Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

Nattens tanker

Nettene er helt forferdelige nå i det siste.. Alt går helt fint frem til jeg våkner i ett sett, og i natt var den første natten hvor det å legge seg til å sove igjen ikke fungerte.  Det blir sikkert mange fler av de fremover.

Hvordan kan jeg klare å sovne igjen? Hormonene som inntar kroppen min nå gjør jo så jeg skal sove lettere om natten nå. Og tankene, følelsene, gjør at jeg blir liggende å tenke, gruble og frykte hvis jeg ikke er så utslitt at jeg sovner..
Er nesten som om det ikke nytter å være trøtt lenger for å få sove, jeg må være utslitt, øyelokka må dette igjen av seg selv..

Hadde jeg fått muligheten til å bli satt i gang i dag, hadde jeg takket ja på flekken. Spiller ingen rolle om kroppen ikke hadde vært særlig klar, jeg vil bare ha henne ut i live. Hadde fødselen startet av seg selv i dag så hadde jeg jo ikke fått noe lungemodningssprøyte, ikke hadde de prøvd å stoppe fødselen heller. Hun er jo helt ferdig, hun skal bare legge på seg frem til fødselen nå.

Det samme skulle Nora Sofie. Hun døde jo en uke og 3 dager etter at hun var helt ferdig. Minsten har nå vært i live 1 døgn lenger enn det storesøster fikk.
Føler jeg tøyer strikken allerede.

Vi var på ultralyd i går, fikk vite at alt var helt supert. Men jeg klarer ikke roe meg på det i natt. For, hvordan var det egentlig for Nora Sofie den siste tiden? Hadde det vært mulig å oppdage noe på ultralyd, eller hadde hun det helt supert hun også, frem til det plutselig sa stopp?..

Den enes død er den andres liv.. Så grusomt, så urettferdig. Så vanskelig. 

Jeg ville aldri vært foruten Nora Sofie, men jeg ville heller aldri vært foruten minsten. Men den brutale sannhet er jo at hadde Nora Sofie levd, så hadde jeg etter all sannsynlighet ikke hatt minsten med meg i dag.  Forferdelig. Jeg vil ikke være foruten noen av de, men jeg må, mot min egen vilje. Skulle gitt alt for å ha storebror og kommende storesøster her, ventende på lillesøster…

Her om dagen spurte jeg Joachim om babyen i magen kunne hete noe med Sofie? Om hun kunne ha Sofie i navnet sitt? Ja, sier han, med den største selvfølgelighet og blir med ett veldig oppspilt. Så bøyer han seg mot meg, og sier, jeg vil gi Nora fie en kos..
Jeg har også veldig lyst til å gi Nora Sofie en kos. Men vi kan ikke det. Vi kan bare pynte hos graven hennes og gi bamsesteinen en kos. 

Så bøyer han seg og gir magen min en kos, og jeg føler jeg må si til han at det ikke er Nora Sofie som ligger i magen min nå. Joachim svarer med en kjent trasstemme «jo», og igjen er jeg nødt til å si at det ikke er det, og om han husker hvor Nora Sofie er hen. Han ligger og kikker litt på fingrene sine før han sier lavt «himmelen».. 

Jeg har vært tilbakeholden hele dette svangerskapet med å si at jeg aldri kom til å klage over spark eller andre sånne ting, for jeg tenkte at jeg sikkert kom til å være litt normal gravid og ikke synes det er fullt så stas med masse spark i blære og ribbein osv. Men ikke en eneste gang har sparka til minsten gjort at jeg har fått noe som helst negative tanker. Ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun godt kan slutte å sparke akkurat der. 

Hvert spark er ren lykke, hvert spark er et gledens tegn på at minsten lever og koser seg i magen.

Kjære lille jenta mi, hold fast, hold ut. Det er ikke lenge igjen, mye kortere igjen enn du har vært inni magen min. 

Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)

Redselsfulle dager

Jeg tror logikken min har tatt ferie.. Og kommer helt sikkert ikke tilbake før etter fødselen...
Har begynt å få en helt vannvittig lammende frykt for at minsten skal dø. Føles som om magen min er en tikkende bombe. På en måte som om alle mager er en tikkende bombe, bare at bomben normalt ikke pleier å gå av før en god stund på overtid. Sist gikk bomben av i uke 35+3(etter min regning av et svangerskap på akkurat 40 uker)
Idag er det nøyaktig 5 uker igjen til jeg er på samme tidspunkt i svangerskapet hvor det gikk galt sist. Høres lenge ut, men hver eneste dag går, jeg kan ikke pause eller spole tilbake,  hvert sekund er et sekund nærmere "dommedag"..

