Nattens tanker

Nettene er helt forferdelige nå i det siste.. Alt går helt fint frem til jeg våkner i ett sett, og i natt var den første natten hvor det å legge seg til å sove igjen ikke fungerte.  Det blir sikkert mange fler av de fremover.

Hvordan kan jeg klare å sovne igjen? Hormonene som inntar kroppen min nå gjør jo så jeg skal sove lettere om natten nå. Og tankene, følelsene, gjør at jeg blir liggende å tenke, gruble og frykte hvis jeg ikke er så utslitt at jeg sovner..
Er nesten som om det ikke nytter å være trøtt lenger for å få sove, jeg må være utslitt, øyelokka må dette igjen av seg selv..

Hadde jeg fått muligheten til å bli satt i gang i dag, hadde jeg takket ja på flekken. Spiller ingen rolle om kroppen ikke hadde vært særlig klar, jeg vil bare ha henne ut i live. Hadde fødselen startet av seg selv i dag så hadde jeg jo ikke fått noe lungemodningssprøyte, ikke hadde de prøvd å stoppe fødselen heller. Hun er jo helt ferdig, hun skal bare legge på seg frem til fødselen nå.

Det samme skulle Nora Sofie. Hun døde jo en uke og 3 dager etter at hun var helt ferdig. Minsten har nå vært i live 1 døgn lenger enn det storesøster fikk.
Føler jeg tøyer strikken allerede.

Vi var på ultralyd i går, fikk vite at alt var helt supert. Men jeg klarer ikke roe meg på det i natt. For, hvordan var det egentlig for Nora Sofie den siste tiden? Hadde det vært mulig å oppdage noe på ultralyd, eller hadde hun det helt supert hun også, frem til det plutselig sa stopp?..

Den enes død er den andres liv.. Så grusomt, så urettferdig. Så vanskelig. 

Jeg ville aldri vært foruten Nora Sofie, men jeg ville heller aldri vært foruten minsten. Men den brutale sannhet er jo at hadde Nora Sofie levd, så hadde jeg etter all sannsynlighet ikke hatt minsten med meg i dag.  Forferdelig. Jeg vil ikke være foruten noen av de, men jeg må, mot min egen vilje. Skulle gitt alt for å ha storebror og kommende storesøster her, ventende på lillesøster…

Her om dagen spurte jeg Joachim om babyen i magen kunne hete noe med Sofie? Om hun kunne ha Sofie i navnet sitt? Ja, sier han, med den største selvfølgelighet og blir med ett veldig oppspilt. Så bøyer han seg mot meg, og sier, jeg vil gi Nora fie en kos..
Jeg har også veldig lyst til å gi Nora Sofie en kos. Men vi kan ikke det. Vi kan bare pynte hos graven hennes og gi bamsesteinen en kos. 

Så bøyer han seg og gir magen min en kos, og jeg føler jeg må si til han at det ikke er Nora Sofie som ligger i magen min nå. Joachim svarer med en kjent trasstemme «jo», og igjen er jeg nødt til å si at det ikke er det, og om han husker hvor Nora Sofie er hen. Han ligger og kikker litt på fingrene sine før han sier lavt «himmelen».. 

Jeg har vært tilbakeholden hele dette svangerskapet med å si at jeg aldri kom til å klage over spark eller andre sånne ting, for jeg tenkte at jeg sikkert kom til å være litt normal gravid og ikke synes det er fullt så stas med masse spark i blære og ribbein osv. Men ikke en eneste gang har sparka til minsten gjort at jeg har fått noe som helst negative tanker. Ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun godt kan slutte å sparke akkurat der. 

Hvert spark er ren lykke, hvert spark er et gledens tegn på at minsten lever og koser seg i magen.

Kjære lille jenta mi, hold fast, hold ut. Det er ikke lenge igjen, mye kortere igjen enn du har vært inni magen min. 

Offisielt høygravid!

Jepp, da var dagen her og jeg har 40 dager igjen til termin.

