Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover.. 

Tankesurr - graviditet

Kom over en kommentar her om dagen som har provosert meg noe helt enormt.
Det var ei som skrev at hun holdt på med hest og red til hun hadde tre uker igjen til termin, da måtte hun gi seg pga. bekkenet. Og, nei, det var ikke selve poenget med at hun holdt på med hest som provoserte meg, neida, hun sa hun var helt klar over at det var en risiko og at hun overhodet ikke ville "ofre livet sitt" og det hun elsket for noe som kunne gått galt likevel......

Jeg aner jo ikke hvordan hest hun hadde, og generelt sett har jeg lite peiling på hest. Jeg vet at man kan ri så lenge man orker, bare man tar sine forhåndsregler og ikke tar noen sjanser. Det ser jo jeg på at som hvis man har en hest som plutselig kan galoppere avsted eller finne på å prøve å hive deg av, så setter du deg ikke som gravid oppå den hesten.

Jeg lurer så på om hun i det hele tatt har tenkt tanken om hva som kunne skjedd hvis hun hadde falt av? Hvordan hun hadde følt seg om det hadde gått galt fordi hun ikke ville ofre noen få måneder av livet sitt på å passe på at den lille hadde minst mulig risiko for at noe skulle skje.

Kommentaren fant jeg i en tråd som omhandlet røyking i svangerskapet, og samme jenta sa at hun hadde røkt i hele svangerskapet. For moren hennes hadde røkt masse med henne og lite med broren. Hun hadde visst ingen problemer verken på skolen eller med sykdommer men det hadde broren.. Nok en idiotisk unnskyldning til å røyke i svangerskapet.

Jeg føler ikke jeg er den som er mest fordomsfull her i verden, men når folk begynner å skulle uskadeliggjøre og ufarliggjøre røyking i svangerskapet, da reagerer jeg. Si det som det er, "jeg klarer ikke slutte, jeg vet det er dumt." Ikke begynn med bortforklaringer om at stresset er verre enn røyken, og jeg kjenner hun og hun og sånn og sånn gikk det.. Jada,  det finnes de som får lungekreft uten å ha sett på en røyk en gang og de som røyker som dampmaskiner og lever i beste velgående til de er 100. MEN, statistikken viser at røyking gir større risiko for tidligere død, forsterdød, krybbedød, morkakekomplikasjoner osv osv..

Har ikke folk skjønt statistikk eller? Eller er det bare det at de tror at ting ikke kan skje med dem? At de kjente noen som fikk kreft og hadde 20% sjanse for å overleve, og det gikk helt fint med de.. Ja, statistikken kommer jo av at de har ført inn i tabeller alle som fikk den kreftdiagnosen, og av f.eks 100 stk så døde 80 og 20 overlevde. For at statistikken skal vise 20% som overlevelsessjanse må det jo være noen som overlever.

Jeg er ikke en sånn person som mener at alle som rir i svangerskapet er uansvarlige mødre, at alle som røyker elsker røyken mer enn barnet sitt, at de som har et rusproblem skulle vært sterilisert.
Jeg vet at livet ikke er sort-hvitt, det finnes en million grånyanser innimellom.

Det er stoore forskjeller på folk, store forskjeller i livssyn. Men hun som hadde denne kommentaren følte jeg at rett og slett bare var umoden, akkurat som om hun ikke tenkte at hun kunne faktisk være skylden hvis det hadde gått galt.
Det går ikke alltid bra, og noen ganger er det vår egen dumhet som er skylden. Da er det forferdelig hvis lærepengen må være et dødsfall. Det uansett om man er gravid og setter seg på en ukjent hest som hiver en av, eller om man er helsepersonell som ikke orket å ta en prøve/lytte/sjekke noe fordi det i 80% av tilfellene ikke var noe..

Tankespinn, kommentarer

Av og til så lurer jeg på om folke glemmer at jeg har et barn for lite. At jeg har hatt et dødt barn i magen min, at jeg har født et dødt barn. Og dette barnet var ikke et navnløst «abort» som vi ikke fikk se. Dette barnet har vi holdt, dette barnet har vi kjent huden på, dette barnet har vi sett likhetstrekk med storebror, dette barnet har vi en grav til, dette barnet heter Nora Sofie. Vårt barn, vår datter.

