Like redd

Jeg finner så mange likheter i dette svangerskapet som i mitt andre hvor vi mistet Nora Sofie.. Det gjør meg livredd.. Logikken klarer ikke å seire over frykten..
Som jeg tidligere har skrevet om hadde jeg en dårlig følelse gjennom hele svangerskapet med Nora Sofie, jeg ante ikke om det var en dårlig følelse eller bare redsel jeg følte i svangerskapet med Tomine, og jeg aner virkelig ikke nå heller.

For meg er ikke det andre svangerskapet etter dødfødselen noe lettere, like vanskelig vil jeg vel si.

Jeg vil ikke miste han, vil ikke begrave et barn til.

En overraskelse i vente

Vel, her var jeg igjen, på nytt spent med et lite fantastisk liv voksende i magen. er akkurat 13 uker idag, så over den såkalte utrygge fasen.
Tror mange tenker jeg kanskje regner med det går helt greit denne gangen, ikke er engstelig osv. Men sannheten er at jeg fortsatt ikke ser for meg å sitte med et levende barn i armene mine i oktober.Vi har aldri vært så gode på dette med planleggingen, så termin er jo 9. oktober, termin med Tomine var jo 16. oktober, men ble satt igang 2 uker før tiden.
Dette har jeg et håp om å klare å ikke gjøre denne gangen. Jeg har hatt en fødsel som startet av seg selv og to som har blitt satt i gang i henholdsvis uke 35 og 38. De to igangsatte fødslene har vært mye verre enn den første som startet av seg selv. Frykten er der allerede nå, men jeg håper på å bli trygget mye i oppfølgingen og kunne klare å vente på at fødselen starter av seg selv, så sant det ikke går så mye over termin.....

Gleden er selvfølgelig stor over herligheten som vokser seg stor og sterk! <3

Og hvis noen skulle lure; dette er selvfølgelig ingen aprilsnarr!

Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

Nattens tanker

Nettene er helt forferdelige nå i det siste.. Alt går helt fint frem til jeg våkner i ett sett, og i natt var den første natten hvor det å legge seg til å sove igjen ikke fungerte.  Det blir sikkert mange fler av de fremover.

Hvordan kan jeg klare å sovne igjen? Hormonene som inntar kroppen min nå gjør jo så jeg skal sove lettere om natten nå. Og tankene, følelsene, gjør at jeg blir liggende å tenke, gruble og frykte hvis jeg ikke er så utslitt at jeg sovner..
Er nesten som om det ikke nytter å være trøtt lenger for å få sove, jeg må være utslitt, øyelokka må dette igjen av seg selv..

Hadde jeg fått muligheten til å bli satt i gang i dag, hadde jeg takket ja på flekken. Spiller ingen rolle om kroppen ikke hadde vært særlig klar, jeg vil bare ha henne ut i live. Hadde fødselen startet av seg selv i dag så hadde jeg jo ikke fått noe lungemodningssprøyte, ikke hadde de prøvd å stoppe fødselen heller. Hun er jo helt ferdig, hun skal bare legge på seg frem til fødselen nå.

Det samme skulle Nora Sofie. Hun døde jo en uke og 3 dager etter at hun var helt ferdig. Minsten har nå vært i live 1 døgn lenger enn det storesøster fikk.
Føler jeg tøyer strikken allerede.

Vi var på ultralyd i går, fikk vite at alt var helt supert. Men jeg klarer ikke roe meg på det i natt. For, hvordan var det egentlig for Nora Sofie den siste tiden? Hadde det vært mulig å oppdage noe på ultralyd, eller hadde hun det helt supert hun også, frem til det plutselig sa stopp?..

Den enes død er den andres liv.. Så grusomt, så urettferdig. Så vanskelig. 

