Uken som var :)

Den siste uken har det vært litt av hvert som har skjedd..:)
Tirsdag var vi på Cirkus Arnardo, kjempestas for liten og stor! Så dette skal vi absolutt gjøre igjen.:) Men nå vet vi litt mer om hvor vi skal sitte og hvor tidlig vi skal dra, for det var temmelig kjedelig å sette seg ned på bakerste rad på terassen for at det så kom 3-4 voksne mennesker å satt seg rett foran oss selv om det var andre ledige seter, å da den største foran lille Joachim.. Ja, nei det er jo viktigere for disse voksne menneskene å få en god opplevelse som for en liten gutt på 2 og et halvt år. Så da ble det til at vi flyttet oss bak på de siste benkene istedet. Jammen ikke rart at generasjonene bare bryr seg mindre og mindre om andre mennesker..

Alt i alt stas med sirkus og veeldig stas å hilse på dyra..:) <3

Onsdag var det jo tid for ultralyd og jordmortime.
Ultralyden gikk kjempefint, fikk svar på blodprøvene jeg tok med tanke på "mulig svakt irregulært erytrocyttantistoff" som ble oppdaget på screeningen ved de første blodprøvene.
Noe kryptisk svar, men legen sa at siden de hadde skrevet det sånn som de gjorde, så betød det bare antistoffet ikke hadde økt, noe som er helt supert. :) Ny kontrollprøve i uke 32 på dette.
Hadde med Joachim på ultralyden denne dagen, men det ble ikke helt suksess. Han skjønte nok ikke helt hva som var hva, så han løp hen og satt seg i stolen som jeg satt i da vi kom inn. Helt til legen sjekket blodgjennomstrømningen, da kom han løpende hen for å se hva det bråket var.. <3


Etter dette var det tid for meg å dra på sykehuset for samtale på "spesialsvangerskapspoliklinikken" (ble nesten litt overrasket over at de har en sånn poliklinikk her)
Var veldig rart å sitte på poliklinikken å vente, men sånn sett var jeg jo heldig med tidspunktet, bare en som satt i gangen med sitt nyfødte barn og ingen andre som skulle på vanlig svangerskapspoliklinikk.
Men at det var temmelig spesielt og at jeg hadde tårer i øynene, det får jeg innrømme. De tre siste gangene jeg satt der var først mens vi ventet på å komme inn for å ha ctg på med Nora Sofie, andre gangen møtte vi en annen liten baby som ble født en måneds tid etter vår lille engel. Og sist gang jeg satt der var det mens vi ventet på å komme inn på tidlig ultralyd, med en ganske kald lege som bare sa at dette hadde nok gått galt..

Timen gikk faktisk veldig bra. Begynte å tvile litt helt i begynnelsen, før hun hadde rukket å sett på journalen min og hvorfor jeg var der. Hun spurte meg først om hva som var viktig for meg å snakke om, jeg svarte: eeeh, det er vel fødselen som er viktigst da.. Var vel et eller annet hun sa helt i begynnelsen som fikk meg til å tro at det var bare den ene timen jeg skulle ha. Så leser hun litt på dataen, før hun snur seg og har endret tone helt. Nå var det ikke lenger noe om hva som var viktig for meg å snakke om den timen og hva jeg var kommet for. Nå hadde hun lest hvorfor jeg var der og hva min bakgrunn var, så det hun spør meg om da var hvordan det var for meg å sitte på venterommet der ute. Og vi fikk en ganske god dialog og kunne snakke om alt. Det var ikke lenger en time jeg skulle ha, dørene skulle stå på vid gap for meg og jeg fikk det jeg ville ha fra sykehuset.
Jeg tror hun har ganske mange innom som er der for å få igjennom keisersnitt, jeg fikk ihvertfall følelsen av det. For da jeg sa at jeg er redd for fødselen, har sist fødsel ekstremt sterkt i minne og absolutt ikke vil ha keisersnitt pga frykten for det, så ble hun nesten litt glad/lettet virket det som. Hun sa at det var veldig bra at jeg ville ha en "vanlig"(ikke det ordet hun brukte, men det som er lettest for meg å forklare) fødsel, og at det var jo best for mor og barn med vaginal fødsel fremfor keisersnitt. Jeg tror nok hun har mange innom som ønsker keisersnitt, og som pensjonert jordmor, har hun nok hatt veeldig mange sånne samtaler opp igjennom, pluss at hun er av en helt annen generasjon. Kanskje det var godt for henne å ha inn en som meg som nok trenger mye ressurser i dette svangerskapet, men som samtidig ikke vil ha keisersnitt og vil prøve å holde svangerskapet litt normalt.. Ja, jeg er klar over at jeg har hatt ultralyd annenhver uke hele svangerskapet, men det trenger jeg.
Hun takket meg ihvertfall veldig for at jeg kom på slutten av timen.<3

