En overraskelse i vente

Vel, her var jeg igjen, på nytt spent med et lite fantastisk liv voksende i magen. er akkurat 13 uker idag, så over den såkalte utrygge fasen.
Tror mange tenker jeg kanskje regner med det går helt greit denne gangen, ikke er engstelig osv. Men sannheten er at jeg fortsatt ikke ser for meg å sitte med et levende barn i armene mine i oktober.Vi har aldri vært så gode på dette med planleggingen, så termin er jo 9. oktober, termin med Tomine var jo 16. oktober, men ble satt igang 2 uker før tiden.
Dette har jeg et håp om å klare å ikke gjøre denne gangen. Jeg har hatt en fødsel som startet av seg selv og to som har blitt satt i gang i henholdsvis uke 35 og 38. De to igangsatte fødslene har vært mye verre enn den første som startet av seg selv. Frykten er der allerede nå, men jeg håper på å bli trygget mye i oppfølgingen og kunne klare å vente på at fødselen starter av seg selv, så sant det ikke går så mye over termin.....

Gleden er selvfølgelig stor over herligheten som vokser seg stor og sterk! <3

Og hvis noen skulle lure; dette er selvfølgelig ingen aprilsnarr!

Tur på føden.

Ser det nesten er en uke siden sist innlegg, og det er strengt talt egentlig ikke meningen altså, så beklager det. :) Hadde litt å gjøre med å stelle istand til jentekveld på lørdagen som var her, så har hatt endel andre ting å henge fingrene i..

Men, idag måtte jeg altså innom føden en tur, eller, ble jo sånn sett poliklinikken siden de har mandager og tirsdager til dette her.. Men føden ble ringt og inn kunne jeg komme med en gang.
Minsten har vært rolig i går og fortsatte med å være rolig idag. Kjente litt liv på morgenen idag, og trøtt som fy la jeg meg etter å ha levert Joachim i barnehagen. Da jeg våknet igjen kjente jeg jo fortsatt denne uroen som gnagde i meg, hvorfor er hun så rolig? Begynte å dytte i magen, dyttet og dyttet og dyttet.. Ingen respons på det, hun flyttet seg vel bittelitt en gang, men ikke nok til at jeg klarte å legge uroen fra meg. Jeg kjente jo at hun ikke var død, for det var jo et hav av forskjeller når jeg dyttet i minsten nå og da jeg dyttet i Nora Sofie før jeg ringte føden den skjebnesvangre dagen i fjor.
Minsten ga "motstand" hvis jeg kan si det sånn, hun var jo ikke slapp, hun skulle ligge sånn hun lå og ville ikke rikke på seg.

Så bestemte jeg meg for å ringe, jeg hadde time til kontroll imorgen halv 9, men så lenge orket jeg ikke å vente.. Inn kom vi jo, og jeg ble kobla på ctg.. Ut av høytalerne kom den mest fantastiske lyden som finnes, nemmelig hjerteslaga til minsten. <3 Ble liggende ganske lenge på ctg'en. Hun våknet litt til liv da som hun pleier heldigvis. :) Men så flyttet hun seg litt, så jordmor måtte finne ny plass, og så gikk maskinen tom for ark, og da hun kom inn for å skru av ctg'en, hadde ikke minsten bevegd seg omtrent siden hun måtte bytte ark.. Derfor måtte jeg få litt sterk saft og sitte lenger på ctg'en så hun kviknet til igjen, noe hun heldigvis gjorde etter en liten stund. :)
Inn til legen etterpå, siden det står i journalen min at jeg løpende skal vurderes for igangsetting, pluss at han tok ultralyd for å forsikre seg om at alt var bra. Dette var en lege som virkelig snakket fra levra, men på en sånn måte at han ikke var uprofesjonell eller ufølsom. Han tok alle mål, så at det var godt med fostervann og sjekket blodgjennomstrømning i navlesnoren. Alt var i sin skjønneste orden. :) Videre spurte han meg om jeg ville at han skulle sjekke evt. åpning osv, noe jeg takket ja til for å få en liten pekepinn selv på hvordan ting lå an.. Og her var det jo pittelitt åpning, men sånn ca 3cm livmorhals, så ganske liiite modning med andre ord.

Dermed ble jeg satt opp på ny time til mandagen igjen, tror vi skal tilbake til samme lege da, men det aner jeg jo ikke.. Det var jo egentlig ikke noen ledige timer til mandag, men ble satt opp likevel, så får jo bare se hvordan det blir da igjen. :)
Nå blir det jo nesten bare å vente til fredagen når jeg skal til gynekologen igjen.. Syns nesten det er litt lenge å vente, men har jo hele tiden tilbudet om å komme inn på føden hvis jeg trenger en sjekk. Så det skal nok gå bra, trenger jeg å komme inn så kommer jeg inn..:)

Så det var den lille oppdateringen fra meg, og skal prøve å ikke vente så altfor lenge med å oppdatere igjen..:)

Nattens tanker

Nettene er helt forferdelige nå i det siste.. Alt går helt fint frem til jeg våkner i ett sett, og i natt var den første natten hvor det å legge seg til å sove igjen ikke fungerte.  Det blir sikkert mange fler av de fremover.

Hvordan kan jeg klare å sovne igjen? Hormonene som inntar kroppen min nå gjør jo så jeg skal sove lettere om natten nå. Og tankene, følelsene, gjør at jeg blir liggende å tenke, gruble og frykte hvis jeg ikke er så utslitt at jeg sovner..
Er nesten som om det ikke nytter å være trøtt lenger for å få sove, jeg må være utslitt, øyelokka må dette igjen av seg selv..

Hadde jeg fått muligheten til å bli satt i gang i dag, hadde jeg takket ja på flekken. Spiller ingen rolle om kroppen ikke hadde vært særlig klar, jeg vil bare ha henne ut i live. Hadde fødselen startet av seg selv i dag så hadde jeg jo ikke fått noe lungemodningssprøyte, ikke hadde de prøvd å stoppe fødselen heller. Hun er jo helt ferdig, hun skal bare legge på seg frem til fødselen nå.

Det samme skulle Nora Sofie. Hun døde jo en uke og 3 dager etter at hun var helt ferdig. Minsten har nå vært i live 1 døgn lenger enn det storesøster fikk.
Føler jeg tøyer strikken allerede.

Vi var på ultralyd i går, fikk vite at alt var helt supert. Men jeg klarer ikke roe meg på det i natt. For, hvordan var det egentlig for Nora Sofie den siste tiden? Hadde det vært mulig å oppdage noe på ultralyd, eller hadde hun det helt supert hun også, frem til det plutselig sa stopp?..

Den enes død er den andres liv.. Så grusomt, så urettferdig. Så vanskelig. 

