Har ikke fått skrevet så mye i det siste, har egentlig brukt mest tid på å utforme "min historie" til englesiden.
Den kom på 5 sider i word, og jeg har da kun tatt med det som skjedde fra kvelden før vi fikk beskjeden og til gullet vårt var ute. Det er rart hvor mange ord som må til, og allikevel så føler jeg at jeg godt kunne fått plass til enda flere ord.
Jeg har jo enda ikke fortalt noe særlig om svangerskapet, om de to ultralydene vi var på osv. Det er litt rart å tenke på. Vi fikk ikke vite kjønnet på den ordinære ultralyden ettersom jeg ikke ville vite det. Min kjære derimot ville veldig gjerne vite det, så det ble etterhvert til at vi bestilte en 3D ultralyd som et slags kompromiss. Når vi først skulle vite kjønnet så var det jo ikke nødvendig å bestille en vanlig 2D ul...
Jeg tenker veldig tilbake på det nå, for hadde jeg sagt at vi gjerne ville vite kjønnet på den ordinære ul, så hadde vi nok ikke brukt 1000kr på en 3D ul i uke 28.
Jeg leste og hørte mange delte meninger om det å dra på 3D ul, mange syntes det var helt utrolig hvor langt teknologien var kommet at vi kunne se hvordan det fantastiske lille barnet vårt så ut. Andre derimot syntes nærmest at teknologien var kommet for langt, for det skulle jo være en overraskelse hvordan barnet ser ut..
Nå tenker jeg at jeg er sjeleglad for at jeg var så sta og sa at vi ikke ville vite kjønnet. og at vi dermed tok 3D ul. For vi så hvordan jenta vår så ut i live, vi fikk se et lite smil, vi fikk se henne geipe tunge, vi fikk se henne "synge".. Dette er gull verdt og enda litt til for oss som aldri vil kunne oppleve dette med datteren vår i live utenfor magen!
på 3D ultralyden husker jeg så godt at hun sa at jenta vår var et "perfekt eksemplar"..og det er vi jo så hjertens enig, hun er prikk lik storebror og dermed like perfekt som storebror å <3
Jeg skrev en minnetale til gulljenta vår som presten leste opp i begravelsen. Denne minnetalen skal jeg prøve å legge ut snart, jeg må bare få summet meg til å klare å lese igjennom den en gang først.
klem <3