Offisielt høygravid.. Har igrunn følt meg høygravid ganske lenge nå, men idag er dagen jeg faktisk er det..:P
Jeg har vel en ukes tid nå tenkt at hun må bare komme hvis hun har lyst til det, gjør meg ingen verdens ting. At andre kan bli provosert av dette, kanskje spesielt andre mødre med premature barn, kan jeg jo skjønne. Men jeg håper at disse prøver å sette seg inn i min situasjon og prøver å forstå hvorfor jeg sier dette. Så derfor skal jeg prøve å forklare litt.
For snart 24 år siden kom jeg til verden, 9 uker prematur. veide ca. 2100g. Den gangen var 9 uker såpass mye at mamma ble hastet avgårde til rikshospitalet spesielt da siden de trodde jeg veide mindre enn jeg gjorde. Lungemodningssprøyte har jeg ikke peiling på om fantes den gangen, men hvis den gjorde det så var det nok ikke tid til å gi den så den skulle virke på meg.. For etter det jeg har blitt fortalt var fødselen godt i gang når det ble oppdaget at jeg hadde tenkt å komme..

Idag, føder man før uke 32 blir man sendt til Kristiansand fordi de er visst litt bedre på disse premature. Er nok sånn at ekstreme premature(før uke 28) blir nok sendt inn til Oslo eller andre større sykehus med ekspertise på disse.
Husker ikke helt om det er etter uke 32 eller 34 at de ikke gjør noe medisinsk for å stoppe fødselen, jeg trodde det var uke 34 men etter en kjapp googlerunde var det så mange som sa 32 at jeg ikke helt vet hva..:P
Nå er jeg 34+2 etter min regning, starter fødselen nå så stopper de den ikke, starter den nå så setter de heller ikke lungemodningssprøyte. Starter fødselen nå så kommer hun etter all sannsynlighet ut i live.

Jeg vet absolutt at det ikke er bare bare med premature barn, men mener jo også absolutt at det er forskjell på hvor prematurt barnet er. Jo mer prematurt barnet er jo større utfordringer og skummelt er det. Hadde det vært skummelt og farlig for barnet mitt å komme til verden nå, så hadde de stoppet fødselen.

Så hvorfor sier jeg at hun gjerne kan komme nå? Jo, hun veier mer enn det jeg gjorde da jeg kom til verden, hun er lenger på vei enn hva jeg var. Og den grunnen som veier sterkest i mitt hodet, Nora Sofie døde uten forvarsel i uke 35+3.


Over til noe helt annet.. har sett andre ha "gjettekonkurranser" som jeg syns virker så morsomme, så lurte på å sette i gang en liten uhøytidelig en selv. :) Har nok ikke noen premie til vinneren annet enn heder og ære..:P
Men er jo litt morsomt da å gjette litt, regner med jeg oppretter "konkurransen" imorgen, vil bare se litt om det er andre spørsmål jeg skal ha med. :) Så kom gjerne med tips om det er noe annet dere tror vil passe. Er spørsmål om fødsel, tidspunkt og vekt osv..:)

Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)

Status- og generell oppdatering :)

♥ Termin: 16. Oktober

♥ På vei: 33 uker

♥ Igjen til termin: 7 uker

♥ Utålmodig: nei, utålmodig er vel også feil ord..Jeg hadde ikke blitt lei meg om hun hadde kommet nå, men det er ikke fordi jeg begynner å bli lei av å gå gravid, Er vel heller redselen for at det skal gå galt igjen som gjør at hun gjerne kan komme nå..:)

♥ Aktivitet innenfra: Rutine morgen og kveld..Og heldigvis litt innimellom også.. <3 Stort sett mest om formiddag/tidlig ettermiddag, men av og til glimter hun til med en skikkelig karatetrening utpå kveldingen også :) Hun blir også veldig aktiv når jeg er på ctg! :)

♥ Fødselen: Ser litt lysere på dette nå, er ikke like redd som jeg var tidligere..:) Hjelper at hun har lagt seg med hodet ned også..:)

♥ Plager: Bekkenet holder seg stabilt så lenge jeg ikke overbelaster det. :)

♥ Søvn: Nå sover jeg greit igjen, hjelper med nok kontroller, det gjør faktisk underverker for søvnen! :)

♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen på meg tenker jeg..

