fredag 29. juni 2012

Begravelsen

Fredag 18 November. En helt utenkelig dag. Dagen vi begravde vår lille elskede skatt.
Jeg har alltid pleid å sende de pårørende noen tanker når jeg ser at flagget står på halv stang. Denne fredagen var flagget på halv stang for oss.  Jeg måtte ta et godt pust inn når jeg så flagget, "i dag skal hun begraves"..
Vi parkerte og gikk oppover mot kirken. Var tungt å gå, og da jeg så den lille kisten ligge helt der fremme i den store kirken var det akkurat som om kroppen min ikke ville ta opp noe oksygen. Jeg tok dype pust og det føltes at det var til ingen nytte.
Inn i kirken, vi ble møtt av flere, men annet enn glimt av hva det handlet om husker jeg ikke. Vi fikk begravelse programmet, litt info, leverte fra oss en cd og gikk opp til datteren vår.


Var ikke lenge jeg klarte å stå foran den lille kisten før jeg måtte sette meg. Johan tok bilder av blomstene, kransene og den fine pyntede lille kisten til engelen vår. <3

Pyntet for vår vakre lille Nora Sofie

"Fra mamma, pappa og Joachim. - Du glemmes ei"

"En kjærlig hilsen til lille Nora Sofie. - Fra Siri Merete, Alf Inge og Ann Mari. Johannes og Eirik."

"Fra Bestemor og Bestefar. - Du vil for alltid være vår nydelige, dyrebare skatt."

"Fra Anne Brit og Knut Olav. Leif Johnny, Kjell Atle, Marianne og Øyvind. - Kjærlig hilsen."

"For alltid i våre hjerter. - Besta, Bestefar, Tante Eva, Onkel Svein."

"Hvil i fred. - Fra Oldefar."

Jeg satt helt uforstående til alt på første rad, fikk mange gode klemmer av de nær meg. Tårene bare rant.
Presten hilset på oss, og kondolerte oss og våre nærmeste. Kirkeklokkene begynte å slå.
Det ble helt stille i kirken, bare de vanlige "begravelseslydene" var igjen; småkremt, snufsing, kleenex som blir funnet frem.
Så begynte sangen fra cd'en vår å spille.

Katie Melua - I cried for you

Videre kan det godt hende at hendelsesforløpet er litt feil, jeg husker ikke nøyaktig når presten leste de forskjellige tingene innimellom salmene vi hadde valgt.

Etter vår første salme leste presten minneordet jeg hadde skrevet til Nora Sofie. Så gikk han frem og velsignet henne, noe han også gjorde på sykehuset dagen etter at engelen vår hadde kommet til verden. Han leste også to salmer fra en salmebok vi fikk til låns:

"Du så meg Gud, du vevet meg av drøm og kjærlighet. I moderskjødets dyp engang jeg svevet i det store rom av din barmhjertighet.
Jeg priser deg. Du virket meg. Forferdelig og stor er gjerningen du gjorde da du formet meg så underfullt i mørket, i min mor.
Du ser meg, Gud. Jeg sover, lik et foster, mykt og lett. Jeg hviler i din nådes blikk når øyet mitt har lukket seg og døden tar sin rett.
Jeg skal engang bli jord igjen når denne kroppen dør. Og jordens mørke skjuler meg mens du, min Skaper, skuer meg slik du har sett meg før.
Du ser meg, Gud. Du vever meg av jord og drøm og sang slik at min ødelagte kropp i Sønnens bilde kan stå opp og prise deg engang.
Du elsker meg! Du former meg igjennom kors og død. Og på den første, nye dag da skal jeg springe, fr og glad av gravens moderskjød."

