Året 2012 i bilder

Lørdagen før han ble lagt inn på sykehuset. Fetter på overnattingsbesøk og Joachim fant en krokkodille som tante Eva skulle ha, ikke han! <3

 En veldig trøtt og sliten gutt i 5-tiden mandag 23. januar 2012.. ikke en sånn start vi ville ha på det nye året. Dette var vel også en liten time før vi fikk beskjeden om at de mistenkte leukemi og planla å sende oss til rikshospitalet dagen etter..

 På bestefars fang, prøver ut briller og ser på medisinen han fikk mot ørebetennelsen sin..

 På trilletur med tane Eva sin vogn og med pus oppi <3

 Slapper av i sofaen med bamsene og pledd.. <3

Tenner lys hos Nora Sofie <3

 Kjempestas å hive kongler <3

 elsker dette bildet av den lille friluftsgutten min <3

 Doktor Joachim <3

Første besøk på sykehuset for å treffe Tomine <3 "Hun skal være med vi hjem!" <3

 Holde handa <3

over gjennomsnittet glad i ketchup?..:P

 samlet <3<3

Romjulskos; "picnic" i pysjen på kaptein sabeltann håndkleet foran barne-tv <3

 Her lages det mat.. ;)

 Passe godt på lillesøster <3

 godt med en lur hele gjengen i romjula.. <3

 Kakemonster sjokoladekake

 Lynet og Billhører med i bursdagsfeiringen av storebror! <3

 mm, ketchup..;)

 Knusing av pepperkakehus på nyttårsaften! :)

 "smil Joachim" ;)

 Gulrotkake <3

En skikkelig overraskelse etter at legen på forrige ultralyd hadde sagt det sikkert hadde gått galt..

 helt fersk <3

 første trilletur <3

 Lillesøster hos storesøster <3<3

 Jordbærkjole <3

<3<3

Bildene er ikke heeelt i kronologisk rekkefølge, men satser på at det går greit <3

Til Nora Sofie

Jeg har sett deg min vesle lille førstefødte datter ligge livløs og kald. Ikke en mine, ikke et rykk.

Helt stille.

Jeg har sett deg ligge i en liten kiste, jeg har sett kisten bli senket ned i et lite hull.

Jeg vet at ingen barn vil at foreldrene skal være lei seg, og jeg håper dette gjelder deg også. Ikke i den meningen at jeg håper du ikke er ond, men at jeg håper at du er et sted der ute, utenfor vår vitenskapelige verden, utenfor vår teknologiske rekkevidde, og følger med på oss, er med oss og ikke vil at mammaen din skal være lei seg.

Men jeg vil sørge over deg min lille engel. Jeg vil be om å få lov til å bruke litt tid innimellom til å gråte over deg og over alt som skulle vært.

Jeg kommer nok til å bruke resten av livet mitt til å sørge over deg og på å lure på hvordan alt hadde vært hvis du var her.
Du er mitt barn og jeg trenger å gråte over tapet av deg, jeg trenger å sørge over å ha mistet en av mine tre vakreste øyenstener, jeg trenger å være litt lei meg innimellom.
Dine helt spesielle sammensatte gener vil aldri bli ført videre av deg, men jeg håper og tror at du på et vis blir ført videre likevel. 
Hvordan livet kan bli snudd helt på hodet i løpet av få sekunder.  Hvordan man kan gå fra himmelsk glede til nervøs redsel til bunnløs sorg på under et halvt døgn. Hvordan livet kan slutte før det egentlig fikk begynt. Hvordan man kan miste en man elsker, en stor bit av seg selv på bare noen få sekunder.

Det betyr ikke at mamma er lei seg hele tiden, for det er jeg absolutt ikke. Jeg minnes ikke deg med bare gråt og tristhet, jeg minnes deg også med kjærlighet, glede over å ha kjent deg, stolthet over å ha lagd deg. <3

Av og til tenker jeg på hvor mye du har endret våres alle liv, hele den videre slekten vil være påvirket av din død. Slektstreet vårt vil være helt annerledes fordi du døde.