Jeg ville aldri vært foruten Nora Sofie, men jeg ville heller aldri vært foruten minsten. Men den brutale sannhet er jo at hadde Nora Sofie levd, så hadde jeg etter all sannsynlighet ikke hatt minsten med meg i dag.  Forferdelig. Jeg vil ikke være foruten noen av de, men jeg må, mot min egen vilje. Skulle gitt alt for å ha storebror og kommende storesøster her, ventende på lillesøster…

Her om dagen spurte jeg Joachim om babyen i magen kunne hete noe med Sofie? Om hun kunne ha Sofie i navnet sitt? Ja, sier han, med den største selvfølgelighet og blir med ett veldig oppspilt. Så bøyer han seg mot meg, og sier, jeg vil gi Nora fie en kos..
Jeg har også veldig lyst til å gi Nora Sofie en kos. Men vi kan ikke det. Vi kan bare pynte hos graven hennes og gi bamsesteinen en kos. 

Så bøyer han seg og gir magen min en kos, og jeg føler jeg må si til han at det ikke er Nora Sofie som ligger i magen min nå. Joachim svarer med en kjent trasstemme «jo», og igjen er jeg nødt til å si at det ikke er det, og om han husker hvor Nora Sofie er hen. Han ligger og kikker litt på fingrene sine før han sier lavt «himmelen».. 

Jeg har vært tilbakeholden hele dette svangerskapet med å si at jeg aldri kom til å klage over spark eller andre sånne ting, for jeg tenkte at jeg sikkert kom til å være litt normal gravid og ikke synes det er fullt så stas med masse spark i blære og ribbein osv. Men ikke en eneste gang har sparka til minsten gjort at jeg har fått noe som helst negative tanker. Ikke en eneste gang har jeg tenkt at hun godt kan slutte å sparke akkurat der. 

Hvert spark er ren lykke, hvert spark er et gledens tegn på at minsten lever og koser seg i magen.

Kjære lille jenta mi, hold fast, hold ut. Det er ikke lenge igjen, mye kortere igjen enn du har vært inni magen min. 

Offisielt høygravid!

Jepp, da var dagen her og jeg har 40 dager igjen til termin.

Offisielt høygravid.. Har igrunn følt meg høygravid ganske lenge nå, men idag er dagen jeg faktisk er det..:P
Jeg har vel en ukes tid nå tenkt at hun må bare komme hvis hun har lyst til det, gjør meg ingen verdens ting. At andre kan bli provosert av dette, kanskje spesielt andre mødre med premature barn, kan jeg jo skjønne. Men jeg håper at disse prøver å sette seg inn i min situasjon og prøver å forstå hvorfor jeg sier dette. Så derfor skal jeg prøve å forklare litt.
For snart 24 år siden kom jeg til verden, 9 uker prematur. veide ca. 2100g. Den gangen var 9 uker såpass mye at mamma ble hastet avgårde til rikshospitalet spesielt da siden de trodde jeg veide mindre enn jeg gjorde. Lungemodningssprøyte har jeg ikke peiling på om fantes den gangen, men hvis den gjorde det så var det nok ikke tid til å gi den så den skulle virke på meg.. For etter det jeg har blitt fortalt var fødselen godt i gang når det ble oppdaget at jeg hadde tenkt å komme..

Idag, føder man før uke 32 blir man sendt til Kristiansand fordi de er visst litt bedre på disse premature. Er nok sånn at ekstreme premature(før uke 28) blir nok sendt inn til Oslo eller andre større sykehus med ekspertise på disse.
Husker ikke helt om det er etter uke 32 eller 34 at de ikke gjør noe medisinsk for å stoppe fødselen, jeg trodde det var uke 34 men etter en kjapp googlerunde var det så mange som sa 32 at jeg ikke helt vet hva..:P
Nå er jeg 34+2 etter min regning, starter fødselen nå så stopper de den ikke, starter den nå så setter de heller ikke lungemodningssprøyte. Starter fødselen nå så kommer hun etter all sannsynlighet ut i live.

Jeg vet absolutt at det ikke er bare bare med premature barn, men mener jo også absolutt at det er forskjell på hvor prematurt barnet er. Jo mer prematurt barnet er jo større utfordringer og skummelt er det. Hadde det vært skummelt og farlig for barnet mitt å komme til verden nå, så hadde de stoppet fødselen.

Så hvorfor sier jeg at hun gjerne kan komme nå? Jo, hun veier mer enn det jeg gjorde da jeg kom til verden, hun er lenger på vei enn hva jeg var. Og den grunnen som veier sterkest i mitt hodet, Nora Sofie døde uten forvarsel i uke 35+3.


Over til noe helt annet.. har sett andre ha "gjettekonkurranser" som jeg syns virker så morsomme, så lurte på å sette i gang en liten uhøytidelig en selv. :) Har nok ikke noen premie til vinneren annet enn heder og ære..:P
Men er jo litt morsomt da å gjette litt, regner med jeg oppretter "konkurransen" imorgen, vil bare se litt om det er andre spørsmål jeg skal ha med. :) Så kom gjerne med tips om det er noe annet dere tror vil passe. Er spørsmål om fødsel, tidspunkt og vekt osv..:)

Mye tankesurr..

Det føles litt rart.. Denne reisen mot å få et levende barn, for det føles som en reise. Ikke en sånn koselig og gøy tur til varmere strøk, firestjerners hoteller og full oppvarting..  Litt mere som at jeg har sagt ja til å dra til den tykkeste jungel og skal finne veien hjem uten hjelpemidler.

Den følelsen av å frivillig ha satt seg i en posisjon hvor potensielle farer lurer bak hvert tre.

Man skal jo ikke ta sjansespill med liv. Det føles litt ut som om at det er det jeg gjør nå. Logisk sett er det jo ikke det, men logikken min tar jo litt ferie om dagene..
Får dårlig samvittighet..  Nora Sofie døde på "min vakt", og så tar jeg sjansen på ny. 

Følelsene mine sier vel at jeg har et liv på samvittigheten min, og så tar jeg sjansen med enda et liv. Det er jo et barn, ikke noe leketøy.  Det er jo mitt barns liv, hva slags person er det som frivillig går inn og prøver på å få et levende barn til?.. 

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har tenkt i dette svangerskapet at jeg aldri skal utsette meg selv eller mine barn for dette igjen. Jeg kommer aldri til å tørre å ta sjansen en gang til.  Men jeg tør ikke si det høyt, for tenkt hvis det går galt nå igjen, sjansene er nok ganske store for at jeg da hadde kommet til å sitte med den samme intense tomhetsfølelsen. Det samme urinstinktet til å føre genene videre, få et levende barn til.

Og de samme tankene kommer når jeg tenker meg fem år frem i tid.. tenk hvis noe har skjedd da, tenk hvis det skjer noe med et av de to levende barna vi forhåpentligvis har da. Så skulle vi vært en familie med full bil, eller fem stoler som blir brukt til måltidene,  også har vi kanskje bare et barn igjen, et barn på jord og to i himmelen. Et barn med to søsken h*n ikke kan leke med, snakke med, dele sorger og gleder med. "enebarn".

Jeg hater disse tankene, jeg hater å ha denne erfaringen jeg har. Og jeg hater at min familie også må ha denne erfaringen.

Jeg vet ikke om denne frykten hadde satt like dypt og sterkt i om vi ikke hadde fått trusselen om å miste Joachim også på nyåret i år. Frykten for å miste enda et barn ble jo plutselig veldig reel for oss, selv om den heldigvis var falsk.