Og:

"Midt i alt det meningsløse som vi møter her på jorden, blir vårt hjertes skrik til bønn. 
Gud, vi roper: Om du finnes, finn oss, redd oss når vi synker i vårt eget tomhetsmørke.
Kom vårt sprengte liv i møte! La oss i vår trengsel merke: Under alle dyp er Du! La oss gripe dine løfter: Ingen makt skal kunne skille oss fra kjærlighetens allmakt.
Selv om ubesvarte hvorfor stadig dirrer i vårt hjerte, ber vi, Herre: Gi oss tro, tro på deg som kjemper med oss, fylt av kjærlighet, i nærkamp med det ondes makt i verden.
Om vi seirer eller synker, skal vårt svake liv bli båret gjennom liv og gjennom død. Gud vi roper: Du som finnes, finn oss, redd oss, la din nærhet bli vårt lys i tvilens mørke."

Vi ba og deretter sang vi den siste salmen inne i kirken.

Det ble helt stille igjen i kirken, og vi måtte reise oss for nå skulle Nora Sofie bæres til sitt siste hvilested. Johan hadde vært veldig i tvil i dagene før begravelsen om han ville klare og orket å bære henne alene, i tilfelle det kom til å bli for tøft hadde vi bærere som var klare til å hjelpe til. 
Den tyngste oppgaven min kjære noen gang har hatt, men som han var veldig glad for at han klarte. <3
Jeg gikk ved siden av han og holdt han i armen. Så ikke et eneste menneske av de som hadde møtt frem i kirken, så bare presten og kisten som vår lille datter lå i. Så uforståelig, så sårt.

Veien til graven virket så ufattelig kort, med ett var vi fremme og jeg måtte bare stoppe opp når jeg så det lille hullet i bakken. Pustet dypt, igjen til ingen nytte.
Pappaen satte den lille kisten ned på de to små plankene og så firte han og begravelsesagenten kisten ned.
"Bred dina vida vingar" ble sunget, jord ble lagt på, presten gjorde dette med hendene istedet for med spade.



Så kom kondolanserunden og det var først da jeg fikk med meg flesteparten av de som hadde møtt opp. Det var godt å se så mange som hadde møtt opp, og få dette første møtet. Det gjorde senere møter mye enklere.
Etter kondolansene og når vi følte oss klare gikk vi opp i kirken igjen.
Fikk pengene og kortene som hadde kommet inn til LUB, kortene som var med kransene og en minnebok fra begravelsesbyrået, hvor agenten hadde tatt bilder(det kan se ut som om bildene er av dårlig kvalitet, men det er heller vårt som er det nå), skrevet ut og gjort istand til oss.







Her hadde de klippet ut annonsen fra avisa. <3 

Etter begravelsen dro vi til Strengereid grendehus hvor vi hadde en liten "etterpåstund", var veldig godt å ikke bare reise alene hjem til oss selv i det altfor stille huset vårt.

Det har tatt tid å bli klar til å få skrevet dette innlegget. Men nå var jeg klar, ble mange tårer når jeg fant fram tingene fra sykehuset, minneboken fra begravelsen og sykehuset, fot- og håndavtrykk, hårlokk.
Jeg ville ha dette skrevet ned nå, at neste gang jeg snakker om noe vi har gjort i kirken, så er det dåpen til minsten. Begravelsen av Nora Sofie måtte jeg ha skrevet ferdig først. 
Vi har faktisk fortsatt salmeboken vi fikk til låns, det var ikke hast med å levere den tilbake og skulle vi glemme det helt gjorde ikke det noe heller. Vi har ikke glemt det, men har så veldig lyst til å levere den tilbake når vi håper at han skal døpe minsten vår. <3


mandag 25. juni 2012

Tankespinn, kommentarer


Av og til så lurer jeg på om folke glemmer at jeg har et barn for lite. At jeg har hatt et dødt barn i magen min, at jeg har født et dødt barn. Og dette barnet var ikke et navnløst «abort» som vi ikke fikk se. Dette barnet har vi holdt, dette barnet har vi kjent huden på, dette barnet har vi sett likhetstrekk med storebror, dette barnet har vi en grav til, dette barnet heter Nora Sofie. Vårt barn, vår datter.