Jeg ville aldri vært foruten Nora Sofie, men jeg ville heller aldri vært foruten minsten. Men den brutale sannhet er jo at hadde Nora Sofie levd, så hadde jeg etter all sannsynlighet ikke hatt minsten med meg i dag.  Forferdelig. Jeg vil ikke være foruten noen av de, men jeg må, mot min egen vilje. Skulle gitt alt for å ha storebror og kommende storesøster her, ventende på lillesøster…

Her om dagen spurte jeg Joachim om babyen i magen kunne hete noe med Sofie? Om hun kunne ha Sofie i navnet sitt? Ja, sier han, med den største selvfølgelighet og blir med ett veldig oppspilt. Så bøyer han seg mot meg, og sier, jeg vil gi Nora fie en kos..
Jeg har også veldig lyst til å gi Nora Sofie en kos. Men vi kan ikke det. Vi kan bare pynte hos graven hennes og gi bamsesteinen en kos. 

Så bøyer han seg og gir magen min en kos, og jeg føler jeg må si til han at det ikke er Nora Sofie som ligger i magen min nå. Joachim svarer med en kjent trasstemme «jo», og igjen er jeg nødt til å si at det ikke er det, og om han husker hvor Nora Sofie er hen. Han ligger og kikker litt på fingrene sine før han sier lavt «himmelen».. 

Jeg har vært tilbakeholden hele dette svangerskapet med å si at jeg aldri kom til å klage over spark eller andre sånne ting, for jeg tenkte at jeg sikkert kom til å være litt normal gravid og ikke synes det er fullt så stas med masse spark i blære og ribbein osv. Men ikke en eneste gang har sparka til minsten gjort at jeg har fått noe som helst negative tanker. Ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun godt kan slutte å sparke akkurat der. 

Hvert spark er ren lykke, hvert spark er et gledens tegn på at minsten lever og koser seg i magen.

Kjære lille jenta mi, hold fast, hold ut. Det er ikke lenge igjen, mye kortere igjen enn du har vært inni magen min. 

Offisielt høygravid!

Jepp, da var dagen her og jeg har 40 dager igjen til termin.

Offisielt høygravid.. Har igrunn følt meg høygravid ganske lenge nå, men idag er dagen jeg faktisk er det..:P
Jeg har vel en ukes tid nå tenkt at hun må bare komme hvis hun har lyst til det, gjør meg ingen verdens ting. At andre kan bli provosert av dette, kanskje spesielt andre mødre med premature barn, kan jeg jo skjønne. Men jeg håper at disse prøver å sette seg inn i min situasjon og prøver å forstå hvorfor jeg sier dette. Så derfor skal jeg prøve å forklare litt.
For snart 24 år siden kom jeg til verden, 9 uker prematur. veide ca. 2100g. Den gangen var 9 uker såpass mye at mamma ble hastet avgårde til rikshospitalet spesielt da siden de trodde jeg veide mindre enn jeg gjorde. Lungemodningssprøyte har jeg ikke peiling på om fantes den gangen, men hvis den gjorde det så var det nok ikke tid til å gi den så den skulle virke på meg.. For etter det jeg har blitt fortalt var fødselen godt i gang når det ble oppdaget at jeg hadde tenkt å komme..

Idag, føder man før uke 32 blir man sendt til Kristiansand fordi de er visst litt bedre på disse premature. Er nok sånn at ekstreme premature(før uke 28) blir nok sendt inn til Oslo eller andre større sykehus med ekspertise på disse.
Husker ikke helt om det er etter uke 32 eller 34 at de ikke gjør noe medisinsk for å stoppe fødselen, jeg trodde det var uke 34 men etter en kjapp googlerunde var det så mange som sa 32 at jeg ikke helt vet hva..:P
Nå er jeg 34+2 etter min regning, starter fødselen nå så stopper de den ikke, starter den nå så setter de heller ikke lungemodningssprøyte. Starter fødselen nå så kommer hun etter all sannsynlighet ut i live.

Jeg vet absolutt at det ikke er bare bare med premature barn, men mener jo også absolutt at det er forskjell på hvor prematurt barnet er. Jo mer prematurt barnet er jo større utfordringer og skummelt er det. Hadde det vært skummelt og farlig for barnet mitt å komme til verden nå, så hadde de stoppet fødselen.