Selv om du aldri vil oppleve å få egne barn, vil du forhåpentligvis få nieser/nevøer. Og selv om din bror og søster ikke har den samme sammensetningen av gener som deg, har de mye av det samme, samme «oppskrift»; 50% mamma og 50% pappa. <3

Det er rart hvordan livet er, hvordan alle planene som er lagt kan forandre seg i neste sekund for å så aldri kunne bli lagt igjen.

En dag skal vi møtes igjen min kjære, men inntil den dagen håper jeg at du er med mammaen, pappaen, storebroren og lillesøsteren din i sorger og gleder. I små og store begivenheter.

Lek med stjernene, hopp og kos deg i de fløyelsmyke skyene, og titt innom oss innimellom. <3  Mamma elsker deg <3

Den evige frykten

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sjalu på andre.. Sjalu på andre som får barn, og som slipper unne med en brøkdel av bekymringene jeg hadde..

Jeg begynner å virkelig kjenne at jeg er sjalu.. En helt annen følelse enn da vi akkurat hadde mistet Nora Sofie. Nesten en slags irritasjon på at andre kan gå å bare vente på at de små i magene bare skal melde sin ankomst. Som at det er den største selvfølgelighet. Spesielt har det vel også vært at jeg har hatt to på facebook med samme termindag i år som jeg hadde med Nora Sofie i fjor.
Kjenner at jeg ikke klarer å føle noen glede på andres vegne, jeg er jo selvfølgelig glad for at det har gått bra, men å klare å glede meg på deres vegne, det er for mye forlangt for meg for tiden..

Og i tillegg er Tomine igrunn vårt siste barn, men jeg er ikke klar for den tanken enda. Ikke klar for tanken på at jeg aldri skal gå gravid igjen, aldri kjenne et lite liv sparke i magen min, aldri ha et lite nyfødt barn i armene og alle de herlige første tingene de gjør.. Men dette er følelses-delen av meg.. Den logiske delen av meg vet at kroppen min trenger en god pause fra hormoner og graviditet, jeg skal ned igjen til normalvekten min, jeg skal nyte mine to barn og alt som skjer i livene deres fremover.

Livredd er egentlig nøkkelordet om livet mitt om dagene. Jeg klarer nok ikke å slippe tanken på ny graviditet fordi jeg går rundt i en konstant frykt for at det skal skje noe med Joachim eller Tomine. Vil det aldri ta slutt? Vil jeg aldri kunne slappe av igjen? Må Tomine komme over den alderen Joachim var i når han fikk kyssesyken før jeg kan slappe mere av? Må de ha kommet over ungdomstiden og alt de skal gjøre da for at jeg kan slappe av igjen? Eller vil jeg resten av livet gå rundt å være livredd for at noe skal skje med barna mine?

Jeg er sjalu på alle andre som bare kan slappe helt av. Som ikke frykter for sine barns liv. Som tar hver nye dag som en selvfølge.
Det er ikke bare glede som kommer frem når jeg tenker på jul, men så uendelig mye frykt også.. Jeg gleder meg så utrolig mye til å feire jul hjemme med familie, med Joachim og Tomine. Jeg gleder meg så enormt til å se all gleden i Joachim sine øyne, alle pakkene han skal få åpne, spenningen og forventningene.. <3 Men frykten henger så i. For jeg gleder meg jo så, og jeg vet jo så altfor godt at ting veldig fort kan snu.¨
Jeg er så redd for at Joachim ikke skal få oppleve sin tredje bursdag, sin fjerde jul, men sin første hvor han virkelig har forstått dette med å ønske seg ting og at det kanskje ligger noe av det innpakket under treet..
Og jeg er så redd for at Tomine ikke skal få feire bursdagen til storebror, ikke skal få feire jul sammen med oss.. Det er jo egentlig ikke ulogiske tanker, vi har jo et barn som ikke får være med på bursdagsfeiringer eller julefeiring.