Jeg er så redd for at hun skal dø, for at jeg må igjennom enda en dødfødsel, for at jeg nok en gang skal gå glipp av alle de første tingene.
Helsepersonell sier gjerne at  helsekortet mitt ser jo så bra ut og at dette kommer til å gå bra.. Hjelper ikke meg noe det igrunn, for helsekortet mitt så jo helt fint ut sist også.
Hvilke liv er det som fortsetter som vanlig hvis mitt barn dør? Jo, alle andres, alle som sier at dette kommer til å gå helt fint, ingen problemer, alt ser bra ut på helsekortet, det er jo deres liv som fortsetter som normalt, det er vi som blir liggende igjen i grøfta. Med mindre det er noen i helsevesenet som gjør en grov feil som gjør at barnet mitt dør, så fortsetter alle andres liv som før.
Av og til føler jeg at andre og noen i helsevesenet synes det er unødvendig av meg å gå så ofte til kontroller når helsekortet er så fint. At det er tåpelig, min frykt er "ubegrunnet".

Enkelte perioder har jeg mest lyst til å bare troppe opp på føden og be om at de henter henne ut, og de som kjenner meg vet jo hvor redd jeg er for keisersnitt, men frykten for å miste barnet mitt er større enn frykten for å bli kuttet opp..
Såklart er jo drømmen min å kunne føde vanlig, helst ha henne i hodeleie og kunne få henne opp på brystet, at pappaen får klippet navlestrengen. At vi får oppleve en levende liten skatt som skriker, ser på oss og klemmer oss i fingeren..

Finnes ikke noe ord som beskriver godt nok hvor utrolig lyst jeg har til å oppleve dette. Ventetiden føles så uendelig lang, selv om det "bare" er 9+4 uker igjen, så er jo dette de verste ukene for meg. Det er nå jeg begynner å føle at jeg veksler mellom å ikke fungere, kobler ut alle følelser, blir reservert, orker ikke ta så mye kontakt med andre.
Jeg har hele tiden trodd at jeg ikke kom til å bli så redd så tidlig som jeg har gjort. Hele tiden sett for meg at jeg kom til å takle dette sånn tålig greit, at jeg ville klare greit å klamre meg fast til fakta og statistikker. Men statistikker og fakta gir meg ikke så mye trygghet lenger, hva skal jeg klamre meg til? Det eneste som hjelper litt til nå er andre historier, andre som har opplevd det samme og fått så og så "mange" friske barn etterpå..
Statistikk hjelper meg ikke lenger, for jeg har erfart at noen må være på feil side av statistikken.

Søvnen har også begynt å plage meg litt sånn smått, og nå er jeg så utrolig takknemlig for at jeg stort sett sovner lett. Jeg vet jo det er helt normalt at man i slutten av svangerskapet begynner å sove lettere, våkner mer lett. Så det er jo helt greit det, jeg skjønner den liksom, men de fleste vet jo at det er når man er trøtt at de vonde og vanskelige tankene kommer, gjerne ulogiske tanker også..
En av de første nettene jeg våknet opp på natten hadde jeg vel et lite angstanfall også. Husker ikke drømmer så veldig godt lenger, hjernen min har vel litt "overload" for tiden, så å huske på drømmer er vel ikke noen stor prioritet. Men jeg husker gjerne litt sånn småglimt, og den natten hadde jeg følelsen av at jeg hadde drømt noe om baby og død.. hva det var og alt annet aner jeg ikke, men det var disse følelsene som hang i meg. Våknet opp og var glovarm, litt tett luft på rommet, så jeg gikk på do som jeg da like gjerne må når jeg våkner nå, kom inn igjen på rommet, lot døren stå oppe så det kunne komme litt ny luft inn, prøvde å legge meg ned men måtte sette meg opp igjen etter kort tid. Føltes som om hjertet begynte å galoppere av sted, svetten begynte å renne fra hodet, og begynte å føle at det å puste ikke hjalp noe; den følelsen av at man kan puste så mye og dypt man bare vil men kroppen tar ikke opp noe av oksygenet.
Så måtte jeg sette opp verandadøren på soverommet også, så sette meg ned igjen og prøve å la den logiske delen av meg roe ned den krakilske og kaotiske følelsesdelen av meg.. Tanker som at jeg plutselig hadde fått akutt svangerskapsforgiftning og at nå skulle jeg dø var en av de mange ulogiske tankene som svevde rundt og rundt om i hodet mitt. Tanker som at nå kom jeg til å dø, og da var det jo ihvertfall min feil at barnet mitt døde også..