Av og til, eller egentlig ganske ofte, føler jeg også at det er ganske liten forståelse for at jeg er redd.
«tenk positivt så går det bra, du må ikke være så negativ, nå blir dere fulgt godt opp, det går bra denne gangen».. Er jeg nødt til å ta hele reglen om at jeg har et barn for lite igjen?

Så, hvis positiv tenking gjør at det går bra, hvorfor døde Nora Sofie da? Det er en vesentlig forskjell på det å være negativ og det å være redd.

Det finnes ikke et eneste menneske som kan love meg at det skal gå bra denne gangen og alle som sier at det skal gå bra denne gangen, enten fordi det ikke skjer så ofte to ganger på rad eller fordi vi får så god oppfølgning nå. Har alle dere tenkt på at det faktisk finnes en gjentakelsesrisiko??

Dødfødsler blir gruppert inn i fire grupper: 20-27 uker, 28-32 uker, 33-36 uker og 37-45 uker.
Har man gjennomgått en dødfødsel i de tre første gruppene, er risikoen 10 ganger større for at det skal skje igjen! Gjentakelsesrisikoen for den siste gruppen er 2,3 ganger større.

Det er ikke kun for mors psyke at man blir fulgt tett opp etter en dødfødsel, det er også for å forhindre at det skjer igjen.  For å være sikker på at alt har blitt gjort, alt har blitt sjekket.

Jeg er ikke ute etter å «ta» noen, men jeg vil bare ha sagt ifra. Kommentarer går inn på meg,  Jeg ber ikke om at folk skal «gå på nåler» rundt meg og tenke over hver vinkling i hver eneste setning til meg. Jeg håper bare folk kan tenke seg litt om, prøver å forstå.. det er vel ikke for mye forlangt?

Har også fått en annen kommentar som jeg håper jeg aldri vil få igjen.. dette gjaldt noen som skulle be til gud om at vi måtte få en ny jente.. Og at det var like gøy med gutt, men du vet…
Dette er en av de få kommentarene jeg har blitt helt satt ut av. Jeg har aldri klart å skjønne meningen med denne kommentaren, jeg har ikke klart å finne meningen med den..

For det første, hva er liksom grunnen til å be om at vi må få en «ny jente»? Trodde det liksom var litt viktigere med et levende barn? Og for det andre, vi får ikke noen «ny jente», vi får ei jente til!..
Bare se for dere et bilde hvor Gud sitter å tar imot bønner, hvor tror dere bønnen om kjønn på et barn havner? Hadde det vært meg så rett i søppelkassa..
Jeg har bedt flere ganger selv dette svangerskapet, men det eneste jeg har bedt om er at barna mine må få leve. Jeg ber ikke om at barnet i magen får lyseblå øyne og krøllete blondt hår, jeg ber ikke om at Joachim skal bli mindre "trassete" eller at han skal bli lege når han blir stor. For det er faktisk ikke sånne ting som betyr noe.

Kjønnet er den minste av mine bekymringer. Faktisk er det ikke en bekymring i det hele tatt! Kjønnet var bestemt allerede før jeg visste at jeg var gravid og leenge før alle andre visste det!

Da jeg fikk denne kommentaren tenkte jeg at hvis det var en liten gutt i magen min så var jeg blodig fornærmet på hans vegne, han hadde jo ikke vært noen «men du vet» følelse, for å ikke snakke om at vi har en helt perfekt gutt, han har aldri vært noen og vil aldri bli noen «men du vet» følelse!..

Vi har en sønn og vi har ei datter. Datteren vår er dessverre død, men hun er like fullt vår datter!  Vi har en grav å stelle, en grav å gå til.

Har også fått en kommentar en gang om at jeg fikk trøste meg med at det måtte ha vært noe galt, for hun hadde gått igjennom det samme, men da innen de tre første månedene…......