Jeg grøsser.. De tankene er de absolutt verste.. Hva skal jeg liksom gjøre uten den flinke og nydelige gutten min som synger sanger i ett sett, som elsker å kose med håret sitt. Kommer inn til oss om natten og har helt bestemte meninger om hvordan han skal ha det da, for da skal han ha halve av min nederste pute, ligge under min dyne og kose med håret mitt. <3 Den fine gutten min som leker med masse med biler, koser masse med Tomine, kaller henne for bestevennen sin, vogger henne når hun griner, stryker henne over håret når hun sitter i vippestolen, nusser henne og gir henne koser. Jeg kan ikke miste den herlige gutten min!

Og hva skal jeg gjøre uten den lille herlige jenta mi? Hun elsker å bli kalt fin, hun smiler som en skikkelig sommersol når jeg snakker med henne og forteller henne hvor søt og fin hun er. Hun har begynt å "arøe" litt med oss også nå, hun elsker å snakke tilbake med oss. Hun elsker storebroren sin, her idag stod vi kjempelenge ved sofaen, for hun kikket, smilte og snakket litt til lerretet vi har på veggen av Joachim. <3 Hun elsker å bli vippet i vippestolene sine, kjøre bil elsker hun, bade slår desidert både vipping og bilkjøring. Og hun hater sutt, og morsmelkerstatning. Noe som egentlig gjør meg ekstra bekymret, for jeg vet jo at bruk av sutt kan minske krybbedødsfaren, og jeg vil veldig gjerne at den krybbedødsfaren skal være så liten som mulig, så hvis hun hadde forstått hva ønskelister og sånn til jul er, så hadde mitt ønske vært at hun tok sutten.. Morsmelkerstatning var egentlig bare et forsøk en av dagene før jeg skulle til frisøren, for jeg måtte jo vite at hun ville ta flaska sånn i tilfelle hun ble sulten mens jeg var borte.. Og ja, jeg ble litt nervøs når hun bare spyttet ut flaska, nektet å drikke så mye som en dråpe.. Men da jeg pumpet meg og ga henne på flaske, da gikk det som smurt. Jeg kan ikke miste min herlige lille jente heller!

Jeg vil ikke ha denne frykten lenger, jeg vil kunne nyte livet med min kjære lille familie til det fulle..

Koser meg med min nyfødte jente på sykehuset. <3

Stolt storebror som holder lillesøsteren sin for første gang.. <3 "hun skal være med hjem til vi!" <3

Koser og holder lillesøster i hånda. <3

 <3<3<3

 Tomine koser seg masse på fanget og i pleddet hun fikk av tante Eva. <3

 Mamman ville sove, men Tomine hadde andre planer. <3<3

Pepperkakepynting idag. <3 Et hjerte til hvert av barna mine <3

 Pepperkakehuset fikk også litt pynt idag. <3 Pyntet helt alene av min herlige sønn <3

Nok et herlig sovebilde. <3

året som har vært

I dag var det sorggruppe igjen.. Merkelig, men godt. Og jeg fant ut av at jeg bare måtte se til å ta meg tid til å skrive litt igjen, ta meg tid til å prøve å føle litt.. Det har ikke vært tid til det, og jeg føler meg rett og slett litt følelsesmessig forstoppet.

Det siste året har ført med seg så utrolig mye tap, og trusler om tap. Det har vært et helt sinnsykt jævlig år.  Unnskyld ordbruken, men det er strengt talt det eneste ordet som i det hele tatt kan forklare mildt hvordan året har vært.

Men samtidig blir det feil ord, for vi har jo fått verdens fineste lille Tomine, ei perfekt lita jente som fikk lov til å være med oss hjem og leve sammen med oss. 

Det er nesten så jeg skulle ønske terminen min var nå i desember i stedet, så dette første året kunne bare vært det mest grusomme året jeg noen gang har opplevd.

 Men sånn er det ikke, jeg må heller prøve å tenke at dette året begynte helt forferdelig med den største tragedien jeg håper jeg noen gang vil oppleve, og sluttet med den største lykken..

Jeg føler jeg har mistet så utrolig mye dette året. Jeg mistet min kjære lille Nora Sofie, jeg mistet min første jente, jeg mistet fremtiden med henne. Jeg mistet alle svarene jeg skulle få i oppveksten hennes, svarene om utseende, vaner, hva hun ville like, hva hun kom til å bli.. 