Ulogiske tanker, ja. Men de er der likefullt. Sånn er det jo med all angst, helt ulogisk ja, alle ser jo det, men tankene, redselen og følelsene er der likefullt.

Jeg vil ha med meg hjem et barn fra sykehuset denne gangen, jeg vil bruke sprinkelsenga, sengesettet jeg har kjøpt, vogga, klærne. Jeg vil få barnet mitt med meg hjem, jeg vil få leve som en familie på fire..
Og jeg er livredd for å ta feil valg. Livredd for å si at jeg ikke vil bli satt igang før termin på grunn av at jeg er redd for å måtte ta et hastesnitt og så dør hun før termin.

Endret redsel og godhjertet storebror.

Er litt rart hvor mye frykten har endret seg..
Svangerskapet begynte jo som de fleste andre med frykten for spontanabort. Så var de første 12 ukene over, og jeg klarte ikke helt å legge frykten om spontanabort helt på hyllen, det er jo flere som har opplevd at man kan få en spontanabort i de nærmeste ukene etter 12. uke også.

 I tillegg syntes jeg det var veldig godt i begynnelsen å tenke at «akkurat i dette øyeblikk er jeg gravid», jeg likte tanken med å bare leve i lykkelig uvitenhet, etter hvert som jeg nærmet meg de 12 ukene, ble dette vanskeligere og vanskeligere.

Så gikk frykten videre over på om barnet var dødt, at barnet lå der død uten at jeg merket noe som helst. Tidlig i svangerskapet så jeg for meg at jeg ikke kom til å bli noe særlig redd før uke 23-24 når barn kan bli reddet hvis fødselen går i gang osv.
Der tok jeg utrolig feil.

Fra ca. uke 15 begynte nervene mine for at minsten plutselig skulle dø. Kjente så å si ikke liv, kjente noe en gang innimellom, men det var så mange dager imellom at jeg aldri var sikker på om det faktisk var liv jeg kjente.  Da jeg var 17 uker på vei hadde jeg også en liten blødning igjen, og nervene tok fullstendig overhånd. Jeg fikk time hos jordmor dag nr 2 etter blødningen, og hun fant et lite men sterkt hjerte som slo. <3 Men nervene var ikke mindre selv om på ultralyden uken etter. Og jeg krysset alt som kunne krysses for å se et lite hjerte som fortsatt slo. Fullstendig indre kaos disse ukene i "total uvisshet".

  Føler egentlig nå at redselen for at minsten skal dø uten at jeg merker det blir mindre og mindre. For nå kjenner jeg daglig liv som bare blir sterkere og sterkere, pluss at det blir mer og mer rutiner på sparka.

Nå dreier redselen seg mer og mer over til at minsten kan dø uten forvarsel. Ultralydkontrollene dreier seg mer og mer for min del om at minsten har vokst som hun skal og at blodgjennomstrømningen er god.

Tenk hvis blodgjennomstrømningen hadde blitt sjekket når jeg var på legevakten uken før Nora Sofie døde, tenk hvis de hadde oppdaget at blodgjennomstrømningen var dårlig og at hun måtte ut. Tenk hvis, tenk hvis.

Andre himler kanskje med øynene over at jeg går annenhver uke til ultralydkontroller, for det er jo «et nytt svangerskap, nytt barn, ny morkake».. Jada, jada,  hvis du har stått bak/sett noen stått bak en bil i en bakke som begynte å rulle å truffet deg/den,  stiller du deg bak en bil i en bakke igjen da? Lar du noen nær deg stå bak en bil sånn? Selv om det er en annen bil, annen farge, andre bremser osv? Ulykken kan skje med hvilken som helst bil, og ulykken kan skje i hvilket som helst svangerskap. Det eneste man har å «trøste» seg med er at det skjer sjeldent.
Men jeg lar ikke sikkerheten til mine barn bli overlatt til tilfeldighetene,  jeg må vite at alt jeg kan gjøre har blitt gjort.