Av og til, eller egentlig ganske ofte, føler jeg også at det er ganske liten forståelse for at jeg er redd.
«tenk positivt så går det bra, du må ikke være så negativ, nå blir dere fulgt godt opp, det går bra denne gangen».. Er jeg nødt til å ta hele reglen om at jeg har et barn for lite igjen?

Så, hvis positiv tenking gjør at det går bra, hvorfor døde Nora Sofie da? Det er en vesentlig forskjell på det å være negativ og det å være redd.

Det finnes ikke et eneste menneske som kan love meg at det skal gå bra denne gangen og alle som sier at det skal gå bra denne gangen, enten fordi det ikke skjer så ofte to ganger på rad eller fordi vi får så god oppfølgning nå. Har alle dere tenkt på at det faktisk finnes en gjentakelsesrisiko??

Dødfødsler blir gruppert inn i fire grupper: 20-27 uker, 28-32 uker, 33-36 uker og 37-45 uker.
Har man gjennomgått en dødfødsel i de tre første gruppene, er risikoen 10 ganger større for at det skal skje igjen! Gjentakelsesrisikoen for den siste gruppen er 2,3 ganger større.

Det er ikke kun for mors psyke at man blir fulgt tett opp etter en dødfødsel, det er også for å forhindre at det skjer igjen.  For å være sikker på at alt har blitt gjort, alt har blitt sjekket.

Jeg er ikke ute etter å «ta» noen, men jeg vil bare ha sagt ifra. Kommentarer går inn på meg,  Jeg ber ikke om at folk skal «gå på nåler» rundt meg og tenke over hver vinkling i hver eneste setning til meg. Jeg håper bare folk kan tenke seg litt om, prøver å forstå.. det er vel ikke for mye forlangt?

Har også fått en annen kommentar som jeg håper jeg aldri vil få igjen.. dette gjaldt noen som skulle be til gud om at vi måtte få en ny jente.. Og at det var like gøy med gutt, men du vet…
Dette er en av de få kommentarene jeg har blitt helt satt ut av. Jeg har aldri klart å skjønne meningen med denne kommentaren, jeg har ikke klart å finne meningen med den..

For det første, hva er liksom grunnen til å be om at vi må få en «ny jente»? Trodde det liksom var litt viktigere med et levende barn? Og for det andre, vi får ikke noen «ny jente», vi får ei jente til!..
Bare se for dere et bilde hvor Gud sitter å tar imot bønner, hvor tror dere bønnen om kjønn på et barn havner? Hadde det vært meg så rett i søppelkassa..
Jeg har bedt flere ganger selv dette svangerskapet, men det eneste jeg har bedt om er at barna mine må få leve. Jeg ber ikke om at barnet i magen får lyseblå øyne og krøllete blondt hår, jeg ber ikke om at Joachim skal bli mindre "trassete" eller at han skal bli lege når han blir stor. For det er faktisk ikke sånne ting som betyr noe.

Kjønnet er den minste av mine bekymringer. Faktisk er det ikke en bekymring i det hele tatt! Kjønnet var bestemt allerede før jeg visste at jeg var gravid og leenge før alle andre visste det!
Da jeg fikk denne kommentaren tenkte jeg at hvis det var en liten gutt i magen min så var jeg blodig fornærmet på hans vegne, han hadde jo ikke vært noen «men du vet» følelse, for å ikke snakke om at vi har en helt perfekt gutt, han har aldri vært noen og vil aldri bli noen «men du vet» følelse!..

Vi har en sønn og vi har ei datter. Datteren vår er dessverre død, men hun er like fullt vår datter!  Vi har en grav å stelle, en grav å gå til.

Har også fått en kommentar en gang om at jeg fikk trøste meg med at det måtte ha vært noe galt, for hun hadde gått igjennom det samme, men da innen de tre første månedene…......