Jeg fikk «trusselen» om at Joachim også kunne blitt revet vekk fra oss, trusselen om at jeg kunne miste enda et barn, trusselen om at jeg kunne miste den lille gutten min som parkerte alle bilene sine i sofaen, som alltid koser med håret sitt når han skal sove/kose, eller koser med mitt. Den lille gutten som elsker sang og musikk, som spiller og synger, som tøyser dagen lang og er sta som sola er varm, den flinke, omsorgsfulle og helt vidunderlige gutten min.

Jeg fikk «trusselen» om at vi hadde mistet den lille spiren som var i magen min, og jeg ble livredd da legen ringte meg oppi alt dette om at det var funnet celleforandringer hos meg. 

Kreft var jo min første tanke, at nå hadde jeg fått kreft og at jeg kom til å gå glipp av mine barns oppvekst. Sånn sett er jo ikke året omme enda, for jeg har ikke time enda for å sjekke opp angående dette, men jeg håper og krysser alt som kan krysses for at året bare blir bedre med en siste god beskjed.

Jeg har også mistet mye tillitt dette året, det er så mange jeg føler meg sviktet av, så utrolig mange færre jeg føler jeg kan snakke med, som jeg føler jeg kan si alt til, uansett hva.

 Ikke bare det at enkelte har trukket seg vekk og blir helt merkelige så fort jeg er i nærheten, men også andre som har misbrukt min tillit ved å gå bak ryggen min.
Nå gidder jeg liksom ikke bruke tid på disse,  tanken min er vel heller nå at jeg skal ikke bruke min tid og energi på å prøve å gjenopprette tillitt jeg ikke har brutt.

Men her igjen må jeg vel heller prøve å tenke at disse personene har heller gjort meg en tjeneste. Jeg vet hvem jeg kan stole på, jeg vet hvor jeg har disse personene, jeg vet hvem som er klippene i stormen og er der for meg, og hvem som er båtene som flykter vekk fra bølgene og vindkastene.

Året begynte jo å bli bedre da det ble konstatert at Joachim hadde kyssesyken og ikke noe annet, det var en av de beste nyhetene jeg noen gang har fått. Min enormt høyt elskede sønn hadde ikke leukemi, en helt ekstremt gledelig nyhet.
Neste fantastiske begivenhet var jo selvfølgelig da Tomine kom til verden, en helt vidunderlig følelse, og en sånn takknemlighet over livet og alt som jeg ikke har klart å føle på før. At det virkelig kunne gå bra en gang til, og at det kunne gå bra med ei lita tulle.

Nå håper jeg bare at jeg får en siste god nyhet før det ringes i klokkene og 2013 banker på dørene.

Denne helgen er Nora Sofie sin

I dag er det et år siden et lite hjerte sluttet å slå. Et lite hjerte som jeg bar under mitt. Hjertet til vår første datter, Joachim sin lillesøster og Tomine sin storesøster. Et år siden vår første prinsesse fikk vinger og reiste fra oss.

Denne helgen er Nora Sofie sin helg. Denne helgen skal vi minnes vår første datter og vår uendelig vakre engel. <3

Som jeg savner henne! Og som jeg skulle ønske hun kunne vært her sammen med oss. At vi kunne feiret bursdagen hennes til søndag med masse kake, godteri, pølse og brus, og alt annet som hører til i en barnebursdag.

Jeg har egentlig utrolig mye på hjertet om dagene, men vanskelig å få alt ut.  Og nå er det jo dager som tvinger frem mange såre tanker og gode minner..

Jeg håper min kjære lille jente er på et godt sted nå, og at hun kan følge med oss, se at hun har blitt storesøster til ei lita jente som heter Tomine og at vi savner henne og snakker om henne.. Jeg håper hun vet at hun var og er elsket. <3

Fødselshistorien

1. oktober hadde jeg kontroll på sykehuset, hvor en igangsetting skulle vurderes. Det ble tatt ultralyd og jeg ble sjekket, legen som sjekket meg den dagen kunne ikke kjenne noen åpning pluss at jeg fortsatt var ganske umoden men heldigvis mer moden enn uken før.