Jeg trodde jeg visste hvordan dette svangerskapet kom til å bli, spesielt sånn redselsmessig, men det har jo bare endret seg hele tiden, så nå bruker jeg ikke tid på å spekulere i hvordan resten av svangerskapet blir, tar heller en dag om gangen. <3

Og til slutt har jeg en liten fantastisk historie fra en helt utrolig godhjertet og snil storebror. <3 Ganske sikker på at denne lille historien veier opp for hver eneste lille «redseltanke» over her. <3

I bilen etter å ha vært hos Nora Sofie for å tenne lys idag(hun har fått selvanningskasse, lykt og steinplate idag) ser Joachim et "lekedoktorsett" som ei venninne har glemt igjen i bilen min :) (han har fått en nesten likedan)..Så sier han til meg: "Nora fie ikke ha den?" jeg skjønte jo ikke helt hva han mente med en gang, siden jeg ikke husket det settet lå der. så når jeg fikk muligheten til å ta en kjapp kikk bak for å se hva han peker på, så sier jeg: "åå, vil du at Nora Sofie også skal ha et sånn lekesett?" Jeg får et kort "Ja" til svar, og jeg sier igjen: "Men det er Ronja sitt, og Nora Sofie trenger ikke det nå vettu. Men kanskje hun har et eget sånn lekesett i himmelen?"
Så sier godgutten: "Nora fie ha posen, jeg ha stige og klatre opp himlen" <3<3<3

Beretninger om begynnelser

Vel, jeg har satt beretninger om begynnelser på opptak.. Premieren var jo på Onsdag, men jeg orka ikke å se det da.

Hvis dere ikke har fått med dere dette programmet så kan det ses her.

Så, idag satt jeg meg til for å se på første episode. Og det gikk jo egentlig over all forventning. Første episoden handler om to tvillinggravide. Det ene paret opplevde å miste det ene barnet i magen, men har jo fortsatt det andre barnet som trenger å være i magen lenger.
Det andre paret er innlagt på obs-posten fordi den ene tvillingen ikke får nok næring.

Hele episoden gikk egentlig greit følte jeg, det paret som hadde mistet barnet sitt hadde jo vist dette ganske lenge, men jeg følte også at mor nesten fortrengte det litt på en måte etter fødselen.. Det var bare min første følelse, men hun hadde jo visst dette siden ordinær ultralyd, så hun har jo hatt lang tid å bearbeide og forberede seg på dette.

Nå har jeg også grått mye de siste dagene, fått ut mye "overtrykk", så jeg tror jeg valgte riktig dag. Men jeg tenker nok at jeg fortsetter å bare la det stå på opptak, jeg kommer nok ikke til å sette meg ned å se på dette live. Det er godt å kunne velge et tidspunkt hvor jeg føler meg klar til å se dette, og føler meg klar til å se et så sterkt program og klar for at det ikke alltid går bra.

Noe annet jeg merker er at jeg syns det er så ufattelig mye sterkere å se norske dokumentarer om graviditet/fødsel. Som beretninger om begynnelser og fødeavdelingen. Det er noe helt annet enn å se amerikanske programmer. Dette er nok fordi det er så utrolig annerledes utenlands enn hva det er her, for å ikke snakke om at språket gjør jo at du nesten føler du ser en film.. Når det da kommer en norsk dokumentar om dette, så blir det så mye mer virkelighetsnært.
Hun med de to levende tvillingene fikk jo keisersnitt på slutten, dette roet meg litt. Keisersnitt er jo noe av det jeg er livredd for. Jeg er livredd for å bli kuttet opp, for å ikke snakke om å bli kuttet opp mens jeg er våken! Det bryr meg midt på leggen hvor mange som har gjort dette og hvor lett og greit det var, jeg er livredd for det! Det nytter ikke om noen prøver å fortelle meg at det ikke er noe å være redd for. Hvis du er redd for edderkopper, hjelper det da at noen forteller deg at du ikke trenger å være redd for det?
Men ja, tilbake til poenget mitt, jeg roet meg litt når det kom til dette, men hun som i utgangspunktet ikke var noe særlig redd for keisersnitt lå jo med tårefylte øyne og var jo redd. Så hvordan vil jeg liksom bli neste gang hvis det skulle ende i keisersnitt? Nei, takke meg til vaginal fødsel og heller litt lavere terskel for keisersnitt hvis det skulle vise seg å være noe de ikke liker med "prøvene" osv, så får de heller legge meg i narkose. Jeg vet jo nå at jeg våkner av narkosen, det jeg ikke vet er om det er narkosen jeg blir sinnsykt kvalm av, eller om det er blanding av stor dose morfin, masse syredempende greier, andre sprøyer, selve opplevelsen og narkosen.. Jeg mistenker at morfindosene kan ha hatt en innvirkning, for jeg var sinnsykt kvalm før jeg ble lagt i narkose også..  Jeg husker jeg var kjempekvalm, kastet opp, prøvde å kaste opp, fikk kvalmedempende så og si nesten uten virkning osv.. Jeg reagerte visstnok også fint på narkosen når jeg lå i narkosen også, så narkose er jeg ikke lenger redd for..