Jah, nok en målløs situasjon.. Min datter var ingen abort!!! Hun døde, hun var helt frisk, hun hadde levd hadde hun kommet ut tidligere! Og ja, jeg blir veldig provosert når folk sammenlikner meg og mitt tap med deres abort. Ja, jeg er helt overbevist om at det er vondt å gjennomgå en spontanabort,  men det kan ikke sammenliknes med å miste et fullbårent barn! Jeg måler ikke smerte her, jeg vet at det er veldig sårt og vondt å gjennomgå en spontanabort, spesielt for de som mister sent og de som har mistet flere ganger. Men vet dere hva, jeg gikk igjennom en fødsel, jeg fødte mitt døde barn, min friske, helt perfekte datter. Det var ikke en kraftig mensen med eventuell utskrapning, det var ikke håp som ikke fikk bli. 

Det var en fødsel, det var rier, det var renselse, det var knuste håp, drømmer og fremtidsplaner.

7 måneder og tankesurr..

Har gått litt rundt i svima i dag, ikke helt skjønt hvorfor jeg har vært så trøtt, ekstra engstelig og alt.. I flere timer alt har det «svidd» i øynene når jeg blunker, noe som ikke pleier å skje før jeg har vært oppe alt for lenge..

Så plutselig når jeg satt på jobb sammen med beboerne, kikket jeg plutselig opp på kalenderen og registrerte datoen. Hadde hørt og sett den flere ganger, men var liksom ikke før da at det virkelig gikk opp for meg hva slags dag det var.. 7 måneder siden lille jenta vår fikk vinger..

Rart hvordan underbevisstheten reagerer så kraftig og tydeligvis jobber med sånne ting konstant uten at en føler en er helt bevisst selv..

Nå pleier jo stort sett tankene å surre rundt hos meg hele tiden, noen tror jo at jeg bare tenker på henne på merkedager og at jeg da bare sitter hjemme og strigråter.. Det kan jeg avkrefte. Hun har en like stor plass i hjertet mitt som min sønn og mitt tredje barn som er på vei. Og hun er like ofte i tankene mine som Joachim og minsten. <3 Merkedagene trenger faktisk ikke være spesielt tunge for meg, ikke nå lenger. I begynnelsen var jo alt et uendelig kaos og jeg tålte jo ingenting før tårene spruta, angsten for døden bobla under huden på meg og sårheten rev meg i stykker innvendig.

Jeg vil jo absolutt tro at et-årsdagen for dødsfallet, fødselen og begravelsen vil være spesielt tung, og kanskje til og med veldig spesiell med tanke på at jeg da forhåpentligvis sitter med ei nyfødt anna lita tulle. Planlegger dåp. Og så videre andre merkedager, som hvert år fremover, når hun skulle begynt å barnehagen, første skoledag, begynt på ungdomsskolen, konfirmasjon, videregående, 18-årsdag, lappen.. og så begynner nok den veldige undringen, hvilken linje ville hun valgt på videregående, jobb, mann, barn..?..

Jeg kjenner jeg blir litt provosert av mennesker som skal huske på merkedagene og bruker de til å fortelle meg hvor forferdelig vonde disse dagene er for alle sammen. Jeg har hatt de samme tankene hver eneste dag i 7 måneder. Faktisk er det 211 dager siden hun døde,  211 med de samme tankene.  211 dager med savn, med lengsel, med tomhet, med ubesvarte spørsmål.

Noen ganger blir faktisk merkedagene ganske fine, i den forstand at vi koser oss og skaper hygge oss imellom. For tankene mine blir ikke nødvendigvis sterke og såre på merkedagene, kanskje kommer de før, av og til etter. Noen ganger på merkedagene, som denne gangen.

Fikk også tilbake en veldig uhyggelig følelse og minne også. Fra 23. januar, når Joachim ble lagt inn på sykehuset. Minnene om ordene jeg måtte få sagt, ordene jeg unner ingen i hele verden å måtte trenge å spørre om. Den følelsen av å sitte å tviholde rundt sønnen din i frykt for å miste han også mens du hører deg selv spørre legen om hva sjansene hans er.

Det er faktisk noe av det vanskeligste og verste jeg har gjort. Og dette er også noe jeg ikke har fått rukket å bearbeide så veldig heller, fokuset på bearbeidelsen ligger jo hos dødsfallet til Nora Sofie. Jeg tror det nesten er litt forventet av alle andre også, at det er det jeg trenger å bearbeide, og det er det, men jeg trenger nok å vie litt tid til frykten for storebror også. Det er nok ikke 15 dager en gang jeg har fått brukt til å bearbeide alt som skjedde i midten av januar, men så tror jeg ikke helt at jeg vil klare å bearbeide dette noe særlig før han har blitt helt «friskmeldt» heller.  Det føles litt sånn at andre tenker at jeg ikke trenger å bearbeide noe av det som skjedde da, for han var jo helt "fin", han hadde jo bare kyssesyken.. "Det var jo ikke noe så farlig som kreft, så hvorfor ta så på vei for det.."..

Jeg tror ikke jeg vil klare å begynne å slappe av igjen og klare å bearbeide disse følelsene før legen sier at alt er tilbake til normalen.

Til fredag, håper jeg, er nok selvvanningskassen, pynte"steinen" og lykta på plass også. Fikk bestilt dette så nå er arbeidet igang.. Gleder meg til å plante litt å gjøre det koselig og fint hos engelen vår.. <3

Jo, det er min feil

Kjente på meg ikveld at jeg trengte å få ut litt damp.. trengte å få ut et par desiliter tårer som har bygget seg opp og som bare trenger seg på..

Så går jeg i skuffen på badet for å finne et passende håndkle, litt mindre enn de vanlige vi bruker til å henge opp for å tørke hendene. Det første jeg finner som ikke var så stort var et jeg fikk til morsdagen i fjor.. "verdens beste mamma"..

 For en vits tenkte jeg da jeg så det.. For en forbanna vits! Jeg er jo for pokker ikke noen verdens beste mamma!

Fra den dagen min kropp drepte min datter ble jeg for resten av livet nektet mulighet til å få den tittelen.

Det er harde fakta, og det er nettopp det, fakta. Min kropp produserte antistoffer som til slutt tok livet av min datter. Antistoffene er innenfor normalen nå.

Før sa jeg, «min kropp, mitt liv, mine valg».. Hold den forbanna kroppen langt unna valga.. Hva kroppen min gjør har absolutt ikke alltid noen sammenheng med hva jeg gjør.  

Ikke kom her og fortell meg at det ikke er min feil at min datter er død!!

Selv om jeg ikke ønsket at kroppen min skulle lage disse antistoffene så gjorde kroppen min det.

Selv om jeg ikke gjorde noe som helst for at disse antistoffene skulle komme, så produserte kroppen min det. Jeg ante ikke det fantes sånne antistoffer en gang,

Jeg kan ikke skille meg fra kroppen min, for kroppen min er meg. Kroppen min drepte mitt eget barn.
Jeg stod maktesløs på siden mens kroppen min tok livet av min nydelige lille Nora Sofie.

Ikke kom her og si at det ikke er min feil. Jeg er min kropp og min kropp drepte Nora Sofie.

Verdens beste mamma en viss plass…

Da jeg ventet verdens beste storebror, fant legen noen antistoffer som gjorde at hun mistenkte at jeg kunne ha diabetes type 1. Etter graviditeten var det ikke et eneste av disse antistoffene igjen…

Så kommer Nora Sofie, og kroppen min finner det plutselig for godt å øke mengden av antistoffet lupus antikoagulant. Etter graviditeten er disse antistoffene innenfor normalen igjen.

Hva blir det neste.. Jeg hater kroppen min. Jeg hater den forbanna idiotiske kroppen min som frarøvet livet til den høyt elskede og ventede jenta mi! For å ikke snakke om enestående vakker.

Kroppen min gjorde dette! Det var ingen andre som putta noen ekstra antistoffer i meg. Av grunner jeg aldri vil forstå ble det høyere nivå av det antistoffet dannet i min kropp.

Min kropp har skylden. Min kropp er meg. Jeg har skylden.

Det er sinnssykt sårt og vanskelig å sitte med slike tanker.. Men de må ut, hvis ikke går jeg under selv.
Å klandre seg selv for sin høyt elskede lille skatt sin død, det kan bare andre engleforeldre som har klandret seg selv forstå. Den smerten, sinnet, hatet. Men samtidig takknemlighet og stolthet over å ha en fullstendig frisk og perfekt gutt fra før.

