masse masse masse rart..

Aner ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Men for å starte et sted kan jeg jo fortelle at grunnen til lite skriving i det siste skyldes at jeg er veldig sliten. Utmattet.
Dagen igår begynte rett og slett jævlig, unnskyld ordbruken men fant ikke noe annet som passet bedre.. Jeg kjenner jeg ikke blir overrasket lenger når noen går bak ryggen min. Og jeg kjenner jeg begynner å distansere meg fra mennesker. Det sies at man ikke kan styre følelsene sine, og til en viss grad stemmer jo dette. Men man kan endre følelsene sine, psyken er faktisk så sterk at det går fint an. Jeg har begynt å tenke hvorfor jeg skal investere tid, kjærlighet og mine følelser i mennesker som bare tråkker på de og rett og slett ikke bryr seg. Hvorfor skal jeg gi til mennesker jeg ikke får noe igjen fra. Derfor endrer jeg følelsene mine. Jeg gir ikke uten å ha fått noe tilbake fra sist gang, jeg tenker ganske ofte at mine følelser gjenspeiler de andres følelser. For all den tid, all den kjærlighet, all den empatien og overskuddet jeg da sitter igjen med går til min sønn, og vil etterhvert gå til minsten også. Hvorfor skal jeg gi deler av meg til mennesker som ikke fortjener det?

Jeg har ofte lurt på hva slags bilde folk har av meg. Spesielt disse menneskene jeg vet har fått høre masse dritt om meg, hva tenker de om meg. Tror de på det som blir sagt eller er de mer som meg? Når jeg hører folk sitter å prater drit om den og den og den og den, "åå, de er så slemme mot meg, ååå de gjør sånn og sånn hele tiden", tenker jeg rett og slett bare at de helt sikkert er like ille. Eller at de blåser ting opp,  prøver å få sympati mens de selv ofte er vel så ille. Det er noe som irriterer meg så grenseløst med folk som hele tiden enten skal få folk til å tro de har det så forferdelig eller har det heelt perfekt til enhver tid. Det er hverken sympati eller empati å få fra meg når de er skyld i det selv. Javel, stakkar deg, buhu, så gjør noe med det da! Istedet for å sitte der på rompa å klage til alt og alle, gjør noe med det! Det er ingen som tror på deg etterhvert uansett!
Ta et eksempel da, hvis jeg hadde sittet å fortalt at min samboer er såå forferdelig, han gjør sånn og sånn og sånn, og bla bla bla. Ja, hvor mange hadde trodd meg når vi venter vårt tredje barn på tre år sammen, ja huff så forferdelig jeg har det. Eller hvis jeg hadde sittet å sagt om en venninne av meg at hun er så utrolig teit, hun bare utnytter meg, snakker drit om andre og bla bla bla også møtes vi titt og ofte, og gjerne er bestevenninner. Ja, særlig som om noen hadde trodd meg, ja huff av meg for en dårlig venninne jeeeg har liksom.......

Bruker ikke folk de små grå lenger? Eller er enkelte bare så opptatte av oppmerksomhet og ha de siste nyhetene de kan spre, og folka som hører på så ryktekåte at de ikke klarer å bruke de små grå lenger? At de ikke klarer å tenke at hver sak har ihvertfall to siden, at ting gjerne blir blåst opp når en er sinna? Er vi som bruker hodet en utdøende rase?
Disse historiene som blir satt ut forsvinner ikke! Folk tror det er sagt og så glemt, men det blir ikke glemt, og mine barn kommer helt sikkert til å få høre noen historier på bygda. Dette vet jeg, og jeg har tenkt så langt frem i tid allerede. Jeg skal være det eksempelet for mine barn som min far var og er for meg. Jeg har aldri hørt han si et stygt ord om et annet menneske, jeg har aldri hørt han fortelle noen nyhet videre, aldri en "hørte du" historie.. Men jeg har hørt historier om min far, og for å ikke snakke om veldig mange andre, derfor vet jeg at mine barn kommer til å høre ting de også. For tror du ikke de historiene som ble fortalt for godt og vel 20 år siden ble fortalt til folk de stolte på? Og de som ble fortalt til fortalte det til noen de stolte på osv osv.
Hvem hadde du valgt å tro på? En som du vet holder på hemmelighetene dine, en som du vet ikke snakker stygt om andre, en som du vet ikke forteller "hørte du" historier? Eller en som du stadig vekk hører har historier om andre, en som stadig vekk har fortalt ting om deg til andre, en som du vet stadig vekk har et nytt rykte å fortelle?