Tilbake til programmet igjen. Jeg vil varmt anbefale dette! Programmet belyser viktige sider av dette med å vente barn, at det ikke er garantert at det vil gå bra, at veien mellom bunnløs sorg og største glede er veldig kort og veldig skjør..
Det mest vanskelige med programmet for meg var da jeg så den lille bylten ligge innpakket i sykehushåndklærne på stellebordet helt alene, med mor og tvillingsøster i senga ved siden av.. Det neste vanskelige var den lille kisten,en tydelig preget pappa som bar kisten ut, presten som la jord på kisten og kisten som lå der langt nede i den kalde jorden. Jeg kjente jeg måtte gispe når jeg så den lille kisten ligge der nede. Jeg har bildet så sterkt i netthinnen min fra Nora Sofie sin kiste. Jeg husker da jeg så kisten til Nora Sofie i kirken begynte jeg å puste tungt, måtte gispe, var akkurat som om hvis jeg ikke var bevisst på å puste hele tiden så kom jeg til å dø jeg også.. Helt teit, jeg vet det, men det å se en så bitteliten kiste, og vite at din høyt elskede og ønskede datter ligger der, den er ubeskrivelig og jeg unner ingen denne opplevelsen!
Det samme med å se kista ligge der nede i jorden, det blir så utrolig mye mer virkelig, vi kan jo aldri bare ta av lukket igjen for å se henne igjen, ta på henne, kose med henne. Så jeg er uendelig glad for alle bilder vi har av henne, den perfekte lille jenta vår. Den lille perfekte engelen vår. <3

Elsker min lille familie. <3

Tok forresten ny blodprøve på tirsdag for å se hva nivået av Lupus Antikoagulant er på nå.. Spent på resultatet..

Ekkel slutt på arenatur..

Idag hadde jeg en ekkel opplevelse da jeg og Joachim var en liten tur på arena senteret for å finne bursdagsgave til bestefar. Var vel første turen innom platekompaniet at jeg la merke til en mann som virket litt kjent, aner ikke hvor jeg har han fra, men noe var kjent med han. Ga han automatisk et smil, jeg syns egentlig det er litt "frekt"(finner ikke helt riktig ord føler jeg") å ikke gi et lite smil eller noe når man får øyekontakt med noen.
Jeg og Joachim var vel en bitteliten runde blant de andre butikkene før jeg fikk telefon fra Johan på andre tur innom platekompaniet. Og når jeg snur meg for å ta med meg Joachim ut igjen, så står jo han mannen der igjen, ganske nærme egentlig, og han ser på oss ikke cd'er.. Så skal jeg og Joachim innom siste butikk for å få handla bursdagsgaven, og når jeg har betalt og ser opp og mot utgangen, så står han fyren der igjen! Og ser på oss! (upstairs, kassen er jo ganske nærme utgangen..) Så når jeg ser han denne gangen igjen ser jeg vel egentlig ganske stygt på han, og drasser med meg Joachim i en ganske god fart(Joachim var begynt å bli ganske sliten også, så tålmodigheten min var vel allerede satt litt på prøve og når da den tullingen var der igjen så var det liksom nok) Når jeg da går, hører jeg han spørre hun i kassen " er det disse som kostet 5 kroner" eller noe i den duren.

Når jeg så han denne tredje gangen fikk jeg vel egentlig øynene opp for at dette ikke var tilfeldig lenger, hvertfall når han liksom ikke hadde en eneste handlepose og ikke var noe særlig interessert i varene heller liksom. Så ja, jeg og Joachim gikk jo da mot parkeringa, satt Joachim på benken før vi skulle ut så jeg kunne ta på han luen. vi rusler opp rulle"trappa", kommer ut til alle bilene og jeg får en følelse... Snur meg, og gjett hvem som var bak oss!!! Og som vanlig, helt bak mål, når jeg ser på han tok han plutselig en sånn "halvsnurr" og så ned i bakken! Så "slenger" jeg Joachim opp på armen, finner frem nøkkelen og går så fort jeg kan. Det var noen andre som var på vei til bilen også som ikke gikk så fort, så min tanke var jo å bare komme til bilen i litt god tid før de gikk inn i sin(e) bil(er). Bipper opp bilen, setter fra meg posene og vesken i bilen omtrent samtidig som jeg får satt fra meg Joachim i setet, ser opp og der går han fyren forbi mens han ser på oss, fortsatt uten poser og alt. Så får jeg festet Joachim, setter meg selv inn i bilen og kjører avsted, fyren, han er borte vekk, ingen biler som skulle til å dra bortenfor oss.