Det er forferdelig å vite at jeg ikke kan være sikker på å aldri måtte begrave et barn til.

«Sigrid-saken»  er jo også et grusomt eksempel på dette. Man kan aldri være sikker på at barna lever lenger enn oss selv. Jeg hadde nok hele tiden dette håpet om at hun var blitt kidnappa og at hun kom til å få komme tilbake til familien sin, få fortsette med livet sitt. Dog med en grusom erfaring på skuldrene sine, men hun hadde fått fortsette på livets vei. Det er jo ikke sånn det skal ende for noen.
Samtidig når det gikk så galt som det gjorde, så må det være godt for foreldrene å ha fått et svar, få vite hva som skjedde med deres umistelige datter og jeg håper og ber om at hun slapp å lide noe! <3

I går våknet jeg egentlig opp og var helt tom. Følte meg rett og slett helt følelsesmessig tom. Klarte liksom ikke å gjøre noe, ikke føle noe redsel, glede, sorg.. Alt var bare flatet helt ut.
Hadde time på sykehuset for ctg. Følte ikke det gikk helt supert heller når jeg var der, for minsten har alltid pleid å bli skikkelig aktiv når jeg ligger på den registreringen, men i går ville hun altså ikke det..  Det var myye mindre aktivitet enn det pleier å være. Så ja, når jeg da lå der og ventet på å kunne få trykke på den knappen, så begynte tankene mine å surre. Så for meg at jeg kom til å bli lagt inn, at ctg’en ikke kom til å bli godkjent.. Alt dette uten at jeg klarte å få følelsene til å koble inn, lå der helt følelsesløs. 

Men selv om jeg var følelsesløs var jeg jo ikke kald. Jeg klarte ikke være redd, men det var kanskje like greit, for når disse tankene stormet som verst så var den viktigste tanken i mitt hode at min datter må få komme ut i live, det spiller ingen rolle om de må kutte meg opp, bare de får henne ut pustende og i live.

Når følelsene mine er velfungerende holder jeg jo på å gå i bakken ved tanken på keisersnitt osv. Så kanskje det er like greit at når tankene mine raser som verst, at hodet mitt kobler litt ut og lar tankene rase fra seg mens jeg blir litt sånn passiv tilskuer til meg selv..

Tror hun jordmora som «har meg» på sykehuset leste meg temmelig godt i går. Hadde jeg begynt å fortelle alle tankene som suste rundt i hodet mitt hadde jeg jo sikkert ikke fått frem annet enn tårer. Så det var igrunn litt godt at hun bare ga meg ordentlig trygghetsfølelse uten å dra ut alle mine innerste tanker.
Hun forklarte og viste meg alt av hva de så etter på ctg’en og hva som var normalområdet. Så selv om minsten var litt mer rolig i går så var ctg’en fortsatt helt perfekt <3  :) 
Etter å ha blitt forklart ctg’en trengte jeg ikke å si så veldig mye, hun tolket meg nok helt som jeg var, så neste uke skal jeg inn på ny dobbeltime, da først ctg og så inn på ultralyd. Hun satt også opp på arket at vi skulle diskutere evt. induksjon og når. Litt greit å vite at jeg ikke trenger å måtte gå til uke 41 som så mange andre må før de evt. Blir satt i gang, overtid tror jeg at jeg ikke kommer til å takle i det hele tatt. I hvert fall siden det var min plan med Nora Sofie, at når jeg kom til jordmoren neste gang så skulle jeg si at jeg var veldig redd for å gå på overtid, men jeg rakk jo aldri den kontrollen..

Så neste uke har jeg foreløpig to kontroller. En på sykehuset og en hos gynekologen. Pluss at jeg har samtale med ei anna jordmor på onsdagen, da for å gjennomgå keisersnitt og evt få ta turen innom føderommet vi hadde sist. Jeg skal ikke ha keisersnitt hvis noen lurer på det, men siden jeg er så redd for det, så ville hun ha en gjennomgang av dette i tilfelle det blir nødvendig.
Kontrollen hos gynekologen skal jeg ha når jeg er nøyaktig like langt på vei som da Nora Sofie døde. At jeg kanskje trenger en ctg kvelden før eller noe kan godt hende, bare for å være sikker på at ingenting tilsier at noe som helst skal gå galt iløpet av natten..

Formen kom seg jo etter hvert i går. To gode venninner kom for å hjelpe meg med å male rommet til minsten, og jaggu ble det ikke helt ferdig i går også. Jeg ble så lettet og glad når plutselig rommet var helt ferdig. Jeg så jo egentlig for meg at de bare skulle hjelpe meg med grunninga, så kunne jeg ta resten selv med green room malingen. Men tre strøk ble tatt i går, og jeg er så utrolig takknemlig for den hjelpa!! <3

I dag var jeg på ultralyd hos gynekologen. Og i kjent rampejente-stil lå hun vanskelig til igjen, noe jeg syns hun har pleid å gjøre når vi er hos gynekologen. Nå lå hun i tverrleie igjen. Kjenner det begynner å stresse meg litt, i en drømmesituasjon hadde hun jo lagt med hodet ned hele veien og kanskje snart festa seg, men neida.. Jeg kan nok ikke forvente dette som tredjegangsgravid. Nå står det jo også i helsekortet mitt «obs leie», så jeg liker ikke at hun turner så veldig, gjør meg egentlig veldig stresset.. "tenk hvis, tenk hvis, tenk hvis". Skulle også egentlig bestilt time til fotsone og akupunktur, men jeg klarer ikke å få meg til å bestille.. Tør ikke bestille, for igjen, "tenk hvis"..

Videre, for å få dagene til å gå så er det veldig deilig å kunne holde på med rommet til minsten. Litt sånn småprosjekter for å gjøre det klart til en ny liten verdensborger..  Hadde nok distansert meg helt fra kjærligheten i magen hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å ha et helt klart prinsesserom klart til minsten kommer. Er vel litt min type «terapi».. Jeg må jo tro at det skal gå bra for å pusse opp og gjøre klart et rom, derfor er det ganske deilig egentlig å kunne stå der inne og gjemme meg litt bort fra alle bekymringene.. <3

Har ikke tatt så fryktelig mye bilder, men om dere ønsker å bli oppdatert litt fortere enn jeg får gjort her på bloggen, så har jeg også endelig fått meg instagram, annhelen1988 er jeg der. :) Er ikke veldig aktiv der, men litt innimellom :)

Kontroll på sykehuset

Idag var det tid for første vanlige jordmorkontroll på sykehuset, og den var så vellykket som den kunne få blitt! :) Helt fantastisk person!