Jeg skal helt ærlig si at tidligere har jeg ikke har helt vært med på dette med «jeg unner ikke min verste fiende det en gang».. Altså, joda, jeg har sikkert sagt det osv, men ofte har jeg følt at de faktisk godt kunne opplevd litt sånne ting de også..(selv om de gjerne har det…..alle har jo sine ting)
Men det var frem til min lille nydelige datter døde. Jeg unner ingen å oppleve dette. Sorgen, sinnet, fortvilelsen, hatet, frustrasjonen, savnet. Ingen unner jeg dette. INGEN.

Jeg elsker min sønn. Jeg elsker min datter. Av hele mitt hjerte, og jeg hadde hoppet i døden for dem om det ville hjelpe noe.
Alle som har kjent litt på døden, dødsangst osv. vet hvor sterkt overlevelsesinstinktet sitter i oss mennesker. Det at vi er villige til å ofte vårt eget liv for våre små håpefulle, forteller hvor mye de betyr for oss.

<3 Joachim <3 Nora Sofie <3

Livstegn :)

Nå skal jeg endelig komme med en liten oppdatering her... Nesten litt spent selv på om jeg husker alt.:P
Vel først så ville jeg fortelle om en gravidblogg jeg kom over, fin gravidblogg, men jeg bet meg så merke i noen ord hun brukte. Hun hadde ikke så lenge igjen til termin og skrev noe som dette på slutten av et innlegg som omhandlet strekkmerker; "jeg vet jo at strekkmerker er et bevis på at du har båret babyen, men hvorfor kan ikke babyen være det da?"...  Sånne gravidblogger er jeg ikke noe fan av lenger altså. Jeg har fått en veldig avsky mot sånne gravidbloggere hvor deres største skrekk er et strekkmerke. Ja, det er vel kanskje bare uvitenhet eller "sånne ting skjer ikke med meg" som gjør at de tar det lille livet i magen nesten litt for gitt. Derimot er jeg mye mer glad i jordnære gravidbloggere, gravide som vet at livet de bærer i magen sin er et mirakel, som ikke nædvendigvis setter pris på strekkmerkene men de syns absolutt ikke det er verdens undergang. Jeg føler meg egentlig veldig tolerang når det kommer til graviditet, jeg føler en absolutt skal få lov å klage litt, en skal få lov å lufte frustrasjoner og bekymringer. Det er helt og holdent lov å bli sliten og lei osv, men det er jo forskjell på å bli utålmodig og sliten, klage litt over det, og det å på en måte ta livet for gitt.

Kanskje jeg overreagerer litt, og jeg mener jo ikke at man ikke skal få klage over strekkmerker, men det er bare måten enkelte klager på.. Som om det er barnet sin "feil" at kroppen din blir "ødelagt"... Eller helsemyndighetene sin feil fordi de ikke setter deg igang en uke før termin så du slipper å få så mange ekstra strekkmerker.. Er litt ironisk det der, unge gravide er faktisk de som har lettest for å få strekkmerker, pga noen hormoner. Eldre gravide får mindre strekkmerker. Hvem er det som klager mest over strekkmerker, jo selvfølgelig unge gravide. Men jeg er faktisk ganske overbevist om at "eldre" gravide som også får mye strekkmerker ikke klager så mye som unge, hvorfor? Min personlige mening er livserfaring. De har mest sannsynlig kjent mye mer på kroppen hvor skjørt livet er, de vet mye mer om ting som kan gå galt, de vet at ingenting kommer med garantier.