Vi snakket også litt om fødsel, skal lage en plan på dette etterhvert med hva jeg trenger rundt tiden da vi mistet Nora Sofie og frem til fødsel. Men første kneik er jo å komme over uke 35+3.
Iløpet av timen gikk vi også igjennom  fødselspartogrammene fra begge fødslene mine og journalene som lå på meg. Skal etterhvert også gå en runde på avdelingen, inn på fødestuen jeg lå på med Nora Sofie osv.
Til neste gang skal jeg lage meg en liste, husker ikke helt lenger hva hun bad meg om å skrive, men jeg tenker at jeg da skriver ned alt jeg er redd for og hva jeg tror jeg trenger fremover.
Noe annet jeg kom på nå var at hun sa det ikke skulle skje det som skjedde da jeg var 17-18 uker på vei. Den gangen jeg ringte fødeavdelingen for å komme inn på sjekk fordi jeg var redd, fortalte bakgrunnen min og ble avvist. Dørene skulle stå åpne for meg og jeg skulle få det jeg ville ha. Selvfølgelig kunne jeg jo ikke få ultralyd hele tiden hvis det var det jeg ville, men det er jo ikke det jeg trenger heller. Da jeg var 17-18 uker på vei trengte jeg bare å vite at det fortsatt var et lite hjerte som slo under mitt hjerte. Jeg trenger ultralyd innimellom for å se at blodgjennomstrømningen er god og at minsten min har det bra. Og utenom disse kontrollene som sikkert må bli litt tettere etterhvert som det nærmer seg, så klarer jeg å roe meg med å høre det lille hjertet som slår. <3 Hun hadde faktisk hatt inne gravide i uke 12, og hvis hun ikke hadde funnet hjertelyden da(noe som er ganske vanlig så tidlig) med ctg'en så sendte hun de inn på ultralyd, det tar jo ikke lange tiden å sjekke, og det er så mye bedre for mor.

Torsdag var vi en runde på IKEA :) Fikk kjøpt inn masse til Joachim sitt nye rom, kjempastas for mor og far, mest for mor som ikke løftet noe..:P Og far kom på i selvplukk avdelingen at han sa når vi ventet Joachim at han aldri skulle dra til IKEA på storhandel uten bærehjelp igjen.. :P Ups..:P

Fredagen var en stoor dag for oss, 3D ultralyd! Gjett som jeg hadde gledet meg! <3 Ble ikke like varierte bilder denne gangen siden minsten akkurat hadde hatt en bokserunde før ultralyden og slappet av og sov litt under ultralyden, men fine bilder av minste prinsessen ble det likevel. <3

Senere på fredagen hadde vi to nabopar over på krabber og reker, mmm.. Har sjeska så utrolig mye på det, så det var helt utrooolig godt, krabbeklør til meg og litt reker til meg..:) Jeg storkoste meg hele kvelden! Håper på å gjenta dette igjen!
En fantastisk uke med mange gode minner :)

Har ikke fått skrevet så mye i det siste, har egentlig brukt mest tid på å utforme "min historie" til englesiden.

Den kom på 5 sider i word, og jeg har da kun tatt med det som skjedde fra kvelden før vi fikk beskjeden og til gullet vårt var ute. Det er rart hvor mange ord som må til, og allikevel så føler jeg at jeg godt kunne fått plass til enda flere ord.
Jeg har jo enda ikke fortalt noe særlig om svangerskapet, om de to ultralydene vi var på osv. Det er litt rart å tenke på. Vi fikk ikke vite kjønnet på den ordinære ultralyden ettersom jeg ikke ville vite det. Min kjære derimot ville veldig gjerne vite det, så det ble etterhvert til at vi bestilte en 3D ultralyd som et slags kompromiss. Når vi først skulle vite kjønnet så var det jo ikke nødvendig å bestille en vanlig 2D ul...
Jeg tenker veldig tilbake på det nå, for hadde jeg sagt at vi gjerne ville vite kjønnet på den ordinære ul, så hadde vi nok ikke brukt 1000kr på en 3D ul i uke 28.

Jeg leste og hørte mange delte meninger om det å dra på 3D ul, mange syntes det var helt utrolig hvor langt teknologien var kommet at vi kunne se hvordan det fantastiske lille barnet vårt så ut. Andre derimot syntes nærmest at teknologien var kommet for langt, for det skulle jo være en overraskelse hvordan barnet ser ut..

Nå tenker jeg at jeg er sjeleglad for at jeg var så sta og sa at vi ikke ville vite kjønnet. og at vi dermed tok 3D ul. For vi så hvordan jenta vår så ut i live, vi fikk se et lite smil, vi fikk se henne geipe tunge, vi fikk se henne "synge".. Dette er gull verdt og enda litt til for oss som aldri vil kunne oppleve dette med datteren vår i live utenfor magen!

på 3D ultralyden husker jeg så godt at hun sa at jenta vår var et "perfekt eksemplar"..og det er vi jo så hjertens enig, hun er prikk lik storebror og dermed like perfekt som storebror å <3

Jeg skrev en minnetale til gulljenta vår som presten leste opp i begravelsen. Denne minnetalen skal jeg prøve å legge ut snart, jeg må bare få summet meg til å klare å lese igjennom den en gang først.

klem <3