Jeg pleier sjeldent å tro at noen "forfølger" meg, men min intuisjon skrek alt den kunne om at dette ikke var noen "tilfeldig møtes overalt"... Det var noe med denne fyren, det var noe kjent og jeg fikk ikke følelse av at dette var noen "vanlig mann i gaten".. Øynene hans sa liksom så mye, han virket usikker og redd, kanskje litt psykisk ustabil?.. og hvis jeg husker riktig mener jeg at jeg har opplevd noe liknende før, men da bare slått vekk tanken om at ingen forfølger jo meg! herregud, jeg er jo ikke paranoid heller.. Men igjen det var noe kjent med han, og den litt ekle følelsen kom ganske raskt egentlig.

Jeg er ikke noen voldelig person, men jeg var klar for å sparke og slå den fyren når jeg hadde satt Joachim inn i bilen.. Hele planen var lagt på under 20 sek. Alt inn i bilen så jeg hadde hendene ledige, bilnøkelen i handa så jeg kunne lukke døren og låse Joachim inne, og deretter gjøre alt i min makt for å holde Joachim trygg.. Men heldigvis stoppet han ikke eller noe, så jeg kunne kjøre avsted.

Er det noen andre i byen her som har vært ute for noe sånn?.. eller som vet om rykter om at det er en person som kanskje ikke er helt normal eller noe som har hatt en tendens til å følge etter folk? Kan jo hende han bare var litt tilbakestående eller noe og ikke visste hva han skulle si eller gjøre, jeg vet ikke. Ekkelt var det ihvertfall, uansett psyke på han mannen.

redsel for morgendagen

Imorgen føler jeg at er dagen hvor vi kommer til å få vite litt mer om hvordan veien vil gå videre.
Jeg håper 100% på infeksjon men frykter og forbereder meg på tur til riksen.. Jeg føler det er litt 50/50.. Jeg aner ikke hvilken vei det vil gå, tror ikke jeg tør ha noen følelse på hvilken vei det går..

Da vi var på den første ultralyden og de begynte å spørre alle disse spørsmålene, mistenkte jeg at de mistenkte kreft. Da de spurte om han hadde lett for å få blåmerker visste jeg at de mistenkte kreft.. Da det spørsmålet kom ble det ekstremt vanskelig å holde tårene tilbake. Den lille perfekte gutten vår, han kunne jo ikke ha kreft?!?!
Ikke ante jeg om de fant masse flekker eller svulster på indre organer heller, de sa jo ingenting, bare snakket legespråk om å måle det og det, også spørsmål til oss innimellom. Herregud for et nervevrak jeg egentlig var de timene.

Da de kom inn etterpå for å snakke om ultralyden, blodprøvene osv, husker jeg faktisk ikke et eneste ord av hva de sa. men jeg husker at jeg satt igjen med følelsen av at det var en veldig stor sjanse for at gullgutten vår hadde leukemi. Jeg husker jeg fikk tvingt meg selv til å spørre om hvor stor sjans han hadde. Det er de verste orda jeg har møtte presse ut av munnen min! Men det var noe jeg måtte ha svar på, jeg måtte ha noe å holde meg fast til. De kunne ikke gi noen spesifikke prognoser ettersom de da må vite hvilken type det er osv, mye som spiller inn. Men de sa også at det var skjedd utrolig mye på det området i de siste åra, og spesielt for barn i hans aldersgruppe.
Joachim satt på fanget mitt mens legene var der den kvelden, og jeg tror jeg aldri har holdt så hardt rundt han før. Livredd for å slippe taket.

Jeg er så redd for morgendagen. Redd for at de sier at de hvite blodcellene ikke har sunket. Redd for at de sier at den første infeksjonsprøven er negativ. Livredd.
Prøver å holde meg litt positiv og tenke at dette skal vi klare uansett, men det er nok litt for mange veier det kan gå enda til at jeg klarer å fokusere helt på det. Jeg tror jeg har litt for mange bekymringer innabords til at jeg klarer å tenke positivt og klart..