Nei, nå skal jeg gi meg med gravidbloggere og strekkmerke"debatten".. Så skal jeg over til neste ting. Fredag var Joachim på ny  kontroll på sykehuset, og der fikk vi vite at det ikke var noen særlig bedring på milt og lever. Ny kontroll igjen etter 5-6 uker. Gjett om jeg kommer til å bli hoppende og sprettende glad når de sier at alt er helt normalt igjen og at han er heelt frisk!! Da skal det feires altså!! <3 Så var han i barnehagen i går og idag måtte han være hjemme igjen ettersom både jeg og han var blitt syke. Dro jo selvfølgelig til legen ettersom han hadde 39,4 i feber, var utrolig slapp og ukomfortabel. Jeg hadde nok bare gitt han en paracet hvis han hadde vært helt frisk, men siden han har kyssesyken i bunn og for stor lever, så vet jeg jo at man skal være veldig forsikig med paracet. Derfor ble det tur til legen, crp tatt som var helt fin, litt vannansamling i høyre øre og ellers helt fint. Konklusjonen ble da at vi fikk føye oss inn i rekken over alle de som hadde blitt smittet med den kraftige forkjølelsen som går for tiden. Han kunne få en paracet om dagen, så jeg fant noen på 125mg som jeg ga han istedet for de på 250mg som han egentlig kan ha nå, han har aldri fått mye paracet, så 125mg funket bra. :) Og imorgen blir det to-års kontroll! :)

Nå kom jeg på en annen ting jeg har irritert meg over. Folk som sier: Nå har jeg funnet ut at det er en mening med alt her i livet. Da har jeg veldig ofte lyst til å spørre de om de kan hjelpe meg med å finne meningen med at Nora Sofie ikke fikk leve opp sammen med familien sin.. For sånn som jeg ser det, så er det absolutt ikke en mening med alt i livet, overhodet ikke. Jeg har gitt opp å lete etter noen mening, for det finnes ingen mening, sånn er det bare.

Så til en mer gladnyhet, fikk telefon idag fra jobben, hvor hun jeg snakket med lurte på om jeg var interessert i en kontrakt på hver 3. helg. Noe fortumlet ble jeg, når jeg så nummeret tenkte jeg jo at nå trenger de en vikar en av de nærmeste dagene, men så var det jo om jeg ville ha en fast helg.. Ble rett og slett tatt litt på senga, og hodet gikk litt i spinn, tør jeg dette, orker jeg dette osv, men jeg sa ja. For foreløpig er det jo bare en kontrakt på tre måneder og det skal jeg jo ihvertfall klare. Har litt blandede følelser angående dette, så det er jo en annen grunn til at jeg er glad for at det i første omgang bare er tre måneder. For det første skulle jeg jo vært i permisjon nå og hatt ei lita tulle sammen med meg, og for det andre så er det jo egentlig kontoryrket jeg trives best med. En 8-4 jobb, lite følelsesladet yrket. Men samtidig, jeg har fått mye skryt av kollegene mine der noe som selvfølgelig gjør veldig godt, pluss at jeg har noe fast en periode fremover. Nei, dette har jeg tro på nå, dette skal jeg klare. :)

Tankesurr i en godstol..

Har du noen gang tenkt på hvilke valg du har gjort langs veien? Hvilke valg som har gjort at du er der du er i dag. Som har gjort at du er den personen du er idag.

Det er jo klart at alle har gjort gode valg og mindre gode valg. Men alle de dårlige valga er jo også med på å forme deg som person, alle de dårlige valga har jo også vært med på å gjøre om du har valgt å gå til høyre, venstre eller rett frem på livets vei.

Jeg kjenner nå at jeg faktisk er fornøyd, så fornøyd jeg kan bli. Jeg har en mann jeg elsker og som har gitt meg to fantastiske og perfekte barn.
Det er litt rart å tenke på, alle de ubevisste og bevisste valga som har ført til at jeg er den jeg er idag og sitter her jeg sitter. Det er rart å tenke på at hvis jeg hadde gjort en liten ting annerledes, eller hvis jeg hadde unngått å gjøre noe, så hadde jeg kanskje vært en helt annen plass idag. Kanskje jeg hadde vært en annen plass og vært like fornøyd, eller kanskje jeg hadde vært en annen plass og vært misfornøyd og lurt på hvordan livet hadde vært om jeg hadde valgt høyre istedet for venstre...

Men det viktigste er uansett at jeg er fornøyd her jeg er idag. Jeg ville ikke vært foruten Johan, ikke vært foruten Joachim og ikke vært foruten Nora Sofie. <3