Hvem velger du å tro på?

Er du en sånn person som vil ha flest mulig venner, som liker å snakke om andres liv og valg, så velger du mest sannsynlig den siste. Men er du en person som heller vil ha få ekte venner, venner du vet du kan stole på og liker å snakke om gode ting, hyggelige ting som skjer i deres eget liv, ja da velger du den første..

Vel, etter den noe dårlige starten på dagen igår, dro jeg til byen for å finne meg noen klær... Dro til arena, og alt gikk helt fint frem til rulletrappa opp i andre etasje på H&M.. Og det var jo første butikk jeg var innom også..  Jeg ble så kvalm når jeg kom opp i småbarns, mammatøy og babyavdelingen at jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gjennomførte og fikk meg noen topper, hadde egentlig planlagt å finne et babyplagg også, men det gikk bare ikke. Jeg fant ingenting som jeg likte, men egentlig var det vel heller det at jeg ikke klarte. Jeg gikk vel rundt der i babytøyavdelingen og så ut som en redd "mus", tok ikke på et eneste plagg, tårer i øynene for sist jeg var i disse avdelingene letter jeg etter kjole til Nora Sofie. Kjolen hun skulle ha i kisten..
Videre gikk jeg til cubus, prøvde igjen der, men ble samme opplevelse som på H&M. Kom ut derfra med en "aladdin" bukse til meg og strømpebukse og truser til Joachim. Viste Joachim trusene på morgenen idag, og sa at disse kunne han bruke når han ikke hadde bleie på, og at han ikke måtte tisse i de. Å han ble jo så stolt den lille sjarmøren, det var jo "lynet bilen" på de, og kan jo tro det ikke må tisses på lynet bilen..:P Nå skal jeg jo bare si i samme slengen at uhell skjer og det er ikke noe krise. En må regne med å vaske litt mer når en begynner på bleieslutt. Derfor tenker jeg å legge det til det blir såpass varmt at han kan løpe rundt i bare trusa hjemme.. :) "Tarzan i underbuksa" :P

Etter cubus gikk jeg innom lindex, og der fant jeg endelig to bukser og en tights i jeansimitasjon. Babyavdelingen her ble til at jeg stod å kikket på avstand, nærmet meg ikke en gang.

Etter handleturen dro jeg rett på jobb, trodde jeg så sånn noenlunde ok ut, men øyne var jo selvfølgelig litt hovne og litt rød under øyne på kinna. Hun jeg møtte på jobb da, jeg så at hun så på meg at jeg ikke hadde det greit, så sier hun: går det bra?. Og jeg hører på stemmen hennes at hun bryr seg og egentlig så fra jeg kom inn døren at jeg ikke har det bra. Og med skjelvende stemme fikk jeg sagt: jeg har bare en veldig dårlig dag.
Og det er noe med disse menneskene jeg jobber sammen med, den omsorgen de viser, jeg kan ha en skikkelig dårlig dag uten at det blir galt. Jeg blir møtt med forståelse og de støtter meg.

Og helt til slutt, så skal jeg bare nevne for dere i jungeltelegrafen som leser min blogg. (Ja, det er sånn i de små byene på sørlandet dere som ikke er herfra) Dere vet ingenting om hva som har skjedd, det nytter ikke å spekulere og ringe rundt for å høre om noen vet. Ingen vet, og dere får aldri høre det fra meg heller.
Og til alle dere andre gode blogglesere, ha en nydelig solskinnsdag videre. <3

Oh glory day

Nå kjente jeg noen få minutter istad på hvor tilfreds jeg er igjen, hvor glad jeg er i livet og hvor mye jeg setter pris på innholdet i livet. Jeg mangler ei enestående vakker og perfekt lita jente, men jeg vet at dette aldri vil endre seg. Følelsene mine for henne vil alltid være der, og jeg vil alltid tro at jeg får se henne igjen når min tid er her. Vi vil få tiden vår sammen i evigheten. <3