Jah, nok en målløs situasjon.. Min datter var ingen abort!!! Hun døde, hun var helt frisk, hun hadde levd hadde hun kommet ut tidligere! Og ja, jeg blir veldig provosert når folk sammenlikner meg og mitt tap med deres abort. Ja, jeg er helt overbevist om at det er vondt å gjennomgå en spontanabort,  men det kan ikke sammenliknes med å miste et fullbårent barn! Jeg måler ikke smerte her, jeg vet at det er veldig sårt og vondt å gjennomgå en spontanabort, spesielt for de som mister sent og de som har mistet flere ganger. Men vet dere hva, jeg gikk igjennom en fødsel, jeg fødte mitt døde barn, min friske, helt perfekte datter. Det var ikke en kraftig mensen med eventuell utskrapning, det var ikke håp som ikke fikk bli. 
Det var en fødsel, det var rier, det var renselse, det var knuste håp, drømmer og fremtidsplaner.


mandag 18. juni 2012

Endret redsel og godhjertet storebror.


Er litt rart hvor mye frykten har endret seg..
Svangerskapet begynte jo som de fleste andre med frykten for spontanabort. Så var de første 12 ukene over, og jeg klarte ikke helt å legge frykten om spontanabort helt på hyllen, det er jo flere som har opplevd at man kan få en spontanabort i de nærmeste ukene etter 12. uke også.
 I tillegg syntes jeg det var veldig godt i begynnelsen å tenke at «akkurat i dette øyeblikk er jeg gravid», jeg likte tanken med å bare leve i lykkelig uvitenhet, etter hvert som jeg nærmet meg de 12 ukene, ble dette vanskeligere og vanskeligere.

Så gikk frykten videre over på om barnet var dødt, at barnet lå der død uten at jeg merket noe som helst. Tidlig i svangerskapet så jeg for meg at jeg ikke kom til å bli noe særlig redd før uke 23-24 når barn kan bli reddet hvis fødselen går i gang osv.
Der tok jeg utrolig feil.

Fra ca. uke 15 begynte nervene mine for at minsten plutselig skulle dø. Kjente så å si ikke liv, kjente noe en gang innimellom, men det var så mange dager imellom at jeg aldri var sikker på om det faktisk var liv jeg kjente.  Da jeg var 17 uker på vei hadde jeg også en liten blødning igjen, og nervene tok fullstendig overhånd. Jeg fikk time hos jordmor dag nr 2 etter blødningen, og hun fant et lite men sterkt hjerte som slo. <3 Men nervene var ikke mindre selv om på ultralyden uken etter. Og jeg krysset alt som kunne krysses for å se et lite hjerte som fortsatt slo. Fullstendig indre kaos disse ukene i "total uvisshet".

  Føler egentlig nå at redselen for at minsten skal dø uten at jeg merker det blir mindre og mindre. For nå kjenner jeg daglig liv som bare blir sterkere og sterkere, pluss at det blir mer og mer rutiner på sparka.

Nå dreier redselen seg mer og mer over til at minsten kan dø uten forvarsel. Ultralydkontrollene dreier seg mer og mer for min del om at minsten har vokst som hun skal og at blodgjennomstrømningen er god.


Tenk hvis blodgjennomstrømningen hadde blitt sjekket når jeg var på legevakten uken før Nora Sofie døde, tenk hvis de hadde oppdaget at blodgjennomstrømningen var dårlig og at hun måtte ut. Tenk hvis, tenk hvis.

Andre himler kanskje med øynene over at jeg går annenhver uke til ultralydkontroller, for det er jo «et nytt svangerskap, nytt barn, ny morkake».. Jada, jada,  hvis du har stått bak/sett noen stått bak en bil i en bakke som begynte å rulle å truffet deg/den,  stiller du deg bak en bil i en bakke igjen da? Lar du noen nær deg stå bak en bil sånn? Selv om det er en annen bil, annen farge, andre bremser osv? Ulykken kan skje med hvilken som helst bil, og ulykken kan skje i hvilket som helst svangerskap. Det eneste man har å «trøste» seg med er at det skjer sjeldent.
Men jeg lar ikke sikkerheten til mine barn bli overlatt til tilfeldighetene,  jeg må vite at alt jeg kan gjøre har blitt gjort.