Så plutselig satt vi der i hver vår stol, og jeg fikk beskjed om at jeg kunne bli satt i gang denne dagen. Før hun sa at jeg kunne bli satt i gang, spurte jeg om jeg kunne bli med Johan hjem en tur hvis det ble aktuelt med igangsetting for å pakke ferdig og levere Joachim til barnevakt.  Siden vi hadde time klokken 10 så ble det for sent å kunne være med hjem en tur, for de ville ha gjort meg klar først med klyx og ctg så fort som mulig før de startet med igangsettingen. Derfor ble det til at Johan dro hjem alene for å pakke ferdig og levere Joachim.  Jeg fikk tildelt et rom, fikk klyxet og ble satt på ctg.

Halv 1 fikk jeg gå å spise middag, og fikk beskjed om at de skulle sette modningspille etterpå og så fort det ble noen åpning skulle de ta vannet. Hadde på det tidspunktet noen få og uregelmessige rier. Da klokken ble ett kom legen som sjekket meg uken før, og han fant åpningen og ville prøve å ta vannet. Han prøvde, men noe skjedde og han fikk det ikke helt til.. Jeg sier det sånn, fordi jeg tror han enten klarte det eller at han fikk til en «rift» eller noe, så satt han inn en modningspille i stedet.  Han beklagde at han ikke fikk det til og at det ble vondt for meg og jeg ble satt på en ny ctg. Så kom Johan rett etter at legen og jordmoren hadde gått, og klokken 13.10 gikk vannet. Jeg skjønte ikke helt hva som skjedde med en gang, men fikk Johan til å ringe i snoren fordi jeg kjente jo at noe kom ut, men trodde først det bare var pillen som skled ut igjen.. Ikke så veldig lenge etter det skjønte jeg at det var noe annet som skjedde, men vannet kom i små puljer til å begynne med, så var nok derfor jeg ikke helt skjønte det. Da jordmoren kom inn hadde hodet mitt begynt å forstå at det mest sannsynlig var vannet som gikk, noe jordmoren bekreftet ganske fort.
Fostervannet var klart og fint, og jeg ble godt beroliget av det. Og da måtte jeg til med massevis av bleier og kladder. Da ble jeg veldig glad for at jeg aldri har opplevd noen spontan vannavgang hjemme, på butikken eller andre steder, for det var virkelig som jeg har lest, det føles som om man helt ukontrollert tisser på seg..

Så ble jeg jo liggende der lenge, neste gang de sjekket meg var vel i 7-8 tiden. De riene jeg hadde kjent tidligere på dagen var helt borte igjen. Men det hadde likevel skjedd litt, for da jeg ble sjekket igjen hadde jeg 3 cm åpning. Men det var fortsatt litt umodent, så de ville ikke sette drypp før jeg var helt moden, derfor fikk jeg en ny modningspille. Hadde jo jevnlige ctg’er gjennom hele dagen og kvelden, fikk besøk av ei venninne og masse gåing i trapper mellom ctg’ene..

Det ble ikke noe mer action den kvelden, så vi fikk beskjed om å legge oss til å sove, så skulle de starte på’an igjen på morgenen igjen.
Klokken 1 våknet jeg av tak i magen. Halvvåknet litt tidligere også, men da var nok ikke riene så sterke. Jeg begynte å ta tiden, og de varierte litt, men var i begynnelsen stort sett med 3-5 minutters mellomrom og mellom 30-60 sekunder lange. Så jeg lå og brukte rie-appene mine, og så jo etter hvert hvilken vei dette gikk. I 4 tiden begynte jeg å slokne mellom riene igjen, og de hadde dabbet av til å komme med 5-7 minutters mellomrom.  Klokken 8 våknet jeg igjen og da var all rieaktivitet borte igjen.

