorg på under et halvt døgn. Hvordan livet kan slutte før det egentlig fikk begynt. Hvordan man kan miste en man elsker, en stor bit av seg selv på bare noen få sekunder.

Det betyr ikke at mamma er lei seg hele tiden, for det er jeg absolutt ikke. Jeg minnes ikke deg med bare gråt og tristhet, jeg minnes deg også med kjærlighet, glede over å ha kjent deg, stolthet over å ha lagd deg. <3

Av og til tenker jeg på hvor mye du har endret våres alle liv, hele den videre slekten vil være påvirket av din død. Slektstreet vårt vil være helt annerledes fordi du døde.

Selv om du aldri vil oppleve å få egne barn, vil du forhåpentligvis få nieser/nevøer. Og selv om din bror og søster ikke har den samme sammensetningen av gener som deg, har de mye av det samme, samme «oppskrift»; 50% mamma og 50% pappa. <3

Det er rart hvordan livet er, hvordan alle planene som er lagt kan forandre seg i neste sekund for å så aldri kunne bli lagt igjen.

En dag skal vi møtes igjen min kjære, men inntil den dagen håper jeg at du er med mammaen, pappaen, storebroren og lillesøsteren din i sorger og gleder. I små og store begivenheter.

Lek med stjernene, hopp og kos deg i de fløyelsmyke skyene, og titt innom oss innimellom. <3  Mamma elsker deg <3

Den evige frykten

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sjalu på andre.. Sjalu på andre som får barn, og som slipper unne med en brøkdel av bekymringene jeg hadde..

Jeg begynner å virkelig kjenne at jeg er sjalu.. En helt annen følelse enn da vi akkurat hadde mistet Nora Sofie. Nesten en slags irritasjon på at andre kan gå å bare vente på at de små i magene bare skal melde sin ankomst. Som at det er den største selvfølgelighet. Spesielt har det vel også vært at jeg har hatt to på facebook med samme termindag i år som jeg hadde med Nora Sofie i fjor.
Kjenner at jeg ikke klarer å føle noen glede på andres vegne, jeg er jo selvfølgelig glad for at det har gått bra, men å klare å glede meg på deres vegne, det er for mye forlangt for meg for tiden..

Og i tillegg er Tomine igrunn vårt siste barn, men jeg er ikke klar for den tanken enda. Ikke klar for tanken på at jeg aldri skal gå gravid igjen, aldri kjenne et lite liv sparke i magen min, aldri ha et lite nyfødt barn i armene og alle de herlige første tingene de gjør.. Men dette er følelses-delen av meg.. Den logiske delen av meg vet at kroppen min trenger en god pause fra hormoner og graviditet, jeg skal ned igjen til normalvekten min, jeg skal nyte mine to barn og alt som skjer i livene deres fremover.

Livredd er egentlig nøkkelordet om livet mitt om dagene. Jeg klarer nok ikke å slippe tanken på ny graviditet fordi jeg går rundt i en konstant frykt for at det skal skje noe med Joachim eller Tomine. Vil det aldri ta slutt? Vil jeg aldri kunne slappe av igjen? Må Tomine komme over den alderen Joachim var i når han fikk kyssesyken før jeg kan slappe mere av? Må de ha kommet over ungdomstiden og alt de skal gjøre da for at jeg kan slappe av igjen? Eller vil jeg resten av livet gå rundt å være livredd for at noe skal skje med barna mine?

Jeg er sjalu på alle andre som bare kan slappe helt av. Som ikke frykter for sine barns liv. Som tar hver nye dag som en selvfølge.
Det er ikke bare glede som kommer frem når jeg tenker på jul, men så uendelig mye frykt også.. Jeg gleder meg så utrolig mye til å feire jul hjemme med familie, med Joachim og Tomine. Jeg gleder meg så enormt til å se all gleden i Joachim sine øyne, alle pakkene han skal få åpne, spenningen og forventningene.. <3 Men frykten henger så i. For jeg gleder meg jo så, og jeg vet jo så altfor godt at ting veldig fort kan snu.¨
Jeg er så redd for at Joachim ikke skal få oppleve sin tredje bursdag, sin fjerde jul, men sin første hvor han virkelig har forstått dette med å ønske seg ting og at det kanskje ligger noe av det innpakket under treet..
Og jeg er så redd for at Tomine ikke skal få feire bursdagen til storebror, ikke skal få feire jul sammen med oss.. Det er jo egentlig ikke ulogiske tanker, vi har jo et barn som ikke får være med på bursdagsfeiringer eller julefeiring.

Jeg grøsser.. De tankene er de absolutt verste.. Hva skal jeg liksom gjøre uten den flinke og nydelige gutten min som synger sanger i ett sett, som elsker å kose med håret sitt. Kommer inn til oss om natten og har helt bestemte meninger om hvordan han skal ha det da, for da skal han ha halve av min nederste pute, ligge under min dyne og kose med håret mitt. <3 Den fine gutten min som leker med masse med biler, koser masse med Tomine, kaller henne for bestevennen sin, vogger henne når hun griner, stryker henne over håret når hun sitter i vippestolen, nusser henne og gir henne koser. Jeg kan ikke miste den herlige gutten min!

Og hva skal jeg gjøre uten den lille herlige jenta mi? Hun elsker å bli kalt fin, hun smiler som en skikkelig sommersol når jeg snakker med henne og forteller henne hvor søt og fin hun er. Hun har begynt å "arøe" litt med oss også nå, hun elsker å snakke tilbake med oss. Hun elsker storebroren sin, her idag stod vi kjempelenge ved sofaen, for hun kikket, smilte og snakket litt til lerretet vi har på veggen av Joachim. <3 Hun elsker å bli vippet i vippestolene sine, kjøre bil elsker hun, bade slår desidert både vipping og bilkjøring. Og hun hater sutt, og morsmelkerstatning. Noe som egentlig gjør meg ekstra bekymret, for jeg vet jo at bruk av sutt kan minske krybbedødsfaren, og jeg vil veldig gjerne at den krybbedødsfaren skal være så liten som mulig, så hvis hun hadde forstått hva ønskelister og sånn til jul er, så hadde mitt ønske vært at hun tok sutten.. Morsmelkerstatning var egentlig bare et forsøk en av dagene før jeg skulle til frisøren, for jeg måtte jo vite at hun ville ta flaska sånn i tilfelle hun ble sulten mens jeg var borte.. Og ja, jeg ble litt nervøs når hun bare spyttet ut flaska, nektet å drikke så mye som en dråpe.. Men da jeg pumpet meg og ga henne på flaske, da gikk det som smurt. Jeg kan ikke miste min herlige lille jente heller!

Jeg vil ikke ha denne frykten lenger, jeg vil kunne nyte livet med min kjære lille familie til det fulle..

Koser meg med min nyfødte jente på sykehuset. <3

Stolt storebror som holder lillesøsteren sin for første gang.. <3 "hun skal være med hjem til vi!" <3

Koser og holder lillesøster i hånda. <3

 <3<3<3

 Tomine koser seg masse på fanget og i pleddet hun fikk av tante Eva. <3

 Mamman ville sove, men Tomine hadde andre planer. <3<3

Pepperkakepynting idag. <3 Et hjerte til hvert av barna mine <3

 Pepperkakehuset fikk også litt pynt idag. <3 Pyntet helt alene av min herlige sønn <3

Nok et herlig sovebilde. <3