Jeg trodde jeg visste hvordan dette svangerskapet kom til å bli, spesielt sånn redselsmessig, men det har jo bare endret seg hele tiden, så nå bruker jeg ikke tid på å spekulere i hvordan resten av svangerskapet blir, tar heller en dag om gangen. <3

Og til slutt har jeg en liten fantastisk historie fra en helt utrolig godhjertet og snil storebror. <3 Ganske sikker på at denne lille historien veier opp for hver eneste lille «redseltanke» over her. <3

I bilen etter å ha vært hos Nora Sofie for å tenne lys idag(hun har fått selvanningskasse, lykt og steinplate idag) ser Joachim et "lekedoktorsett" som ei venninne har glemt igjen i bilen min :) (han har fått en nesten likedan)..Så sier han til meg: "Nora fie ikke ha den?" jeg skjønte jo ikke helt hva han mente med en gang, siden jeg ikke husket det settet lå der. så når jeg fikk muligheten til å ta en kjapp kikk bak for å se hva han peker på, så sier jeg: "åå, vil du at Nora Sofie også skal ha et sånn lekesett?" Jeg får et kort "Ja" til svar, og jeg sier igjen: "Men det er Ronja sitt, og Nora Sofie trenger ikke det nå vettu. Men kanskje hun har et eget sånn lekesett i himmelen?"
Så sier godgutten: "Nora fie ha posen, jeg ha stige og klatre opp himlen" <3<3<3




tirsdag 12. juni 2012

Hodet har gått i forsvarsposisjon

Er litt rart med det hvor mye hodet faktisk kan gå i forsvarsposisjon.. Ser søte små perfekte babyer overalt føler jeg, helt nydelige. Små jenter, små gutter.
Og jeg klarer ikke lenger se meg selv holde et lite nurk. Å se for meg holde et lite nurk som puster, åpner øynene, skriker, gjesper, smiler.. Jeg klarer det ikke.. Enda verre er det å se for meg holde ei lita levende jente.

Jeg prøver å prøver, men hodet vil rett og slett ikke lystre.. Ikke klarer jeg å finne noen babyklær jeg liker heller, og hvis det er noe jeg liker litt finner jeg alltid en grunn til å ikke kjøpe det..  Idag var jeg å handlet litt tøy til storebror på 30%, tenkte at jeg fikk kikke litt på litt babytøy også da siden det først var 30%, fant en kjole jeg likte litt, men kjøpte den ikke siden det var en sommerkjole og det passer jo ikke til ei lita oktoberpike.. Kikket jo egentlig bare på denne på avstand også, tenker jeg så temmelig rar ut der jeg stod å kikket og kikket på en kjole på den andre siden av bordet.
Ingen ting annet likte jeg.
Er vel sikkert en sammenheng mellom min "angst" for å kjøpe babytøy og det at jeg faktisk ikke klarer å se for meg å ha et lite nurk i hus igjen. Og så er det jo kanskje også en mulighet for at det har en sammenheng med at vi bare fikk kjøpe en kjole til Nora Sofie, og den kjolen måtte være perfekt. Kanskje jeg går litt rundt med "det må være perfekt"-øyne..
Det er jo ikke vanlig, jeg har jo aldri før kunnet gå inn og kikket på babytøy uten å finne noe som helst, det har jo vært helt motsatt; jeg har funnet tusenvis av ting jeg syntes "bare var sååå søte"..

Føler meg nesten litt rådvill her, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre for å komme over denne kneika, føler jeg har prøvd alt. Jeg kommer ikke til å kjøpe noe jeg ikke liker. Kanskje jeg bare ikke kommer til å takle det helt før minsten faktisk er ute og forhåpentligvis skriker som bare det.

Skal inn til byen imorgen med tre gode venninner, så håper de kan være litt "støttekontakter" for meg og kanskje hjelpe meg til å finne et sett eller noe til minsten.. :)

lørdag 9. juni 2012

7 måneder og tankesurr..


