fredag 7. desember 2012

Den evige frykten

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sjalu på andre.. Sjalu på andre som får barn, og som slipper unne med en brøkdel av bekymringene jeg hadde..

Jeg begynner å virkelig kjenne at jeg er sjalu.. En helt annen følelse enn da vi akkurat hadde mistet Nora Sofie. Nesten en slags irritasjon på at andre kan gå å bare vente på at de små i magene bare skal melde sin ankomst. Som at det er den største selvfølgelighet. Spesielt har det vel også vært at jeg har hatt to på facebook med samme termindag i år som jeg hadde med Nora Sofie i fjor.
Kjenner at jeg ikke klarer å føle noen glede på andres vegne, jeg er jo selvfølgelig glad for at det har gått bra, men å klare å glede meg på deres vegne, det er for mye forlangt for meg for tiden..

Og i tillegg er Tomine igrunn vårt siste barn, men jeg er ikke klar for den tanken enda. Ikke klar for tanken på at jeg aldri skal gå gravid igjen, aldri kjenne et lite liv sparke i magen min, aldri ha et lite nyfødt barn i armene og alle de herlige første tingene de gjør.. Men dette er følelses-delen av meg.. Den logiske delen av meg vet at kroppen min trenger en god pause fra hormoner og graviditet, jeg skal ned igjen til normalvekten min, jeg skal nyte mine to barn og alt som skjer i livene deres fremover.

Livredd er egentlig nøkkelordet om livet mitt om dagene. Jeg klarer nok ikke å slippe tanken på ny graviditet fordi jeg går rundt i en konstant frykt for at det skal skje noe med Joachim eller Tomine. Vil det aldri ta slutt? Vil jeg aldri kunne slappe av igjen? Må Tomine komme over den alderen Joachim var i når han fikk kyssesyken før jeg kan slappe mere av? Må de ha kommet over ungdomstiden og alt de skal gjøre da for at jeg kan slappe av igjen? Eller vil jeg resten av livet gå rundt å være livredd for at noe skal skje med barna mine?

Jeg er sjalu på alle andre som bare kan slappe helt av. Som ikke frykter for sine barns liv. Som tar hver nye dag som en selvfølge.
Det er ikke bare glede som kommer frem når jeg tenker på jul, men så uendelig mye frykt også.. Jeg gleder meg så utrolig mye til å feire jul hjemme med familie, med Joachim og Tomine. Jeg gleder meg så enormt til å se all gleden i Joachim sine øyne, alle pakkene han skal få åpne, spenningen og forventningene.. <3 Men frykten henger så i. For jeg gleder meg jo så, og jeg vet jo så altfor godt at ting veldig fort kan snu.¨
Jeg er så redd for at Joachim ikke skal få oppleve sin tredje bursdag, sin fjerde jul, men sin første hvor han virkelig har forstått dette med å ønske seg ting og at det kanskje ligger noe av det innpakket under treet..
Og jeg er så redd for at Tomine ikke skal få feire bursdagen til storebror, ikke skal få feire jul sammen med oss.. Det er jo egentlig ikke ulogiske tanker, vi har jo et barn som ikke får være med på bursdagsfeiringer eller julefeiring.

Jeg grøsser.. De tankene er de absolutt verste.. Hva skal jeg liksom gjøre uten den flinke og nydelige gutten min som synger sanger i ett sett, som elsker å kose med håret sitt. Kommer inn til oss om natten og har helt bestemte meninger om hvordan han skal ha det da, for da skal han ha halve av min nederste pute, ligge under min dyne og kose med håret mitt. <3 Den fine gutten min som leker med masse med biler, koser masse med Tomine, kaller henne for bestevennen sin, vogger henne når hun griner, stryker henne over håret når hun sitter i vippestolen, nusser henne og gir henne koser. Jeg kan ikke miste den herlige gutten min!

Og hva skal jeg gjøre uten den lille herlige jenta mi? Hun elsker å bli kalt fin, hun smiler som en skikkelig sommersol når jeg snakker med henne og forteller henne hvor søt og fin hun er. Hun har begynt å "arøe" litt med oss også nå, hun elsker å snakke tilbake med oss. Hun elsker storebroren sin, her idag stod vi kjempelenge ved sofaen, for hun kikket, smilte og snakket litt til lerretet vi har på veggen av Joachim. <3 Hun elsker å bli vippet i vippestolene sine, kjøre bil elsker hun, bade slår desidert både vipping og bilkjøring. Og hun hater sutt, og morsmelkerstatning. Noe som egentlig gjør meg ekstra bekymret, for jeg vet jo at bruk av sutt kan minske krybbedødsfaren, og jeg vil veldig gjerne at den krybbedødsfaren skal være så liten som mulig, så hvis hun hadde forstått hva ønskelister og sånn til jul er, så hadde mitt ønske vært at hun tok sutten.. Morsmelkerstatning var egentlig bare et forsøk en av dagene før jeg skulle til frisøren, for jeg måtte jo vite at hun ville ta flaska sånn i tilfelle hun ble sulten mens jeg var borte.. Og ja, jeg ble litt nervøs når hun bare spyttet ut flaska, nektet å drikke så mye som en dråpe.. Men da jeg pumpet meg og ga henne på flaske, da gikk det som smurt. Jeg kan ikke miste min herlige lille jente heller!

Jeg vil ikke ha denne frykten lenger, jeg vil kunne nyte livet med min kjære lille familie til det fulle..

Koser meg med min nyfødte jente på sykehuset. <3
Stolt storebror som holder lillesøsteren sin for første gang.. <3 "hun skal være med hjem til vi!" <3
Koser og holder lillesøster i hånda. <3
 <3<3<3
 Tomine koser seg masse på fanget og i pleddet hun fikk av tante Eva. <3
 Mamman ville sove, men Tomine hadde andre planer. <3<3
Pepperkakepynting idag. <3 Et hjerte til hvert av barna mine <3
 Pepperkakehuset fikk også litt pynt idag. <3 Pyntet helt alene av min herlige sønn <3
Nok et herlig sovebilde. <3

8 kommentarer:

  1. Tomine er jo bare en så nydelig jente.L

    SvarSlett
  2. flotte bilder<3å bilde av storebror og lille Tomine var nydelig <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk <3<3 Ja, han er en så utrolig god og snill storebror <3 veldig omtenksom og det synes lang vei på alle bilder av de sammen <3 :)

      Slett