Først snakket vi litt, og hun skulle legge inn et notat på meg om at jeg skulle få litt "fri tilgang" til å komme inn til ctg-registrering. Alle skal jo få muligheten til å komme inn på en sjekk hvis de er urolige, men nå har jeg blitt nektet en gang, og det skal ikke skje igjen. Derfor er det litt betryggende at det står i journalen min i tilfelle jeg skulle møte på noen som ikke syns det er nødvendig at jeg kommer inn..
Videre når det nærmer seg mer termin så ser de an min psyke, hvis jeg ikke takler å gå til termin så setter de meg heller igang litt før. Og får jeg veldig problemer med å sove så kan jeg evt få noe å sove på.
Veldig betryggende for meg å vite at alt ansvar ligger ikke på meg, jeg holder en åpen dialog med sykehuset om hvordan det går med meg, så tar de beslutninger sammen med meg om hva som skjer videre. :)
Fra mitt ståsted nå så tenker jeg at jeg heldigvis sikkert kommer til å klare meg uten noe å sove på, jeg sovner jo heldigvis lett og er heller ikke så glad i å ta noe særlig medisiner mens jeg er gravid.
Men det er jo noe med det at tilbudet er der hvis jeg skulle trenge det.

Etter å ha snakket litt, sjekket hun leiet, og gjett hvem som har holdt seg i hodeleie siden snuingen?! :D
Nå må hun bare holde seg sånn videre også, så skal jeg være så fornøyd og blid at..:P Egentlig ganske rart hvordan leiet har så mye å si for min trygghet, sjansene er jo så mye større for at alt går helt supert og normalt ved vaginal fødsel og barnet er i hodeleie, så håper og krysser alt jeg kan krysse for at det holder seg sånn! :)
Og etter å ha sjekket leiet ble det tid for ctg-registrering. Den gikk helt supert og selv om jeg egentlig er litt tidlig ute til å ha ctg-registreringer, så toppkarakter ble det, med en lang og fin registrering og masse liv mens registreringen holdt på :)

Nå er jeg lett til sinns igjen og skal nyte denne fine dagen til det fulle! :)

Redselsfulle dager

Jeg tror logikken min har tatt ferie.. Og kommer helt sikkert ikke tilbake før etter fødselen...
Har begynt å få en helt vannvittig lammende frykt for at minsten skal dø. Føles som om magen min er en tikkende bombe. På en måte som om alle mager er en tikkende bombe, bare at bomben normalt ikke pleier å gå av før en god stund på overtid. Sist gikk bomben av i uke 35+3(etter min regning av et svangerskap på akkurat 40 uker)
Idag er det nøyaktig 5 uker igjen til jeg er på samme tidspunkt i svangerskapet hvor det gikk galt sist. Høres lenge ut, men hver eneste dag går, jeg kan ikke pause eller spole tilbake,  hvert sekund er et sekund nærmere "dommedag"..

Jeg er så redd for at hun skal dø, for at jeg må igjennom enda en dødfødsel, for at jeg nok en gang skal gå glipp av alle de første tingene.
Helsepersonell sier gjerne at  helsekortet mitt ser jo så bra ut og at dette kommer til å gå bra.. Hjelper ikke meg noe det igrunn, for helsekortet mitt så jo helt fint ut sist også.
Hvilke liv er det som fortsetter som vanlig hvis mitt barn dør? Jo, alle andres, alle som sier at dette kommer til å gå helt fint, ingen problemer, alt ser bra ut på helsekortet, det er jo deres liv som fortsetter som normalt, det er vi som blir liggende igjen i grøfta. Med mindre det er noen i helsevesenet som gjør en grov feil som gjør at barnet mitt dør, så fortsetter alle andres liv som før.
Av og til føler jeg at andre og noen i helsevesenet synes det er unødvendig av meg å gå så ofte til kontroller når helsekortet er så fint. At det er tåpelig, min frykt er "ubegrunnet".

Enkelte perioder har jeg mest lyst til å bare troppe opp på føden og be om at de henter henne ut, og de som kjenner meg vet jo hvor redd jeg er for keisersnitt, men frykten for å miste barnet mitt er større enn frykten for å bli kuttet opp..
Såklart er jo drømmen min å kunne føde vanlig, helst ha henne i hodeleie og kunne få henne opp på brystet, at pappaen får klippet navlestrengen. At vi får oppleve en levende liten skatt som skriker, ser på oss og klemmer oss i fingeren..

Finnes ikke noe ord som beskriver godt nok hvor utrolig lyst jeg har til å oppleve dette. Ventetiden føles så uendelig lang, selv om det "bare" er 9+4 uker igjen, så er jo dette de verste ukene for meg. Det er nå jeg begynner å føle at jeg veksler mellom å ikke fungere, kobler ut alle følelser, blir reservert, orker ikke ta så mye kontakt med andre.
Jeg har hele tiden trodd at jeg ikke kom til å bli så redd så tidlig som jeg har gjort. Hele tiden sett for meg at jeg kom til å takle dette sånn tålig greit, at jeg ville klare greit å klamre meg fast til fakta og statistikker. Men statistikker og fakta gir meg ikke så mye trygghet lenger, hva skal jeg klamre meg til? Det eneste som hjelper litt til nå er andre historier, andre som har opplevd det samme og fått så og så "mange" friske barn etterpå..
Statistikk hjelper meg ikke lenger, for jeg har erfart at noen må være på feil side av statistikken.

Søvnen har også begynt å plage meg litt sånn smått, og nå er jeg så utrolig takknemlig for at jeg stort sett sovner lett. Jeg vet jo det er helt normalt at man i slutten av svangerskapet begynner å sove lettere, våkner mer lett. Så det er jo helt greit det, jeg skjønner den liksom, men de fleste vet jo at det er når man er trøtt at de vonde og vanskelige tankene kommer, gjerne ulogiske tanker også..
En av de første nettene jeg våknet opp på natten hadde jeg vel et lite angstanfall også. Husker ikke drømmer så veldig godt lenger, hjernen min har vel litt "overload" for tiden, så å huske på drømmer er vel ikke noen stor prioritet. Men jeg husker gjerne litt sånn småglimt, og den natten hadde jeg følelsen av at jeg hadde drømt noe om baby og død.. hva det var og alt annet aner jeg ikke, men det var disse følelsene som hang i meg. Våknet opp og var glovarm, litt tett luft på rommet, så jeg gikk på do som jeg da like gjerne må når jeg våkner nå, kom inn igjen på rommet, lot døren stå oppe så det kunne komme litt ny luft inn, prøvde å legge meg ned men måtte sette meg opp igjen etter kort tid. Føltes som om hjertet begynte å galoppere av sted, svetten begynte å renne fra hodet, og begynte å føle at det å puste ikke hjalp noe; den følelsen av at man kan puste så mye og dypt man bare vil men kroppen tar ikke opp noe av oksygenet.
Så måtte jeg sette opp verandadøren på soverommet også, så sette meg ned igjen og prøve å la den logiske delen av meg roe ned den krakilske og kaotiske følelsesdelen av meg.. Tanker som at jeg plutselig hadde fått akutt svangerskapsforgiftning og at nå skulle jeg dø var en av de mange ulogiske tankene som svevde rundt og rundt om i hodet mitt. Tanker som at nå kom jeg til å dø, og da var det jo ihvertfall min feil at barnet mitt døde også..

Ulogiske tanker, ja. Men de er der likefullt. Sånn er det jo med all angst, helt ulogisk ja, alle ser jo det, men tankene, redselen og følelsene er der likefullt.

Jeg vil ha med meg hjem et barn fra sykehuset denne gangen, jeg vil bruke sprinkelsenga, sengesettet jeg har kjøpt, vogga, klærne. Jeg vil få barnet mitt med meg hjem, jeg vil få leve som en familie på fire..
Og jeg er livredd for å ta feil valg. Livredd for å si at jeg ikke vil bli satt igang før termin på grunn av at jeg er redd for å måtte ta et hastesnitt og så dør hun før termin.

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover.. 

11. desember

Jeg syns det er litt rart.. Jeg har to på min venneliste på facebook som venter barn i desember, den ene venter en gutt, den andre ei jente.. Og begge har termin netopp 11.desember.. Nøyaktig et år etter min termindato med Nora Sofie..

Jeg vet ikke om det er mine hormoner, om jeg overreagerer eller noe som helst, men jeg bare føler det er litt merkelig, litt sårt.. Følelsene har kommet litt tilbake igjen i det siste, med hvorfor skal det gå greit med alle andre, hvorfor måtte akkurat vi miste jenta vår.. En vil jo helst at ingen skal oppleve det, men...
Og så tenker jeg, hvorfor er det sånn at TO på min venneliste har termin nøyaktig 11. desember, jada tilfeldigheter, osv osv, men hallo liksom.. Jeg er veldig sikker på at jeg kommer til å kjenne litt på det, kjenne på litt følelser jeg ikke vil kjenne på.. sjaluhet, litt sånn ; hvorfor får andre friske barn med akkurat den datoen som termindato.. Jada, et års forskjell, men fortsatt 11. desember..

Føler jeg ser "11. desember" overalt om dagene. Nesten litt skummelt at andre jeg kjenner har samme termindato som jeg hadde, og så gikk det plutselig så galt med vår lille tulle. Jeg vet jo det ikke var datoen "sin feil" som gjorde at det gikk så galt, men det er knyttet mye sårhet til den datoen.. Alle forventningene som var knyttet til den datoen, kom jeg til å begynne med rier på den datoen, før? etter? Kom jeg til å være hjemme med mini før storebror sin bursdag, kom de til å få samme dag? Alle de knuste drømmene og forventningene som henger fast ved den datoen. Nøyaktig en måned før var hun kommet til verden, så alt for stille. En måned og to dager før den datoen ble forhåpningene og drømmene knust..

"Det er min dato, vår dato, det er jo to andre datoer helt inntil vår som kunne ha blitt "valgt" istedet, 10, 12, hvorfor akkurat 11." Vet det høres litt ut som jeg har litt trass-faktorer, men kanskje jeg er litt i trassalderen når det kommer til det stadiet jeg er i sorgen over å ha mistet min første jente. "Jeg vil ikke dele datoene hennes med noen, det er våre datoer, våre minner"

Egentlig så håper jeg at jeg ikke får det så veldig med meg, at jeg er i ammetåka, at jeg har min minste prinsesse i armene, en to måneder gammel lita jente som skal feire sin første jul sammen med storebror, mammaen og pappaen sin..<3

Til tirsdag igjen skal jeg få laget en ny statusrapport til dere, med sammenlikningsbilder.. Merker det nærmer seg med stormskritt til det siste magebildet jeg har av Nora Sofie, skulle ta et i uke 35+1 som med storebror,  men jeg var jo ikke helt i form, og to dager etter det hadde hun jo fått vinger, så jeg rakk det ikke, og ikke var det i tankene mine etter vi fikk beskjeden heller.
Innlegget kommer nok ikke evt. før på tirsdags kvelden tenker jeg, for jeg har glukosebelastning på dagen(kan informere om at de nye flaskene de har fått med ferdigblandet ikke utgjør noen forskjell og at den med smak av appelsin ikke smaker noe i det hele tatt, så sitron skal prøves til tirsdag..:P )
Tirsdag skal også storebror inn på kontroll, jeg på formiddagen og han på ettermiddagen, så vi får en god runde på sykehuset den dagen..:) Har maaange følelser knyttet til den kontrollen hans også, jeg kan ganske lett se for meg at jeg griner av glede hvis de sier at alt har gått tilbake til normalen, hvordan jeg reagerer hvis de sier at det fortsatt er forstørret tør jeg ikke tenke på en gang.. Krysser fingre og tær og alt som kan krysses og knyttes og alt for at han i det minste kan bli helt friskmeldt, DA skal han få en drømmedag på lekeland da! gjett om! <3

Uken som var :)

Den siste uken har det vært litt av hvert som har skjedd..:)
Tirsdag var vi på Cirkus Arnardo, kjempestas for liten og stor! Så dette skal vi absolutt gjøre igjen.:) Men nå vet vi litt mer om hvor vi skal sitte og hvor tidlig vi skal dra, for det var temmelig kjedelig å sette seg ned på bakerste rad på terassen for at det så kom 3-4 voksne mennesker å satt seg rett foran oss selv om det var andre ledige seter, å da den største foran lille Joachim.. Ja, nei det er jo viktigere for disse voksne menneskene å få en god opplevelse som for en liten gutt på 2 og et halvt år. Så da ble det til at vi flyttet oss bak på de siste benkene istedet. Jammen ikke rart at generasjonene bare bryr seg mindre og mindre om andre mennesker..

Alt i alt stas med sirkus og veeldig stas å hilse på dyra..:) <3

Onsdag var det jo tid for ultralyd og jordmortime.
Ultralyden gikk kjempefint, fikk svar på blodprøvene jeg tok med tanke på "mulig svakt irregulært erytrocyttantistoff" som ble oppdaget på screeningen ved de første blodprøvene.
Noe kryptisk svar, men legen sa at siden de hadde skrevet det sånn som de gjorde, så betød det bare antistoffet ikke hadde økt, noe som er helt supert. :) Ny kontrollprøve i uke 32 på dette.
Hadde med Joachim på ultralyden denne dagen, men det ble ikke helt suksess. Han skjønte nok ikke helt hva som var hva, så han løp hen og satt seg i stolen som jeg satt i da vi kom inn. Helt til legen sjekket blodgjennomstrømningen, da kom han løpende hen for å se hva det bråket var.. <3


Etter dette var det tid for meg å dra på sykehuset for samtale på "spesialsvangerskapspoliklinikken" (ble nesten litt overrasket over at de har en sånn poliklinikk her)
Var veldig rart å sitte på poliklinikken å vente, men sånn sett var jeg jo heldig med tidspunktet, bare en som satt i gangen med sitt nyfødte barn og ingen andre som skulle på vanlig svangerskapspoliklinikk.
Men at det var temmelig spesielt og at jeg hadde tårer i øynene, det får jeg innrømme. De tre siste gangene jeg satt der var først mens vi ventet på å komme inn for å ha ctg på med Nora Sofie, andre gangen møtte vi en annen liten baby som ble født en måneds tid etter vår lille engel. Og sist gang jeg satt der var det mens vi ventet på å komme inn på tidlig ultralyd, med en ganske kald lege som bare sa at dette hadde nok gått galt..

Timen gikk faktisk veldig bra. Begynte å tvile litt helt i begynnelsen, før hun hadde rukket å sett på journalen min og hvorfor jeg var der. Hun spurte meg først om hva som var viktig for meg å snakke om, jeg svarte: eeeh, det er vel fødselen som er viktigst da.. Var vel et eller annet hun sa helt i begynnelsen som fikk meg til å tro at det var bare den ene timen jeg skulle ha. Så leser hun litt på dataen, før hun snur seg og har endret tone helt. Nå var det ikke lenger noe om hva som var viktig for meg å snakke om den timen og hva jeg var kommet for. Nå hadde hun lest hvorfor jeg var der og hva min bakgrunn var, så det hun spør meg om da var hvordan det var for meg å sitte på venterommet der ute. Og vi fikk en ganske god dialog og kunne snakke om alt. Det var ikke lenger en time jeg skulle ha, dørene skulle stå på vid gap for meg og jeg fikk det jeg ville ha fra sykehuset.
Jeg tror hun har ganske mange innom som er der for å få igjennom keisersnitt, jeg fikk ihvertfall følelsen av det. For da jeg sa at jeg er redd for fødselen, har sist fødsel ekstremt sterkt i minne og absolutt ikke vil ha keisersnitt pga frykten for det, så ble hun nesten litt glad/lettet virket det som. Hun sa at det var veldig bra at jeg ville ha en "vanlig"(ikke det ordet hun brukte, men det som er lettest for meg å forklare) fødsel, og at det var jo best for mor og barn med vaginal fødsel fremfor keisersnitt. Jeg tror nok hun har mange innom som ønsker keisersnitt, og som pensjonert jordmor, har hun nok hatt veeldig mange sånne samtaler opp igjennom, pluss at hun er av en helt annen generasjon. Kanskje det var godt for henne å ha inn en som meg som nok trenger mye ressurser i dette svangerskapet, men som samtidig ikke vil ha keisersnitt og vil prøve å holde svangerskapet litt normalt.. Ja, jeg er klar over at jeg har hatt ultralyd annenhver uke hele svangerskapet, men det trenger jeg.
Hun takket meg ihvertfall veldig for at jeg kom på slutten av timen.<3

Vi snakket også litt om fødsel, skal lage en plan på dette etterhvert med hva jeg trenger rundt tiden da vi mistet Nora Sofie og frem til fødsel. Men første kneik er jo å komme over uke 35+3.
Iløpet av timen gikk vi også igjennom  fødselspartogrammene fra begge fødslene mine og journalene som lå på meg. Skal etterhvert også gå en runde på avdelingen, inn på fødestuen jeg lå på med Nora Sofie osv.
Til neste gang skal jeg lage meg en liste, husker ikke helt lenger hva hun bad meg om å skrive, men jeg tenker at jeg da skriver ned alt jeg er redd for og hva jeg tror jeg trenger fremover.
Noe annet jeg kom på nå var at hun sa det ikke skulle skje det som skjedde da jeg var 17-18 uker på vei. Den gangen jeg ringte fødeavdelingen for å komme inn på sjekk fordi jeg var redd, fortalte bakgrunnen min og ble avvist. Dørene skulle stå åpne for meg og jeg skulle få det jeg ville ha. Selvfølgelig kunne jeg jo ikke få ultralyd hele tiden hvis det var det jeg ville, men det er jo ikke det jeg trenger heller. Da jeg var 17-18 uker på vei trengte jeg bare å vite at det fortsatt var et lite hjerte som slo under mitt hjerte. Jeg trenger ultralyd innimellom for å se at blodgjennomstrømningen er god og at minsten min har det bra. Og utenom disse kontrollene som sikkert må bli litt tettere etterhvert som det nærmer seg, så klarer jeg å roe meg med å høre det lille hjertet som slår. <3 Hun hadde faktisk hatt inne gravide i uke 12, og hvis hun ikke hadde funnet hjertelyden da(noe som er ganske vanlig så tidlig) med ctg'en så sendte hun de inn på ultralyd, det tar jo ikke lange tiden å sjekke, og det er så mye bedre for mor.

Torsdag var vi en runde på IKEA :) Fikk kjøpt inn masse til Joachim sitt nye rom, kjempastas for mor og far, mest for mor som ikke løftet noe..:P Og far kom på i selvplukk avdelingen at han sa når vi ventet Joachim at han aldri skulle dra til IKEA på storhandel uten bærehjelp igjen.. :P Ups..:P

Fredagen var en stoor dag for oss, 3D ultralyd! Gjett som jeg hadde gledet meg! <3 Ble ikke like varierte bilder denne gangen siden minsten akkurat hadde hatt en bokserunde før ultralyden og slappet av og sov litt under ultralyden, men fine bilder av minste prinsessen ble det likevel. <3

Senere på fredagen hadde vi to nabopar over på krabber og reker, mmm.. Har sjeska så utrolig mye på det, så det var helt utrooolig godt, krabbeklør til meg og litt reker til meg..:) Jeg storkoste meg hele kvelden! Håper på å gjenta dette igjen!
En fantastisk uke med mange gode minner :)

Tankespinn, kommentarer

Av og til så lurer jeg på om folke glemmer at jeg har et barn for lite. At jeg har hatt et dødt barn i magen min, at jeg har født et dødt barn. Og dette barnet var ikke et navnløst «abort» som vi ikke fikk se. Dette barnet har vi holdt, dette barnet har vi kjent huden på, dette barnet har vi sett likhetstrekk med storebror, dette barnet har vi en grav til, dette barnet heter Nora Sofie. Vårt barn, vår datter.

Av og til, eller egentlig ganske ofte, føler jeg også at det er ganske liten forståelse for at jeg er redd.
«tenk positivt så går det bra, du må ikke være så negativ, nå blir dere fulgt godt opp, det går bra denne gangen».. Er jeg nødt til å ta hele reglen om at jeg har et barn for lite igjen?

Så, hvis positiv tenking gjør at det går bra, hvorfor døde Nora Sofie da? Det er en vesentlig forskjell på det å være negativ og det å være redd.

Det finnes ikke et eneste menneske som kan love meg at det skal gå bra denne gangen og alle som sier at det skal gå bra denne gangen, enten fordi det ikke skjer så ofte to ganger på rad eller fordi vi får så god oppfølgning nå. Har alle dere tenkt på at det faktisk finnes en gjentakelsesrisiko??

Dødfødsler blir gruppert inn i fire grupper: 20-27 uker, 28-32 uker, 33-36 uker og 37-45 uker.
Har man gjennomgått en dødfødsel i de tre første gruppene, er risikoen 10 ganger større for at det skal skje igjen! Gjentakelsesrisikoen for den siste gruppen er 2,3 ganger større.

Det er ikke kun for mors psyke at man blir fulgt tett opp etter en dødfødsel, det er også for å forhindre at det skjer igjen.  For å være sikker på at alt har blitt gjort, alt har blitt sjekket.

Jeg er ikke ute etter å «ta» noen, men jeg vil bare ha sagt ifra. Kommentarer går inn på meg,  Jeg ber ikke om at folk skal «gå på nåler» rundt meg og tenke over hver vinkling i hver eneste setning til meg. Jeg håper bare folk kan tenke seg litt om, prøver å forstå.. det er vel ikke for mye forlangt?

Har også fått en annen kommentar som jeg håper jeg aldri vil få igjen.. dette gjaldt noen som skulle be til gud om at vi måtte få en ny jente.. Og at det var like gøy med gutt, men du vet…
Dette er en av de få kommentarene jeg har blitt helt satt ut av. Jeg har aldri klart å skjønne meningen med denne kommentaren, jeg har ikke klart å finne meningen med den..

For det første, hva er liksom grunnen til å be om at vi må få en «ny jente»? Trodde det liksom var litt viktigere med et levende barn? Og for det andre, vi får ikke noen «ny jente», vi får ei jente til!..
Bare se for dere et bilde hvor Gud sitter å tar imot bønner, hvor tror dere bønnen om kjønn på et barn havner? Hadde det vært meg så rett i søppelkassa..
Jeg har bedt flere ganger selv dette svangerskapet, men det eneste jeg har bedt om er at barna mine må få leve. Jeg ber ikke om at barnet i magen får lyseblå øyne og krøllete blondt hår, jeg ber ikke om at Joachim skal bli mindre "trassete" eller at han skal bli lege når han blir stor. For det er faktisk ikke sånne ting som betyr noe.

Kjønnet er den minste av mine bekymringer. Faktisk er det ikke en bekymring i det hele tatt! Kjønnet var bestemt allerede før jeg visste at jeg var gravid og leenge før alle andre visste det!

Da jeg fikk denne kommentaren tenkte jeg at hvis det var en liten gutt i magen min så var jeg blodig fornærmet på hans vegne, han hadde jo ikke vært noen «men du vet» følelse, for å ikke snakke om at vi har en helt perfekt gutt, han har aldri vært noen og vil aldri bli noen «men du vet» følelse!..

Vi har en sønn og vi har ei datter. Datteren vår er dessverre død, men hun er like fullt vår datter!  Vi har en grav å stelle, en grav å gå til.

Har også fått en kommentar en gang om at jeg fikk trøste meg med at det måtte ha vært noe galt, for hun hadde gått igjennom det samme, men da innen de tre første månedene…......

Jah, nok en målløs situasjon.. Min datter var ingen abort!!! Hun døde, hun var helt frisk, hun hadde levd hadde hun kommet ut tidligere! Og ja, jeg blir veldig provosert når folk sammenlikner meg og mitt tap med deres abort. Ja, jeg er helt overbevist om at det er vondt å gjennomgå en spontanabort,  men det kan ikke sammenliknes med å miste et fullbårent barn! Jeg måler ikke smerte her, jeg vet at det er veldig sårt og vondt å gjennomgå en spontanabort, spesielt for de som mister sent og de som har mistet flere ganger. Men vet dere hva, jeg gikk igjennom en fødsel, jeg fødte mitt døde barn, min friske, helt perfekte datter. Det var ikke en kraftig mensen med eventuell utskrapning, det var ikke håp som ikke fikk bli. 

Det var en fødsel, det var rier, det var renselse, det var knuste håp, drømmer og fremtidsplaner.

Den gyldne regel og jeg er hormonell og sinna...

Irriterer meg så grønn over mennesker som er så fantastisk feige at de sletter deg fra facebook når de er ferska i noe, for å så bare fortsette og fortsette og fortsette og fortsette.

Denne personen er aldri velkommen hos meg noen gang igjen. Hadde personen enda kommet og innrømt greia, sagt ok greit jeg gjorde noe feil, jeg gikk milevis over streken. Ja greit, da kunne jeg i det minste sett navnet til personen uten å føle for å krabbe igjennom skjermen for å kaldkverke den. 

Men neida… Feige mennesker irriterer meg så grenseløst.. Greit nok at jeg er noe hormonell fra før nå, men vet du hva. Det finnes jo grenser.. Seriøst,  går det an å bli mindre moden.

Sikkert ikke veldig mye bedre jeg som postet status(men som derimot var blokket for store deler(noe jeg frydet meg veldig over at personen ikke visste igrunn), og ingen navn ble nevnt eller noe. Jeg brukte en setning personen hadde brukt tidligere i liknende situasjon) , men når jeg vet jeg har gjort noe galt, og hvis jeg da i tillegg hadde sett en sånn status som jeg viste var rettet mot meg, ja, da hadde jeg ikke slettet personen for å så fortsette å gjøre ting den ikke likte……. Neida, IQ er tydeligvis en fin bil, det samme gjelder folkeskikk og normal oppførsel. Fremmedord tror jeg dette er for denne personen.

Jeg vet jeg bare skal drite i denne personen, men jeg klarer ikke. Det går ikke, og det at personen bare fortsetter og fortsetter gjør det ikke lettere. Har ofte lyst til å si ifra til den andre parten hva denne personen har gjort, og hadde jeg hatt nr. hadde jeg sikkert gjort det når jeg oppdaget saken, og facebooken til den parten er jo også borte. Tanken er der så absolutt, gud som jeg har lyst til det, la denne hersens personen få smake sin egen medisin. Men vet dette også vil gå ut over andre igjen, så får vel bare holde meg…

Får vel sette meg godt tilbake i godstolen og vente på at denne personen får som fortjent. For det tror jeg så absolutt at kommer, «what goes around, comes around», «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg»..

Husker så godt jeg hadde en ekkel følelse angående denne personen før jeg i det hele tatt ble kjent med h*n, men valgte å gi h*n en sjanse for personen hadde også opplevd mye vondt i sitt liv. Idiot som jeg var prøvde jeg å legge vekk magefølelsen og tenke at en person som har opplevd mye vondt vil ikke påføre andre noe vondt heller, neida, der tok jeg skammelig feil. Så, leksa mi er jo å aldri tro at magefølelsen angående en person er feil igjen. Det at man har opplevd mye vondt i sitt liv rettferdiggjør ikke at man kan oppføre seg som en komplett idiot mot andre igjen.

Skulle så gjerne ønske jeg bare kunne gi en lang marsj i denne personen. Det hadde jo vært det beste,  men så lenge denne personen ikke klarer å holde seg vekk, ikke klarer å være voksen nok til å stå for sine feil, så er jeg på vakt fram til jeg enten aldri ser personens navn igjen(selv om personen bor i nærheten så jeg aldri h*n før, så regner ikke med å treffe på h*n nå heller, og gjør jeg det er vel personen så tøff at h*n kommer til å hoppe bak en busk eller noe..), eller har fått min søte hevn ved å se at personen har fått som fortjent. Nei, jeg skal ikke gjøre personen noe, sønnen min og minsten er da mye viktigere enn det vesenet der, så hvis ikke personen holder seg vekk fra mitt liv, venter jeg tålmodig på å kunne le rått og godt når personen får som fortjent. Ja, jeg føler meg litt ond nå, men jeg kommer ingen vei med å la folk slippe unna med å behandle meg som dritt heller, så hvorfor ikke gi tilbake med samme mynt.. Jeg er ferdig med å "finne meg i"..