♥ Kynnere: Bare blitt mindre og mindre av dette igrunn.. Noen vonde innimellom, men ikke på langt nær sånn som tidligere..

♥ Tungt: Begynner å bli litt tungt nå ja, er "litt" forantung nå..:P

♥ Høygravid: Nei.

♥ Vann i kroppen: Littegrann i bena på kveldene, men ikke noe særlig nevneverdig..

♥ Utstyr: Fått kjøpt mitt første sett som jeg la ut bilde av her tidligere..:).. Har jo kjøpt to par sengesett også, tror ikke jeg har fått vist de, men de har lagt pent i pakken siden jeg kjøpte de..:P Blir nok et bilde eller to når jeg har redd opp dynene :)

♥ Neste kontroll: Ctg 4.9 og ultralyd 5.9

♥ Sykehusbag: Fortsatt ikke påtenkt. Vil jo mest sannsynlig både ha tid til å pakke sykehusbagen, bag til Joachim og rekke innom en del vaktskifter før minsten kommer, så ikke noe stress med bag'er her i gården..:)

♥ Matkick: Vært forholdsvis rolig med dette i det siste, fortsatt smaker jo pomm fri helt himmelsk...:P

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
♥Hjertet begynner å slå 19.februar
♥Embryoet beveger seg 14.mars
♥Alle indre organer er formet 21. mars
♥Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
♥Risiko for spontanabort avtar 4. april
♥Kvalmen avtar for de fleste 11. april
♥Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
♥Fosteret svelger og tisser 2. mai
♥Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
♥Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
♥Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
♥Fosteret begynner å høre 20. juni 
♥Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
♥Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august



Så, over på den generelle oppdateringen! Hva har skjedd siden sist. :) På torsdag dro vi til Hovden på hyttetur, gjett om Joachim syntes det var gøy da! :) Så gøy at da jeg hentet han i barnehagen igår så ville han at vi skulle dra på en ny hyttetur da, og i går kveld lekte han at han skulle dra på hyttetur med trehjulssykkelen sin og jeg måtte være hos besteforeldre mens han var på hytteturen..:P

Hytteturen var kjempekoselig, vi dro sammen med min bror og hans familie og min søster var også med. :) Men jeg merker så absolutt at jeg ikke var hjemme, hadde ikke helt den samme tryggheten med å bare kunne dra inn på sykehuset hvis det var noe, og helt andre rutiner enn hjemme, så jeg var nok litt i høyspenn til tider på grunn av at jeg ikke hadde full kontroll over når hun beveget seg sist og hvor mye hun beveget seg osv.. Derfor blir det absolutt ingen hyttetur igjen før minsten er ute..:)

Så, idag var jeg på ny kontroll på sykehuset, med ctg og ultralyd. :) 
Da vi satt på venterommet før ctg'en fikk jeg også en telefon fra kontoret til gynekologen jeg går til. De hadde fått svar på blodprøvene jeg tok der sist angående antistoffet som ligger å lurker i kroppen min, og ville ha en ny prøve idag eller imorgen.. Jeg dro jo selvsagt rett ned dit for å få tatt en ny prøve. Syntes det var litt skummelt at de nå ville ha ny prøve med en gang og ikke om et par uker som det har vært tidligere, men samtidig er det jo godt at de tar det alvorlig og sjekker grundig. :) 