Så hvorfor sier jeg at hun gjerne kan komme nå? Jo, hun veier mer enn det jeg gjorde da jeg kom til verden, hun er lenger på vei enn hva jeg var. Og den grunnen som veier sterkest i mitt hodet, Nora Sofie døde uten forvarsel i uke 35+3.


Over til noe helt annet.. har sett andre ha "gjettekonkurranser" som jeg syns virker så morsomme, så lurte på å sette i gang en liten uhøytidelig en selv. :) Har nok ikke noen premie til vinneren annet enn heder og ære..:P
Men er jo litt morsomt da å gjette litt, regner med jeg oppretter "konkurransen" imorgen, vil bare se litt om det er andre spørsmål jeg skal ha med. :) Så kom gjerne med tips om det er noe annet dere tror vil passe. Er spørsmål om fødsel, tidspunkt og vekt osv..:)

Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)

magebilde og turbilder

Uke 33+1

Uke 33+1

Uke 33 med Nora Sofie

Uke 33 med Nora Sofie

Føler det ser veldig ut som om jeg har ganske annerledes mageform denne gangen, men jeg er fortsatt gravid "hele veien rundt"..:P

Og her kommer litt bilder fra hytteturen vår til Hovden :) :

Noen som vet hva disse "pålene" på hver side av veien er?

 På en av "turistkioskene" som skulle være åpen stod det en stoor gravemaskin som en liten gutt ville bli tatt bilde med! <3

 Oppe på "Dammer"

 Temmelig bratt ned der.. Tror ikke jeg hadde følt meg helt trygg på å verken ha hytte eller hus nedenfor der..:P

 Nydeligste gutten med nydelig bakgrunn.. <3<3

 På vei opp på Onkels skulder til knatten hvor de andre er..:)

 Åh, enda en gravemaskin, og denne kunne han sitte på! :)

 God og bred demning dette..:)

 Ser på utsikten <3

 Kosestund med pappa på hytta. <3

Status- og generell oppdatering :)

♥ Termin: 16. Oktober

♥ På vei: 33 uker

♥ Igjen til termin: 7 uker

♥ Utålmodig: nei, utålmodig er vel også feil ord..Jeg hadde ikke blitt lei meg om hun hadde kommet nå, men det er ikke fordi jeg begynner å bli lei av å gå gravid, Er vel heller redselen for at det skal gå galt igjen som gjør at hun gjerne kan komme nå..:)

♥ Aktivitet innenfra: Rutine morgen og kveld..Og heldigvis litt innimellom også.. <3 Stort sett mest om formiddag/tidlig ettermiddag, men av og til glimter hun til med en skikkelig karatetrening utpå kveldingen også :) Hun blir også veldig aktiv når jeg er på ctg! :)

♥ Fødselen: Ser litt lysere på dette nå, er ikke like redd som jeg var tidligere..:) Hjelper at hun har lagt seg med hodet ned også..:)

♥ Plager: Bekkenet holder seg stabilt så lenge jeg ikke overbelaster det. :)

♥ Søvn: Nå sover jeg greit igjen, hjelper med nok kontroller, det gjør faktisk underverker for søvnen! :)

♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen på meg tenker jeg..

♥ Kynnere: Bare blitt mindre og mindre av dette igrunn.. Noen vonde innimellom, men ikke på langt nær sånn som tidligere..

♥ Tungt: Begynner å bli litt tungt nå ja, er "litt" forantung nå..:P

♥ Høygravid: Nei.

♥ Vann i kroppen: Littegrann i bena på kveldene, men ikke noe særlig nevneverdig..