Også etter sjokknyheten når de mistenkte leukemi hos Joachim så kom det litt andre tanker. Ja, jeg mangler Nora Sofie, men jeg har også Joachim! Alle mennesker er her på jorden på "ubestemt" tid, vi aner ikke når vår tid er kommet, og uansett hvor vondt det er, så gjelder det barna våres også! Jeg skulle ønske barn var garantert å leve lengre enn sine foreldre, men dessverre er det ikke sånn. Så jeg har begynt å tenke nå at jeg vil få evigheten sammen med Nora Sofie, jeg vil få evigheten med min familie når tiden er der. Men jeg må ikke glemme å leve nå, jeg må reise meg opp fra rasteplassen langs livets landevei og begynne å "gå videre".. Og her er jeg veldig streng, selv om jeg reiser meg opp for å fortsette på livets landevei, så betyr det absolutt ikke at min datter skal være igjen på rasteplassen for å bruke "bildet" mitt. Hun skal være med meg i hjertet, i tankene og i ordene! Hun er vårt andre barn, vår første jente, første jentebarnebarn, hun er vakker, enestående og vår øyensten! Hun er en like viktig del av vår familie som oss som lever! Den som elskes og minnes blir ikke borte! <3

Jeg hadde en superfin dag i går med tre venninner. <3 Dagen begynte med at vi bare skulle treffes og rusle litt rundt på arenasenteret. Men det endte jo i jentekveld med middag og dessert. Enda middagen ikke var ferdig før 9 tiden og vi sikkert dro fra byen i 4-5 tiden eller noe...:P Vi er kanskje litt eksepsjonelt trege, men vi går faktisk utrolig godt sammen. Vi er vel en gjeng med "det er egentlig ikke så viktig for meg, det er det samme så kan ikke du velge?"
Det er godt. Det er godt å ha noen mennesker rundt meg jeg kan si nøyaktig det jeg føler for å si. Det går an å si at jeg ikke tør å glede meg, det går an å si at jeg er bekymra, det går an å si at jeg lever minutt for minutt, jeg lever ikke "i fremtiden" lenger. Dette er jo mennesker jeg mer eller mindre har hatt i liver mitt siden jeg var en "neve stor", og det er jo gjerne disse menneskene som går det steget lenger for å prøve å forstå hva som foregår oppi hodet mitt. Som setter seg ned og tenker igjennom det jeg skriver og sier for å virkelig prøve å forstå hva jeg mener. Det er faktisk ikke så mange mennesker utenom de som har opplevd dette selv, som jeg føler at forstår meg, som forstår eller prøver å forstå hva jeg går igjennom og hvorfor jeg tenker som jeg gjør.Og sist er dette mennesker jeg tør å være meg selv blandt, tør å si hva jeg tenker og mener for jeg vet de ikke vil kaste meg til ulvene..

Nå skal jeg hoppe over på et helt annet tema, etterpå skal vi opp til Gjerstad for å spise kake! Nam Nam, gjett om jeg gleder meg. Og jeg trenger vel ikke si at kakemonsteret aka Joachim gleder seg også! Kosedag idag og den skal virkelig utnyttes! :)

Tankesurr atter en gang.

Har hatt en utrolig deilig avslappingshelg. :) Men inatt var det fryktelig vanskelig å sovne, grunnen til det var nok det at Joachim hadde sin andre natt på rad hos besteforeldrene sine.Vi var nede en liten time på lørdagen, så jeg fikk en liten Joachim-dose da også. :)
Det blir så fryktelig stille i hus når han ikke er hjemme, og nå er jeg vel litt ekstra var på den stillheten..
Så nå merker jeg faktisk allerede at jeg er utslitt.

