onsdag 2. oktober 2013

Tusen tanker

Lenge siden nå. Men sånn blir det bare om dagene.. Skriver litt innimellom på word, men det blir ikke så ofte der heller egentlig, her er uansett litt som har forvillet seg ned på "papiret"

Tusen tanker, men så få som finner veien ned på papiret.  Ofte blir de glemt også, eller ikke glemt i den forstand, men jeg tenker mye i bilen, i dusjen, på sengekanten, på venterom osv, steder hvor man ikke kan sette seg ned og  skrive.. Så de blir med tanken, alle forklaringene, alle metaforene blir med tanken, for så fort jeg finner frem noe å skrive med, så er det blankt..

Hvordan har jeg det egentlig? Joda, jeg har det vel greit, jeg er frisk, barna mine er friske, samboeren min er frisk. Vi lever, vi har det godt. Men sånn egentlig? 
Under alt det vanlige, alle hverdagene, hvordan har jeg det egentlig?.. Jeg vet ikke. 
Jeg har ikke tid til å kjenne etter, jeg tror ikke jeg tør å kjenne etter. 

Jeg prioriterer ikke å skrive, for jeg tror det blir for tidkrevende. For følelsesfullt.

Men innimellom kommer følelsene for fullt. Det kjennetegnes ofte (for andre) ved at jeg sitter å tråler igjennom bilder på facebook som omhandler tap av barn og deler videre. Jeg leter etter dikt som treffer i hjerterota som jeg kan dele på facebook. Jeg leter etter muligheter for å minne verden på at Nora Sofie var her. At hun ikke er glemt, at jeg ikke har «gått videre», men jeg har tatt henne med meg videre på veien
.
Innimellom ønsker jeg å hyle, skrike. Hva feiler det verden? Har de glemt at Nora Sofie var her? Har de glemt at hun var frisk? Har de glemt at jeg fødte henne? Har de glemt at jeg måtte begrave henne?

Jeg blir så glad hver gang noen tør å nevne henne, hver gang noen tør å spørre om henne. Jeg forstår jo selvsagt at det blir mindre og mindre spørsmål om henne, det er jo ikke akkurat som om jeg kan oppdatere med noe heller. 
Det er den samme historien, den forandrer seg aldri. 
Men hvis noen har glemt noe eller lurer på noe, blir jeg ikke lei på noen måte, heller glad over muligheten til å snakke om henne igjen..

Jeg er ikke klar for flere barn nå. Klarer ikke se for meg å gå gravid i noen nær fremtid. Men så fort tanken kommer om at Tomine er mitt siste barn, får jeg helt panikk, kroppen min hyler, stritter imot, den tanken klarer jeg ikke. 
Det er helt forferdelig.

Nå har jeg kommet i den fasen hvor jeg ikke tåler andres graviditeter, orker ikke gratulere- i hvert fall ikke med en gang. 
Klarer ikke engasjere meg i andres overlykkelige glede, og til tider naive væremåte. Jeg klarer det bare ikke, jeg takler ikke andre gravide for tiden. Jeg vil gjerne høre at alt har gått bra og sånn, men jeg trenger ikke høre mer. Det holder i hauger og lass for meg.

Jeg føler meg snytt. Snytt for 2 av tre fødsler! Jeg likte så godt den første fødselen min, med Joachim. Ja, den var sinnsykt lang, og vond, men den startet av seg selv og jeg husker alt sammen. Jeg ble satt i gang med både Nora Sofie og Tomine, og jeg husker ikke siste del av fødselen med noen av de. Med Nora Sofie ble jeg jo lagt i narkose, og med Tomine gikk det så fort plutselig, at jeg var bortreist på lystgass i det hun kom ut. De mente jo selvfølgelig det var best for Tomine med tanke på at det gikk så fort, men det var kanskje ikke best for min psyke- min sorgprosess i forhold til Nora Sofie. Selvfølgelig Tomine sitt beste foran meg- null diskusjon.

Bak i hodet mitt surrer en tanke jeg liker så godt. Normalvektig, gravid, hyppige kontroller for min trygghet, spontan fødsel og jeg husker at h*n kommer ut. For den følelsen i det barnet kommer ut- den er faktisk helt fantastisk. Det går ikke an å beskrive, adrenalinet pumper sikkert til tusen, lykkerus, total velvære etter all jobbingen.  Å aldri skulle gå inn på et føderom igjen, det klarer jeg ikke å forsone meg med enda. 

Jeg hadde ordinær ultralyd med Tomine hos den private gynekologen jeg gikk til, det angrer jeg på i dag, jeg skulle ønske jeg var på sykehuset. Han er ekstremt dyktig, det var ikke det som var greien, men jeg skulle gjerne vært på sykehuset, sittet der med andre vordende mødre, latet som om jeg var lykkelig naiv jeg også.

Med Tomine hadde jeg ikke klart det, men nå.. Ja, kanskje ikke nå heller, men med alt litt mer på avstand og med all den tryggheten fagfolkene kan gi og vissheten om at det kan gå bra igjen, så tror jeg at jeg hadde klart det helt fint.


Og så. Idag har Tomine fylt 1 år!. Hun har alt blitt et år, tar sine første små forsiktige skritt, hun lærte å drikke av både flaske og tutekopp idag, fått sin 8. tann idag faktisk, og begynte forsiktig i barnehagen på mandag. Vi har en rolig tilvenning, veldig godt for oss begge, spesielt meg..;)

Såå stor er Tomine <3
 Mange fine tenner og veldig morsomt med mamma som har en post-it lapp i pannen..
 Joachim leverte alle suttene sine til Kaptein Sabeltann i sommer!
Joachim og Tomine får sitte på gråtass på Gøy på landet.. stas! 
 Bursdagsjenta i prinsessekjolen mamma laget til henne. <3
 To herlige barn som er så glade i hverandre <3<3
Snakkes plutselig igjen!

2 kommentarer:

  1. Sender deg en stor klem Ann Helèn <3
    Så stor og nydelig din lille snuppe har blitt :D
    Du skriver så fint og ærlig, du setter så fine ord på ting rundt sorgen og det å mangle ett barn.
    Ønsker deg og dine en fin helg :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk :)
      Jeg har fått lest den fine kommentaren din for lenge siden, men ikke fått svart før nå, beklager. Setter stor pris på kommentaren din! :)
      Ønsker dere en fin uke videre :)

      Slett