Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover..