Den evige frykten

Nå kjenner jeg at jeg begynner å bli sjalu på andre.. Sjalu på andre som får barn, og som slipper unne med en brøkdel av bekymringene jeg hadde..

Jeg begynner å virkelig kjenne at jeg er sjalu.. En helt annen følelse enn da vi akkurat hadde mistet Nora Sofie. Nesten en slags irritasjon på at andre kan gå å bare vente på at de små i magene bare skal melde sin ankomst. Som at det er den største selvfølgelighet. Spesielt har det vel også vært at jeg har hatt to på facebook med samme termindag i år som jeg hadde med Nora Sofie i fjor.
Kjenner at jeg ikke klarer å føle noen glede på andres vegne, jeg er jo selvfølgelig glad for at det har gått bra, men å klare å glede meg på deres vegne, det er for mye forlangt for meg for tiden..

Og i tillegg er Tomine igrunn vårt siste barn, men jeg er ikke klar for den tanken enda. Ikke klar for tanken på at jeg aldri skal gå gravid igjen, aldri kjenne et lite liv sparke i magen min, aldri ha et lite nyfødt barn i armene og alle de herlige første tingene de gjør.. Men dette er følelses-delen av meg.. Den logiske delen av meg vet at kroppen min trenger en god pause fra hormoner og graviditet, jeg skal ned igjen til normalvekten min, jeg skal nyte mine to barn og alt som skjer i livene deres fremover.

Livredd er egentlig nøkkelordet om livet mitt om dagene. Jeg klarer nok ikke å slippe tanken på ny graviditet fordi jeg går rundt i en konstant frykt for at det skal skje noe med Joachim eller Tomine. Vil det aldri ta slutt? Vil jeg aldri kunne slappe av igjen? Må Tomine komme over den alderen Joachim var i når han fikk kyssesyken før jeg kan slappe mere av? Må de ha kommet over ungdomstiden og alt de skal gjøre da for at jeg kan slappe av igjen? Eller vil jeg resten av livet gå rundt å være livredd for at noe skal skje med barna mine?

Jeg er sjalu på alle andre som bare kan slappe helt av. Som ikke frykter for sine barns liv. Som tar hver nye dag som en selvfølge.
Det er ikke bare glede som kommer frem når jeg tenker på jul, men så uendelig mye frykt også.. Jeg gleder meg så utrolig mye til å feire jul hjemme med familie, med Joachim og Tomine. Jeg gleder meg så enormt til å se all gleden i Joachim sine øyne, alle pakkene han skal få åpne, spenningen og forventningene.. <3 Men frykten henger så i. For jeg gleder meg jo så, og jeg vet jo så altfor godt at ting veldig fort kan snu.¨
Jeg er så redd for at Joachim ikke skal få oppleve sin tredje bursdag, sin fjerde jul, men sin første hvor han virkelig har forstått dette med å ønske seg ting og at det kanskje ligger noe av det innpakket under treet..
Og jeg er så redd for at Tomine ikke skal få feire bursdagen til storebror, ikke skal få feire jul sammen med oss.. Det er jo egentlig ikke ulogiske tanker, vi har jo et barn som ikke får være med på bursdagsfeiringer eller julefeiring.

Jeg grøsser.. De tankene er de absolutt verste.. Hva skal jeg liksom gjøre uten den flinke og nydelige gutten min som synger sanger i ett sett, som elsker å kose med håret sitt. Kommer inn til oss om natten og har helt bestemte meninger om hvordan han skal ha det da, for da skal han ha halve av min nederste pute, ligge under min dyne og kose med håret mitt. <3 Den fine gutten min som leker med masse med biler, koser masse med Tomine, kaller henne for bestevennen sin, vogger henne når hun griner, stryker henne over håret når hun sitter i vippestolen, nusser henne og gir henne koser. Jeg kan ikke miste den herlige gutten min!

Og hva skal jeg gjøre uten den lille herlige jenta mi? Hun elsker å bli kalt fin, hun smiler som en skikkelig sommersol når jeg snakker med henne og forteller henne hvor søt og fin hun er. Hun har begynt å "arøe" litt med oss også nå, hun elsker å snakke tilbake med oss. Hun elsker storebroren sin, her idag stod vi kjempelenge ved sofaen, for hun kikket, smilte og snakket litt til lerretet vi har på veggen av Joachim. <3 Hun elsker å bli vippet i vippestolene sine, kjøre bil elsker hun, bade slår desidert både vipping og bilkjøring. Og hun hater sutt, og morsmelkerstatning. Noe som egentlig gjør meg ekstra bekymret, for jeg vet jo at bruk av sutt kan minske krybbedødsfaren, og jeg vil veldig gjerne at den krybbedødsfaren skal være så liten som mulig, så hvis hun hadde forstått hva ønskelister og sånn til jul er, så hadde mitt ønske vært at hun tok sutten.. Morsmelkerstatning var egentlig bare et forsøk en av dagene før jeg skulle til frisøren, for jeg måtte jo vite at hun ville ta flaska sånn i tilfelle hun ble sulten mens jeg var borte.. Og ja, jeg ble litt nervøs når hun bare spyttet ut flaska, nektet å drikke så mye som en dråpe.. Men da jeg pumpet meg og ga henne på flaske, da gikk det som smurt. Jeg kan ikke miste min herlige lille jente heller!

Jeg vil ikke ha denne frykten lenger, jeg vil kunne nyte livet med min kjære lille familie til det fulle..

Koser meg med min nyfødte jente på sykehuset. <3

Stolt storebror som holder lillesøsteren sin for første gang.. <3 "hun skal være med hjem til vi!" <3

Koser og holder lillesøster i hånda. <3

 <3<3<3

 Tomine koser seg masse på fanget og i pleddet hun fikk av tante Eva. <3

 Mamman ville sove, men Tomine hadde andre planer. <3<3

Pepperkakepynting idag. <3 Et hjerte til hvert av barna mine <3

 Pepperkakehuset fikk også litt pynt idag. <3 Pyntet helt alene av min herlige sønn <3

Nok et herlig sovebilde. <3

Nattens tanker

Nettene er helt forferdelige nå i det siste.. Alt går helt fint frem til jeg våkner i ett sett, og i natt var den første natten hvor det å legge seg til å sove igjen ikke fungerte.  Det blir sikkert mange fler av de fremover.

Hvordan kan jeg klare å sovne igjen? Hormonene som inntar kroppen min nå gjør jo så jeg skal sove lettere om natten nå. Og tankene, følelsene, gjør at jeg blir liggende å tenke, gruble og frykte hvis jeg ikke er så utslitt at jeg sovner..
Er nesten som om det ikke nytter å være trøtt lenger for å få sove, jeg må være utslitt, øyelokka må dette igjen av seg selv..

Hadde jeg fått muligheten til å bli satt i gang i dag, hadde jeg takket ja på flekken. Spiller ingen rolle om kroppen ikke hadde vært særlig klar, jeg vil bare ha henne ut i live. Hadde fødselen startet av seg selv i dag så hadde jeg jo ikke fått noe lungemodningssprøyte, ikke hadde de prøvd å stoppe fødselen heller. Hun er jo helt ferdig, hun skal bare legge på seg frem til fødselen nå.

Det samme skulle Nora Sofie. Hun døde jo en uke og 3 dager etter at hun var helt ferdig. Minsten har nå vært i live 1 døgn lenger enn det storesøster fikk.
Føler jeg tøyer strikken allerede.

Vi var på ultralyd i går, fikk vite at alt var helt supert. Men jeg klarer ikke roe meg på det i natt. For, hvordan var det egentlig for Nora Sofie den siste tiden? Hadde det vært mulig å oppdage noe på ultralyd, eller hadde hun det helt supert hun også, frem til det plutselig sa stopp?..

Den enes død er den andres liv.. Så grusomt, så urettferdig. Så vanskelig. 

Jeg ville aldri vært foruten Nora Sofie, men jeg ville heller aldri vært foruten minsten. Men den brutale sannhet er jo at hadde Nora Sofie levd, så hadde jeg etter all sannsynlighet ikke hatt minsten med meg i dag.  Forferdelig. Jeg vil ikke være foruten noen av de, men jeg må, mot min egen vilje. Skulle gitt alt for å ha storebror og kommende storesøster her, ventende på lillesøster…

Her om dagen spurte jeg Joachim om babyen i magen kunne hete noe med Sofie? Om hun kunne ha Sofie i navnet sitt? Ja, sier han, med den største selvfølgelighet og blir med ett veldig oppspilt. Så bøyer han seg mot meg, og sier, jeg vil gi Nora fie en kos..
Jeg har også veldig lyst til å gi Nora Sofie en kos. Men vi kan ikke det. Vi kan bare pynte hos graven hennes og gi bamsesteinen en kos. 

Så bøyer han seg og gir magen min en kos, og jeg føler jeg må si til han at det ikke er Nora Sofie som ligger i magen min nå. Joachim svarer med en kjent trasstemme «jo», og igjen er jeg nødt til å si at det ikke er det, og om han husker hvor Nora Sofie er hen. Han ligger og kikker litt på fingrene sine før han sier lavt «himmelen».. 

Jeg har vært tilbakeholden hele dette svangerskapet med å si at jeg aldri kom til å klage over spark eller andre sånne ting, for jeg tenkte at jeg sikkert kom til å være litt normal gravid og ikke synes det er fullt så stas med masse spark i blære og ribbein osv. Men ikke en eneste gang har sparka til minsten gjort at jeg har fått noe som helst negative tanker. Ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun godt kan slutte å sparke akkurat der. 

Hvert spark er ren lykke, hvert spark er et gledens tegn på at minsten lever og koser seg i magen.

Kjære lille jenta mi, hold fast, hold ut. Det er ikke lenge igjen, mye kortere igjen enn du har vært inni magen min. 

magebilde og turbilder

Uke 33+1

Uke 33+1

Uke 33 med Nora Sofie

Uke 33 med Nora Sofie

Føler det ser veldig ut som om jeg har ganske annerledes mageform denne gangen, men jeg er fortsatt gravid "hele veien rundt"..:P

Og her kommer litt bilder fra hytteturen vår til Hovden :) :

Noen som vet hva disse "pålene" på hver side av veien er?

 På en av "turistkioskene" som skulle være åpen stod det en stoor gravemaskin som en liten gutt ville bli tatt bilde med! <3

 Oppe på "Dammer"

 Temmelig bratt ned der.. Tror ikke jeg hadde følt meg helt trygg på å verken ha hytte eller hus nedenfor der..:P

 Nydeligste gutten med nydelig bakgrunn.. <3<3

 På vei opp på Onkels skulder til knatten hvor de andre er..:)

 Åh, enda en gravemaskin, og denne kunne han sitte på! :)

 God og bred demning dette..:)

 Ser på utsikten <3

 Kosestund med pappa på hytta. <3

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover.. 

Bare en kjapp liten oppdatering

Jeg lovte vel strengt talt en statusoppdatering idag, men den må nesten vente til imorgen. Kamera er tomt for strøm.
Har også fått en gutt her i hus med "mammatrassalder", så begynner å komme veldig på minussiden i overskudd..

Men, det jeg kan oppdatere om ikveld er hvordan det gikk idag :) Joachim var jo da til ny ultralydkontroll idag. Hun som tok målingene målte mye og lenge, og da hun sa at hun måtte få overlegen til å komme inn for å se, begynte jeg å svette som en gris og tårene presset på.. Livredd ja, og et par hundre bønner sendt.
Overlegen kom inn og sjekket målene, han målte litt selv også, før han sa at dette så helt fint ut. Tusen kilo av skuldrene mine og det var rett før jeg lettet.. :)

Milten var innenfor normalen igjen, leveren var helt fin. Lymfeknutene på halsen var fortsatt store, men innenfor normalen de også, altså ikke "sykdom-sykdom store". De sa jo også at på så små ser man jo lymfeknutene med en gang, og de slår jo også ut med en gang hvis det er noe, så det at de var litt forstørret nå kunne jo bare være en vanlig infeksjon. Det kan jo også være det at lymfeknutene er de som bruker lengst tid på å komme helt tilbake til normalstørrelsen, mener hun forklarte oss med at lymfeknutene var store men ikke det som de kalte "patologisk forstørret", husker ikke helt hva det betydde, men tar det uansett som et veldig godt tegn. :)

Jeg og Joachim hadde jo også for en halvannen ukes tid siden en ganske forstørret lymfeknute bak i nakken, på Joachim forsvant denne dagen etter jeg oppdaget den, og på meg "forsvant" den 2-3 dager etter at jeg kjente den. De kunne fortsatt kjenne at han hadde en litt forstørret en i nakken, og det samme gjør jeg, så vi har nok hatt et eller annet virus eller noe siden vi hadde akkurat det samme.

Etter å ha vært innom hos legen for å veies og måles, litt snakking og kjenning på mage, høring på lunger osv, så måtte vi ned for å ta blodprøver, dette stod det jo ikke noe om i innkallelsen vi fikk, så det hadde vi jo ikke vært innom å tatt selvfølgelig, ei heller tatt på emla..:| Men det gikk kjempefint! Og hun som tok blodprøva hadde tatt av meg tidligere idag, så hun kunne fortelle at han var jo mye flinkere enn mammaen sin..:P hehe! :) 5 premiebiler kom han hjem med idag, 2 fra ultralyden og 3 fra blodprøvetakingen :) Superflink og superstolt gutt! :)

Så, konklusjonen er jo heldigvis nå at Joachim har blitt friskmeldt! Vi må jo vente på blodprøvesvarene da, men det sa de det bare sånn at hvis vi ikke hørte noe, så var alt i orden :)
 Lekeland må fortsatt vente da, for han har et forbud mot trampoliner, klatring og annen aktivitet som kan føre til slag mot magen i 6 mnd til. Men siden vi da må vente med lekeland, skal vi  iallefall handle is fra hjem-is bilen til fredag. :) Og på kalenderen min har jeg satt opp huskelapp med at 24. januar er Joachim fritatt fra trampolineforbudet og vi skal til lekeland igjen! :)

11. desember

Jeg syns det er litt rart.. Jeg har to på min venneliste på facebook som venter barn i desember, den ene venter en gutt, den andre ei jente.. Og begge har termin netopp 11.desember.. Nøyaktig et år etter min termindato med Nora Sofie..

Jeg vet ikke om det er mine hormoner, om jeg overreagerer eller noe som helst, men jeg bare føler det er litt merkelig, litt sårt.. Følelsene har kommet litt tilbake igjen i det siste, med hvorfor skal det gå greit med alle andre, hvorfor måtte akkurat vi miste jenta vår.. En vil jo helst at ingen skal oppleve det, men...
Og så tenker jeg, hvorfor er det sånn at TO på min venneliste har termin nøyaktig 11. desember, jada tilfeldigheter, osv osv, men hallo liksom.. Jeg er veldig sikker på at jeg kommer til å kjenne litt på det, kjenne på litt følelser jeg ikke vil kjenne på.. sjaluhet, litt sånn ; hvorfor får andre friske barn med akkurat den datoen som termindato.. Jada, et års forskjell, men fortsatt 11. desember..

Føler jeg ser "11. desember" overalt om dagene. Nesten litt skummelt at andre jeg kjenner har samme termindato som jeg hadde, og så gikk det plutselig så galt med vår lille tulle. Jeg vet jo det ikke var datoen "sin feil" som gjorde at det gikk så galt, men det er knyttet mye sårhet til den datoen.. Alle forventningene som var knyttet til den datoen, kom jeg til å begynne med rier på den datoen, før? etter? Kom jeg til å være hjemme med mini før storebror sin bursdag, kom de til å få samme dag? Alle de knuste drømmene og forventningene som henger fast ved den datoen. Nøyaktig en måned før var hun kommet til verden, så alt for stille. En måned og to dager før den datoen ble forhåpningene og drømmene knust..

"Det er min dato, vår dato, det er jo to andre datoer helt inntil vår som kunne ha blitt "valgt" istedet, 10, 12, hvorfor akkurat 11." Vet det høres litt ut som jeg har litt trass-faktorer, men kanskje jeg er litt i trassalderen når det kommer til det stadiet jeg er i sorgen over å ha mistet min første jente. "Jeg vil ikke dele datoene hennes med noen, det er våre datoer, våre minner"

Egentlig så håper jeg at jeg ikke får det så veldig med meg, at jeg er i ammetåka, at jeg har min minste prinsesse i armene, en to måneder gammel lita jente som skal feire sin første jul sammen med storebror, mammaen og pappaen sin..<3

Til tirsdag igjen skal jeg få laget en ny statusrapport til dere, med sammenlikningsbilder.. Merker det nærmer seg med stormskritt til det siste magebildet jeg har av Nora Sofie, skulle ta et i uke 35+1 som med storebror,  men jeg var jo ikke helt i form, og to dager etter det hadde hun jo fått vinger, så jeg rakk det ikke, og ikke var det i tankene mine etter vi fikk beskjeden heller.
Innlegget kommer nok ikke evt. før på tirsdags kvelden tenker jeg, for jeg har glukosebelastning på dagen(kan informere om at de nye flaskene de har fått med ferdigblandet ikke utgjør noen forskjell og at den med smak av appelsin ikke smaker noe i det hele tatt, så sitron skal prøves til tirsdag..:P )
Tirsdag skal også storebror inn på kontroll, jeg på formiddagen og han på ettermiddagen, så vi får en god runde på sykehuset den dagen..:) Har maaange følelser knyttet til den kontrollen hans også, jeg kan ganske lett se for meg at jeg griner av glede hvis de sier at alt har gått tilbake til normalen, hvordan jeg reagerer hvis de sier at det fortsatt er forstørret tør jeg ikke tenke på en gang.. Krysser fingre og tær og alt som kan krysses og knyttes og alt for at han i det minste kan bli helt friskmeldt, DA skal han få en drømmedag på lekeland da! gjett om! <3

Joachim sitt rom tar form!

Nå har vi egentlig holdt på ganske lenge med Joachim sitt nye rom, og nå er det ganske ferdig! :)
Alt har jo blitt gjort der, nytt gulv, revet vegger, isolert og satt opp gipsplater på noen av veggene, sponplater, mdf plater, tapet, lister osv osv..:P.. Ja, alt har blitt gjort. :) Vinduet er jo også nytt. :)

Og her kommer det foreløpige resultatet! :)

Stor gutt seng og genial stol til eventyrstundene på kvelden, og leking på dagen :)

 Garderobeløsningen :) Pax hjørnestamme og enkel stamme ved siden av. :) Obs obs, hvis noen andre skal ha hjørnestamme, det er kun to av dørene som kan brukes på den foreløpig! :) Står på Ikea sine sider hvilke to som kan brukes :)

 Ikke helt praktisk med speildør på barnerommet, men den andre døren som kunne brukes var ikke fin. :P Og litt lekeoppbevaring ved siden av :) Supergreit. :)

 I hjørnet ved siden av sengen skal det lille bordet og stolene hans stå, så kommer det nok litt oppbevaring til bøkene hans på veggen over. :) 

 Supert leketeppe for en liten gutt som er veeldig glad i biler..:)

 Superstolen vi kjøpte..:) Med oppbevaring oppi! :) Genialt med begrenset plass! :)

 En veldig stolt gutt som prøveligger "stor gutt sengen" sin <3

 Tøysekoppen vår. <3 Han har nok prøvd senga et par hundre ganger siden klokken var 5 idag! <3

Gleder meg til å få organisert litt til på rommet hans, få bøker inn, leker inn og begynne på minsten sitt rom :)