Jeg fikk meg frokost før det var ny runde med ctg før legevisitten. Visitten skulle vel være i 10-11 tiden, og legen kom, sjekket meg, 3 cm åpning men fortsatt umodent, så han ga meg ny modningspille, strippet litt, og var helt sikker på at jeg nå kom til å gå i fødsel.
Men etter denne kontrollen la hjerterytmen hennes seg på 160-170, noe de ikke godtok. Så ble liggende på ctg i halvannen time før hjerterytmen stabiliserte seg igjen på et normalt nivå.. Jeg var temmelig stresset og redd den perioden der.. De hadde en sånn «score» de brukte på fødende, og jeg hadde 3,5 kvelden i forveien og 6 etter kontrollen som akkurat ble tatt, når man hadde 10 på den scoren var man i aktiv fødsel.

Klokken 2 ble det ny sjekk, jeg var da helt moden, men tror ikke det var blitt noe mer åpning. Så da ble det bestemt at jeg endelig skulle inn på føden og bli satt på drypp.
Litt før 3 ble jeg satt på dryppet og litt etter 3 måtte de henge opp væske til meg pga hjerterytmen til gullet vårt igjen. Væsken hjalp og hjerterytmen stabiliserte seg fint igjen.

Tiden herfra husker jeg mindre og mindre fra, så hvis jeg ikke husker alt og alt til riktig tid, så er det jo fordi jeg gikk mer og mer inn i aktiv fødsel..:) Men jeg har fødselspartogrammet fra fødselen, så jeg har enkelte tider på hoveddelene som skjedde. :)

Min kjære lagde spilleliste på spotify før dryppet ble satt, med sanger han hadde tenkt å spille under siste del av fødselen..:P

Det tok ikke veldig lang tid før jeg begynte å merke riene og måtte begynne å puste meg igjennom de. Halv fire økte de dryppet mitt og litt etter halv fem fikk jeg lystgass.. Halv 6 økte de dryppet igjen, og klokken 6 sjekket hun meg, da hadde jeg 4 cm åpning og hodet var i bekkeninngangen, ganske høyt oppe altså. Rundt dette tidspunktet tror jeg at det var jeg begynte å få fryktelig vondt og ca. kvart over 6 skrudde de ned dryppet igjen. 10 på 7 fikk jeg epiduralen og klokken 7 sjekket hun meg igjen. Da hadde jeg 5 cm åpning og hodet var fortsatt i bekkeninngangen. Rundt omkring den tiden jeg fikk epidural ble jo også en sonde satt på hodet hennes, første gang hun prøvde fikk hun det ikke til, men det gjorde hun heldigvis den andre gangen, og det var den mest herlige lyden jeg hørte når høyttalerne pep ut de fantastiske hjerteslagene til min lille jente.

Tidligere i fødselen hadde jeg mange deja vu opplevelser med tanke på sist fødsel, det var helt merkelig å ligge sånn, høre stemmen min og føle jeg var tilbake til 11. november 11. Var flere ganger jeg begynte å gråte, hadde tusenvis av tanker i hodet mitt og klarte ikke å få ut noe annet enn tårer.

Jeg ble sjekket igjen litt over 7 da hadde jeg 6 cm åpning og hodet var kommet ned til over spina. Jordmoren fortalte meg senere at da hun sjekket meg da begynte hun å bli ganske nervøs for at hodet fortsatt var så langt oppe. Jeg har ingen tidsformening eller anelse om hva som skjedde rundt meg denne tiden.  Men jeg vet at Johan gikk ut for å ta den siste røyken rett etter jeg fikk epiduralen og Helene tok over for han mens han var ute. Jeg husker jeg våknet opp et par ganger av lystgassrusen innimellom av denne ekstreme trykketrangen, det var nok ikke så mange minuttene etter at jordmoren sjekket meg sist. Og hun hadde nok egentlig tenkt å gå ut igjen, men jeg husker hun sa noe i denne duren om at hun fikk sjekke meg en gang til. Og Helene fortalte meg i ettertid at jordmor nok så for seg at dette kom til å ta mye lengre tid og at hun egentlig hadde tenkt å gå ut. 