Har gått litt rundt i svima i dag, ikke helt skjønt hvorfor jeg har vært så trøtt, ekstra engstelig og alt.. I flere timer alt har det «svidd» i øynene når jeg blunker, noe som ikke pleier å skje før jeg har vært oppe alt for lenge..

Så plutselig når jeg satt på jobb sammen med beboerne, kikket jeg plutselig opp på kalenderen og registrerte datoen. Hadde hørt og sett den flere ganger, men var liksom ikke før da at det virkelig gikk opp for meg hva slags dag det var.. 7 måneder siden lille jenta vår fikk vinger..
Rart hvordan underbevisstheten reagerer så kraftig og tydeligvis jobber med sånne ting konstant uten at en føler en er helt bevisst selv..

Nå pleier jo stort sett tankene å surre rundt hos meg hele tiden, noen tror jo at jeg bare tenker på henne på merkedager og at jeg da bare sitter hjemme og strigråter.. Det kan jeg avkrefte. Hun har en like stor plass i hjertet mitt som min sønn og mitt tredje barn som er på vei. Og hun er like ofte i tankene mine som Joachim og minsten. <3 Merkedagene trenger faktisk ikke være spesielt tunge for meg, ikke nå lenger. I begynnelsen var jo alt et uendelig kaos og jeg tålte jo ingenting før tårene spruta, angsten for døden bobla under huden på meg og sårheten rev meg i stykker innvendig.

Jeg vil jo absolutt tro at et-årsdagen for dødsfallet, fødselen og begravelsen vil være spesielt tung, og kanskje til og med veldig spesiell med tanke på at jeg da forhåpentligvis sitter med ei nyfødt anna lita tulle. Planlegger dåp. Og så videre andre merkedager, som hvert år fremover, når hun skulle begynt å barnehagen, første skoledag, begynt på ungdomsskolen, konfirmasjon, videregående, 18-årsdag, lappen.. og så begynner nok den veldige undringen, hvilken linje ville hun valgt på videregående, jobb, mann, barn..?..


Jeg kjenner jeg blir litt provosert av mennesker som skal huske på merkedagene og bruker de til å fortelle meg hvor forferdelig vonde disse dagene er for alle sammen. Jeg har hatt de samme tankene hver eneste dag i 7 måneder. Faktisk er det 211 dager siden hun døde,  211 med de samme tankene.  211 dager med savn, med lengsel, med tomhet, med ubesvarte spørsmål.

Noen ganger blir faktisk merkedagene ganske fine, i den forstand at vi koser oss og skaper hygge oss imellom. For tankene mine blir ikke nødvendigvis sterke og såre på merkedagene, kanskje kommer de før, av og til etter. Noen ganger på merkedagene, som denne gangen.

Fikk også tilbake en veldig uhyggelig følelse og minne også. Fra 23. januar, når Joachim ble lagt inn på sykehuset. Minnene om ordene jeg måtte få sagt, ordene jeg unner ingen i hele verden å måtte trenge å spørre om. Den følelsen av å sitte å tviholde rundt sønnen din i frykt for å miste han også mens du hører deg selv spørre legen om hva sjansene hans er.

Det er faktisk noe av det vanskeligste og verste jeg har gjort. Og dette er også noe jeg ikke har fått rukket å bearbeide så veldig heller, fokuset på bearbeidelsen ligger jo hos dødsfallet til Nora Sofie. Jeg tror det nesten er litt forventet av alle andre også, at det er det jeg trenger å bearbeide, og det er det, men jeg trenger nok å vie litt tid til frykten for storebror også. Det er nok ikke 15 dager en gang jeg har fått brukt til å bearbeide alt som skjedde i midten av januar, men så tror jeg ikke helt at jeg vil klare å bearbeide dette noe særlig før han har blitt helt «friskmeldt» heller.  Det føles litt sånn at andre tenker at jeg ikke trenger å bearbeide noe av det som skjedde da, for han var jo helt "fin", han hadde jo bare kyssesyken.. "Det var jo ikke noe så farlig som kreft, så hvorfor ta så på vei for det.."..
Jeg tror ikke jeg vil klare å begynne å slappe av igjen og klare å bearbeide disse følelsene før legen sier at alt er tilbake til normalen.