♥ Utstyr: Fått kjøpt mitt første sett som jeg la ut bilde av her tidligere..:).. Har jo kjøpt to par sengesett også, tror ikke jeg har fått vist de, men de har lagt pent i pakken siden jeg kjøpte de..:P Blir nok et bilde eller to når jeg har redd opp dynene :)

♥ Neste kontroll: Ctg 4.9 og ultralyd 5.9

♥ Sykehusbag: Fortsatt ikke påtenkt. Vil jo mest sannsynlig både ha tid til å pakke sykehusbagen, bag til Joachim og rekke innom en del vaktskifter før minsten kommer, så ikke noe stress med bag'er her i gården..:)

♥ Matkick: Vært forholdsvis rolig med dette i det siste, fortsatt smaker jo pomm fri helt himmelsk...:P

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
♥Hjertet begynner å slå 19.februar
♥Embryoet beveger seg 14.mars
♥Alle indre organer er formet 21. mars
♥Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
♥Risiko for spontanabort avtar 4. april
♥Kvalmen avtar for de fleste 11. april
♥Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
♥Fosteret svelger og tisser 2. mai
♥Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
♥Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
♥Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
♥Fosteret begynner å høre 20. juni 
♥Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
♥Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august



Så, over på den generelle oppdateringen! Hva har skjedd siden sist. :) På torsdag dro vi til Hovden på hyttetur, gjett om Joachim syntes det var gøy da! :) Så gøy at da jeg hentet han i barnehagen igår så ville han at vi skulle dra på en ny hyttetur da, og i går kveld lekte han at han skulle dra på hyttetur med trehjulssykkelen sin og jeg måtte være hos besteforeldre mens han var på hytteturen..:P

Hytteturen var kjempekoselig, vi dro sammen med min bror og hans familie og min søster var også med. :) Men jeg merker så absolutt at jeg ikke var hjemme, hadde ikke helt den samme tryggheten med å bare kunne dra inn på sykehuset hvis det var noe, og helt andre rutiner enn hjemme, så jeg var nok litt i høyspenn til tider på grunn av at jeg ikke hadde full kontroll over når hun beveget seg sist og hvor mye hun beveget seg osv.. Derfor blir det absolutt ingen hyttetur igjen før minsten er ute..:)

Så, idag var jeg på ny kontroll på sykehuset, med ctg og ultralyd. :) 
Da vi satt på venterommet før ctg'en fikk jeg også en telefon fra kontoret til gynekologen jeg går til. De hadde fått svar på blodprøvene jeg tok der sist angående antistoffet som ligger å lurker i kroppen min, og ville ha en ny prøve idag eller imorgen.. Jeg dro jo selvsagt rett ned dit for å få tatt en ny prøve. Syntes det var litt skummelt at de nå ville ha ny prøve med en gang og ikke om et par uker som det har vært tidligere, men samtidig er det jo godt at de tar det alvorlig og sjekker grundig. :) 



Ble tatt imot av samme jordmor som tok oss imot da Nora Sofie var død, så dette var litt småspesielt, men samtidig litt godt.. litt godt at hun har tatt en ny ctg på meg som var helt fin :) Faktisk så måtte jeg ligge lenger enn vanlig på ctg'en fordi minsten var så aktiv, og jordmor ville se at hun roet seg også..:)
På ultralyden etterpå kom vi inn til ei hyggelig og grei lege som sjekket vår dyrebare prinsesse så grundig man kan sjekke :) Tok masse mål, noe som ble bittelitt vanskelig siden minsten fikk hikke når vi kom inn dit, men litt utfordringer må jo disse legene få.;)
Ultralyden viste at morkaken fungerer helt fint, god blodgjennomstrømning, helt normal mengde fostervann og ei helt perfekt lita jente..:) Ganske så på gjennomsnittet ligger hun, og hun er estimert til å veie ca. 2200g nå, så foreløpig ser det ut til at minsten faktisk også skal bli minst til fødselen også..:) For å ta igjen storesøster må hun jo legge på seg 1500g på 2 uker, og det tror jeg er litt urealistisk..:)

Bare krysse fingrene for at det ikke øker noe! :)


Og til sist, magebilde kommer imorgen! Skulle jo tatt idag, men ble litt stress med alt på morgenen, så derfor kommer det et bilde imorgen.. :)