At hun sjekket meg husker jeg ingenting av, men klokken var da sånn ca 19.20 tenker jeg, og jeg hadde da full åpning og hodet var i bekkenbunnen, altså rett før hun kom. For klokken 19.23 var hun ute, og jeg presset henne ikke ut for jeg var så høy på lystgass da at jeg pustet henne ut fortalte jordmoren meg.  Noe som egentlig var til det beste siden det gikk så veldig fort.
Og spillelisten som Johan hadde lagt så flid i med å lage, da blant annet med eye of the tiger, noe fra star wars osv, sanger som han tenkte ville vært kult om ble spilt i det jenta vår kom til verden.. vel, den spillelisten fikk han ikke spilt siden det da gikk fra null til hundre på null komma niks..:P

Så er det jo andre ting jeg husker, men som jeg ikke klarer å putte inn i historien, for jeg aner ikke hvor de skal være hen..:P..

•  Jeg husker jeg på et tidspunkt skrek: «Få henne ut!» Og det var ikke fordi det var så utrolig vondt, men fordi jeg akkurat hadde hatt litt deja vu følelser fra forrige fødsel, og så kom jeg på at dette ikke var den gangen, og at hun levde, så jeg ville bare ha henne ut så fort som mulig mens hun enda var i live.  
• Jeg begynte å gråte på et tidspunkt fordi hjertelyden hennes etter at hun fikk sonde på hodet hørtes ut som et 80-talls sega spill, så begynte jeg å gråte på grunn av at jeg tenkte på et 80 talls spill mens jeg hørte på hjertelyden hennes (og alt dette foregikk i hodet mitt)
•  Jeg trodde jeg kom til å dø på et tidspunkt(dette foregikk også i hodet mitt) Syntes lystgassen virket «dårligere» enn sist, for jeg var mer «meg selv» og husket mer fra sist gang osv. Så en gang tenkte jeg at hvis jeg kommer til å få flere barn kommer jeg til å få mer og mer vondt, for lystgassen bare satt kroppen min ut av spill, jeg kunne fortsatt kjenne mye smerte og tankene var helt tilstede. Så kom jeg også innom tanken om at legene sikkert ikke visste hvor bevisst man kan være uten å reagere «kroppslig», og igjen at jeg kom til å dø.
• Jeg hylskrek at lystgassen ikke funka på et tidspunkt, og jeg husker jordmoren sa noe om at anestesilegen var opptatt på operasjonsbordet med en bilulykke, og selv om jeg ikke svarte tenkte jeg at det er mye viktigere at han er der enn at han kommer til meg. Så empatien og virkelighetsforståelsen var fortsatt inntakt..:P
• Jeg husker jeg hylskrek unnskyld til han som satte epiduralen, for jeg begynte å bøye ryggen min, og jeg lå jo med rier og lystgass og skjønte ikke helt at han ropte «ikke trekk ryggen til deg» til meg før han hadde ropt det noen ganger, og da måtte jeg jo sakte skyte ryggen fra meg igjen og så fikk jeg virkelig sagt unnskyld..
• Han sa også en gang noe om at han ikke ville ha min albue bak til han, Johan holdt meg jo i handa under riene og gjorde så godt han kunne å holde min albue vekk fra han stakkars anestesilegen. Men en gang fikk jeg med meg hva han sa, og jeg fikk rettet ut hele handa mi i en veldig fart så han ikke hadde albuen min faretruende nært.. Tror også han lo av meg på et tidspunkt, men det skjønner jeg veldig godt…:P
• Jeg brukte også varme risposer til smertelindring en god stund, noe som hjalp veldig godt, og det hjalp også veldig når Johan eller Helene presset risposen mot ryggen under riene.
• Jeg tenkte en gang at jeg aldri noen gang ville føde igjen..
• Det første jeg husker etter at Tomine kom ut var litt «rugging» i meg(som da mest sannsynlig var at de tørket Tomine) og masse «bakgrunnsstøy» som da var alle som snakket..Men det første jeg husker at ble sagt var Helene som sa dette(og jeg kan igjen ikke huske om det kommer i riktig rekkefølge): «Hun tisset på deg» og «Ann Helèn, hun er ute! Og klokka er ikke halv 8 engang!» (vi hadde gjetta på når hun kom til å komme. Jeg og Johan gjetta på at hun kom til å komme før tolv, og Helene ville være «vågal» og gjettet på at hun kom til å komme før 8.
• Jeg ba til Gud flere ganger under fødselen om at hun måtte komme trygt ut.