Føler jeg har så mye på hodet og så mange forskjellige temaer at jeg tror jeg bare må begynne et sted for å tømme ut litt..
En av tingene som har opptatt tankene mine er et tema angående tillit.. Min tillit til andre mennesker. Mennesker jeg en gang trodde var min støtte, mennesker jeg en gang trodde ville meg vel. Disse menneskene som plutselig har blitt avslørt, alle løgnene, alle gangene de har satt å baksnakket meg, oss og måten vi gjør ting på, hvordan vi har det osv. Så tenker jeg, alle gangene disse menneskene har sittet å kommet med falske "støtteerklæringer" for å så snakke dritt etterpå når vi  dratt, hva har de tenkt på? Har de noen gang hatt dårlig samvittighet? Trodde de at de aldri ville bli avslørt? Jeg har visst dette ganske lenge nå. Jeg har egentlig likt å holde ting litt inni meg etter at jeg får vite at noen har gått bak min rygg. Følge med og se om jeg kan se noe på disse menneskene, forandrer de seg noe etterhvert, skjønner de at jeg har fått vite? Går de lengst mulig vei for å slippe å fortelle noe? Later de som ingenting og håper at jeg ikke vet? Eller bare bryr de seg ikke?..
Alt dette har jeg vel egentlig visst i nærmere et halvt år nå tror jeg, og alt er som før hos disse personene. Jeg visste dette før vi mistet Nora Sofie. Så tenker jeg igjen, tror disse menneskene at jeg ønsker deres støtte etter at de har brutt alt som heter tillit? Jada, selv om de ikke vet at jeg vet, så lurer jeg på dette. Fikk de dårlig samvittighet av alt de sa da vi mistet Nora Sofie?
Ikke en eneste gang har jeg eller vi gjort noe mot noen av dem, og dette er det vi får igjen. Nei takk, denne gangen er det min tur til å si at sånne mennesker vil ikke jeg ha i mitt liv.
Og et annet sitat jeg har likt: "Din venn har en venn, og din venns venn har også en venn, vær derfor forsiktig i din tale."

Noe annet jeg har tenkt en del på i det siste er dette når folk kaller sine levende barn for "engel", "englebarn" eller liknende. Jeg tenkte ikke noe særlig over dette før, og "englebarn" hadde jeg vel alltid tenkt på som et barn som aldri gjør noe galt, "lærerens favoritt" osv, men dette har jo endret seg drastisk siden November.. Det skjærer litt i hjertet mitt når folk legger ut bilder av "englene" sine, for, "de skulle bare visst"..
Det er vel først når du har en liten engel i himmelen at du tenker over disse ordene, tenker over hva ordene egentlig betyr. Jeg for min del kommer nok aldri til å godta at min sønn eller neste barn blir kalt for engler eller englebarn. Nora Sofie er vår lille engel, Joachim er vår fantastiske perfekte sønn. <3

Jeg har også tenkt en del på dette med å ta ting for gitt. Jeg har egentlig begynt å fortelle folk at de bare må nyte det så godt det går! Nyt disse småbekymringene, nyt å bli litt "lei av" barna av og til. Og her må jeg si at det er lov å bli litt lei av barna innimellom. Det er lov å bli litt lei når rampen nekter å ta på seg klær, slår seg helt vrang når det må skiftes en bleie, kaster maten på gulvet eller legger seg hylende ned midt i butikken. Det er lov! Og her merker jeg egentlig mer og mer at det liksom ikke er "lov" lenger. Det er så fokus på å være perfekte "foreldre" at fokuset på å gi en god oppdragelse forsvinner litt. Kanskje jeg tar feil, men jeg føler det litt sånn.

Jeg savner det å ta ting litt for gitt, og jeg er faktisk litt sjalu på alle andre som faktisk kan dette! Savner å kunne ha småbekymringer.. Jeg sier ikke dette for at det skal bli sånn "åå, stakkars meg som ikke kan ta ting for gitt lenger, buhuu".. Jeg sier dette fordi folk flest ikke vet hvor utrolig viktig dette faktisk er! Folk tar for gitt å ta ting for gitt liksom, og det jeg sier er vel egentlig "fortsett med det"...:)
Men det jeg egentlig ville frem til er vel heller det at det er så viktig å planlegge livet som om du og alle dine skal leve til dere dør av naturlige årsaker, så sant du kan selvfølgelig. Jeg kjenner av og til at jeg liksom planlegger livet ut ifra at vi må få mest mulige minner med Joachim, mest mulige opplevelser for han, og det blir feil. Jeg kan ikke klare å leve sånn resten av livet, jeg må tørre å planlegge livet sånn som de fleste andre gjør det.

Nei, nå kunne jeg vel fortsatt å snakke i det uendelige om barneoppdragelse, å ta ting for gitt osv osv, men jeg tror at jeg gir meg her istedet. Det er sikkert litt rotete dette her, men jeg orker ikke å lese igjennom det jeg skriver lenger, orker ikke å pynte på og fikse. Så det dere leser er den nøyaktige tanken i det nøyaktige øyeblikket det ble skrevet. :)