Ble tatt imot av samme jordmor som tok oss imot da Nora Sofie var død, så dette var litt småspesielt, men samtidig litt godt.. litt godt at hun har tatt en ny ctg på meg som var helt fin :) Faktisk så måtte jeg ligge lenger enn vanlig på ctg'en fordi minsten var så aktiv, og jordmor ville se at hun roet seg også..:)
På ultralyden etterpå kom vi inn til ei hyggelig og grei lege som sjekket vår dyrebare prinsesse så grundig man kan sjekke :) Tok masse mål, noe som ble bittelitt vanskelig siden minsten fikk hikke når vi kom inn dit, men litt utfordringer må jo disse legene få.;)
Ultralyden viste at morkaken fungerer helt fint, god blodgjennomstrømning, helt normal mengde fostervann og ei helt perfekt lita jente..:) Ganske så på gjennomsnittet ligger hun, og hun er estimert til å veie ca. 2200g nå, så foreløpig ser det ut til at minsten faktisk også skal bli minst til fødselen også..:) For å ta igjen storesøster må hun jo legge på seg 1500g på 2 uker, og det tror jeg er litt urealistisk..:)

Bare krysse fingrene for at det ikke øker noe! :)


Og til sist, magebilde kommer imorgen! Skulle jo tatt idag, men ble litt stress med alt på morgenen, så derfor kommer det et bilde imorgen.. :)

Dagen idag og innkjøp til minsten.

Idag var det tid for ultralyd igjen, men jeg måtte vente helt til klokken fire.. Det var en lang dag idag ja, men den hadde jo vært enda lenger om jeg hadde måtte vente til imorgen, så nøyer meg helt greit med klokken fire jeg..:P
Hadde med meg en venninne idag siden timen var så sent. Dro til henne i 11-12 tiden, for da begynte minuttene å bli ganske lange her hjemme. Fikk i oss litt mat før vi dro inn til byen, jeg måtte ha litt nye basic klær til meg selv, så like greit å ta det i samme slengen med ultralyd. :) Og plutselig fant jeg noe jeg følte jeg kunne kjøpe til minsten å, så nå har jeg endelig fått kjøpt det første settet til henne. <3

 Blodtrykket mitt hadde økt litt, men det tar jeg ikke så alvorlig, hadde temmelig vondt i bekkenet på vei dit, så jeg anstrengte meg jo veldig mens vi gikk og kom jo nesten rett inn for å få sjekket "helsen" :)
Deretter var det rett inn til gynekologen og for å sjekke at minsten hadde det bra. Noe hun heldigvis har. :) Vokser som hun skal og er like perfekt som vanlig og som sine storesøsken. <3
Men, hun lå i seteleie fortsatt, så plutselig prøvde gynekologen å snu henne, noe som gikk overraskende lett! :) Og med så og si nesten ingenting ubehag for meg. Så at dette var noe han kunne, det vet jeg helt sikkert nå. :)

Ble jo fortalt på sist samtale på sykehuset at han jeg går til virkelig kunne dette med snuing, og at hvis hun lå i seteleie til termin/fødsel ville han helt sikkert kunne snu henne, så det fikk jeg beskjed om at var ingen problem..:P
Nå er det jo fortsatt 10 uker igjen til termin, og hun har jo fortsatt tålig god plass inni der, så at hun snur seg igjen kan jo fort skje, men jeg håper at hun holder seg sånn og er veldig spent på hvordan hun ligger på neste kontroll..:)

Fra nå av blir det også kontroll en gang i uken. Dette fant jeg ut av at kunne være lurt når jeg nærmet meg litt sammenbrudd sist søndag. Jeg håper på å slippe å få så mange flere av de, og tror at oftere kontroller vil kunne klare å få meg til å tenke litt mer logisk og  roe meg ned hvis hun er litt roligere et par dager..

Så, her kommer bildene av tøyet jeg har kjøpt til minsten idag, og av ammeputen jeg kjøpte for en tid tilbake. :)

Det søte lille merket med "mum and dad <3 me", traff meg jo rett i hjerterota. Og det kunne jo ikke stemt bedre. <3

 Langermet og kortermet body, den hvite med samme tekst som buksen

 Og matchende sokker. <3

 Og her er ammeputen jeg kjøpte for en tid tilbake, mer "ordentlig" pute og ikke masse "kuler" inni som den andre jeg hadde. Også syns jeg jo den var så søt, skikkelig prinsesserosa og med Pingu på. <3

God kveld ønskes dere videre! :)