Til fredag, håper jeg, er nok selvvanningskassen, pynte"steinen" og lykta på plass også. Fikk bestilt dette så nå er arbeidet igang.. Gleder meg til å plante litt å gjøre det koselig og fint hos engelen vår.. <3

tirsdag 5. juni 2012

Statusoppdatering og magebilde

♥ Termin: 16. Oktober


♥ På vei: 21 uker


♥ Igjen til termin: 19 uker


♥ Utålmodig: nei


♥ Aktivitet innenfra: Litt her og der, blir litt mer og litt sterkere hver dag.. <3


♥ Fødselen: Har hatt mange andre ting på hodet, og nå venter jeg jo på å komme inn til samtaler og kontroller hos jordmor på sykehuset, så kan heldigvis legge fødseltankene litt bak når jeg vet det blir "tatt hånd om" etterhvert nå..:)


♥ Plager: Bekkenet har nesten helt gitt seg.. Noe jeg selvfølgelig ble livredd for i begynnelsen, men som nå bare er greit i og med jeg kjenner liv. 


♥ Søvn: Helt greit igjen, minus en litt forkjølet storebror som våkner litt, og som baaare skal ha mamma til å komme inn om natten...


♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen på meg tenker jeg..


♥ Kynnere: nja, smått i ny og ne, ikke noe plagsomt eller vondt, så tar det helt med ro foreløpig..:)


♥ Tungt: Nei, nå kaller jeg det ikke tungt lenger, når bekkenet er nesten bra igjen er det jo 20 ganger lettere å gå gravid..:) Selvfølgelig kjenner jeg det jo fortsatt i rygg, men kan jo nesten ikke forvente noe annet etter tre tette graviditeter..


♥ Høygravid: Nei.


♥ Vann i kroppen: Ikke enda.


♥ Utstyr: Trenger jo ikke noe særlig. Kommer nok til å arve det meste fra storebror og storesøster. Har strikket en kjole og holder på med et lite pyntepledd.


♥ Neste kontroll: Idag, og 15.6.


♥ Sykehusbag: Fortsatt ikke påtenkt. Vil jo mest sannsynlig både ha tid til å pakke sykehusbagen, bag til Joachim og rekke innom en del vaktskifter før minsten kommer, så ikke noe stress med bag'er her i gården..:)


♥ Matkick: Veldig varierende, hadde en runde med peanøttsmør og syltetøy skiver(noe jeg egentlig kun spiser når jeg er gravid..) Også har jeg ekstremt lyst på en type potetgull jeg er ganske sikker på at de ikke selger lenger, nemmelig "Olaf Sands Rifla potetflak".. (Altså han gamle gubben fra "The julekalender"..:P )


Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
Hjertet begynner å slå 19.februar
Embryoet beveger seg 14.mars
Alle indre organer er formet 21. mars
Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
Risiko for spontanabort avtar 4. april
Kvalmen avtar for de fleste 11. april
Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
Fosteret svelger og tisser 2. mai
Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
Fosteret begynner å høre 20. juni 
Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august 


Føler meg nesten litt "vågal" som legger ut statusoppdateringen før jeg har vært på ultralyd og sett lille minsten som koser seg i beste velgående.. Men, tror det er sunt for hodet mitt å bare tro at alt skal være helt fint idag, at minsten har vokst helt som hun skal og alt er perfekt. <3 Her kommer ihvertfall første magebilde fra denne graviditeten. :)




Og til sammenlikning; da jeg gikk med Nora Sofie i uke 21. :) 


Føler jeg har hatt litt rett når jeg har sagt at jeg føler jeg ikke har blitt like stor like fort denne gangen..:P