 "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg"

masse masse masse rart..

Aner ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Men for å starte et sted kan jeg jo fortelle at grunnen til lite skriving i det siste skyldes at jeg er veldig sliten. Utmattet.
Dagen igår begynte rett og slett jævlig, unnskyld ordbruken men fant ikke noe annet som passet bedre.. Jeg kjenner jeg ikke blir overrasket lenger når noen går bak ryggen min. Og jeg kjenner jeg begynner å distansere meg fra mennesker. Det sies at man ikke kan styre følelsene sine, og til en viss grad stemmer jo dette. Men man kan endre følelsene sine, psyken er faktisk så sterk at det går fint an. Jeg har begynt å tenke hvorfor jeg skal investere tid, kjærlighet og mine følelser i mennesker som bare tråkker på de og rett og slett ikke bryr seg. Hvorfor skal jeg gi til mennesker jeg ikke får noe igjen fra. Derfor endrer jeg følelsene mine. Jeg gir ikke uten å ha fått noe tilbake fra sist gang, jeg tenker ganske ofte at mine følelser gjenspeiler de andres følelser. For all den tid, all den kjærlighet, all den empatien og overskuddet jeg da sitter igjen med går til min sønn, og vil etterhvert gå til minsten også. Hvorfor skal jeg gi deler av meg til mennesker som ikke fortjener det?

Jeg har ofte lurt på hva slags bilde folk har av meg. Spesielt disse menneskene jeg vet har fått høre masse dritt om meg, hva tenker de om meg. Tror de på det som blir sagt eller er de mer som meg? Når jeg hører folk sitter å prater drit om den og den og den og den, "åå, de er så slemme mot meg, ååå de gjør sånn og sånn hele tiden", tenker jeg rett og slett bare at de helt sikkert er like ille. Eller at de blåser ting opp,  prøver å få sympati mens de selv ofte er vel så ille. Det er noe som irriterer meg så grenseløst med folk som hele tiden enten skal få folk til å tro de har det så forferdelig eller har det heelt perfekt til enhver tid. Det er hverken sympati eller empati å få fra meg når de er skyld i det selv. Javel, stakkar deg, buhu, så gjør noe med det da! Istedet for å sitte der på rompa å klage til alt og alle, gjør noe med det! Det er ingen som tror på deg etterhvert uansett!
Ta et eksempel da, hvis jeg hadde sittet å fortalt at min samboer er såå forferdelig, han gjør sånn og sånn og sånn, og bla bla bla. Ja, hvor mange hadde trodd meg når vi venter vårt tredje barn på tre år sammen, ja huff så forferdelig jeg har det. Eller hvis jeg hadde sittet å sagt om en venninne av meg at hun er så utrolig teit, hun bare utnytter meg, snakker drit om andre og bla bla bla også møtes vi titt og ofte, og gjerne er bestevenninner. Ja, særlig som om noen hadde trodd meg, ja huff av meg for en dårlig venninne jeeeg har liksom.......

Bruker ikke folk de små grå lenger? Eller er enkelte bare så opptatte av oppmerksomhet og ha de siste nyhetene de kan spre, og folka som hører på så ryktekåte at de ikke klarer å bruke de små grå lenger? At de ikke klarer å tenke at hver sak har ihvertfall to siden, at ting gjerne blir blåst opp når en er sinna? Er vi som bruker hodet en utdøende rase?
Disse historiene som blir satt ut forsvinner ikke! Folk tror det er sagt og så glemt, men det blir ikke glemt, og mine barn kommer helt sikkert til å få høre noen historier på bygda. Dette vet jeg, og jeg har tenkt så langt frem i tid allerede. Jeg skal være det eksempelet for mine barn som min far var og er for meg. Jeg har aldri hørt han si et stygt ord om et annet menneske, jeg har aldri hørt han fortelle noen nyhet videre, aldri en "hørte du" historie.. Men jeg har hørt historier om min far, og for å ikke snakke om veldig mange andre, derfor vet jeg at mine barn kommer til å høre ting de også. For tror du ikke de historiene som ble fortalt for godt og vel 20 år siden ble fortalt til folk de stolte på? Og de som ble fortalt til fortalte det til noen de stolte på osv osv.
Hvem hadde du valgt å tro på? En som du vet holder på hemmelighetene dine, en som du vet ikke snakker stygt om andre, en som du vet ikke forteller "hørte du" historier? Eller en som du stadig vekk hører har historier om andre, en som stadig vekk har fortalt ting om deg til andre, en som du vet stadig vekk har et nytt rykte å fortelle?

Hvem velger du å tro på?

Er du en sånn person som vil ha flest mulig venner, som liker å snakke om andres liv og valg, så velger du mest sannsynlig den siste. Men er du en person som heller vil ha få ekte venner, venner du vet du kan stole på og liker å snakke om gode ting, hyggelige ting som skjer i deres eget liv, ja da velger du den første..

Vel, etter den noe dårlige starten på dagen igår, dro jeg til byen for å finne meg noen klær... Dro til arena, og alt gikk helt fint frem til rulletrappa opp i andre etasje på H&M.. Og det var jo første butikk jeg var innom også..  Jeg ble så kvalm når jeg kom opp i småbarns, mammatøy og babyavdelingen at jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gjennomførte og fikk meg noen topper, hadde egentlig planlagt å finne et babyplagg også, men det gikk bare ikke. Jeg fant ingenting som jeg likte, men egentlig var det vel heller det at jeg ikke klarte. Jeg gikk vel rundt der i babytøyavdelingen og så ut som en redd "mus", tok ikke på et eneste plagg, tårer i øynene for sist jeg var i disse avdelingene letter jeg etter kjole til Nora Sofie. Kjolen hun skulle ha i kisten..
Videre gikk jeg til cubus, prøvde igjen der, men ble samme opplevelse som på H&M. Kom ut derfra med en "aladdin" bukse til meg og strømpebukse og truser til Joachim. Viste Joachim trusene på morgenen idag, og sa at disse kunne han bruke når han ikke hadde bleie på, og at han ikke måtte tisse i de. Å han ble jo så stolt den lille sjarmøren, det var jo "lynet bilen" på de, og kan jo tro det ikke må tisses på lynet bilen..:P Nå skal jeg jo bare si i samme slengen at uhell skjer og det er ikke noe krise. En må regne med å vaske litt mer når en begynner på bleieslutt. Derfor tenker jeg å legge det til det blir såpass varmt at han kan løpe rundt i bare trusa hjemme.. :) "Tarzan i underbuksa" :P

Etter cubus gikk jeg innom lindex, og der fant jeg endelig to bukser og en tights i jeansimitasjon. Babyavdelingen her ble til at jeg stod å kikket på avstand, nærmet meg ikke en gang.

Etter handleturen dro jeg rett på jobb, trodde jeg så sånn noenlunde ok ut, men øyne var jo selvfølgelig litt hovne og litt rød under øyne på kinna. Hun jeg møtte på jobb da, jeg så at hun så på meg at jeg ikke hadde det greit, så sier hun: går det bra?. Og jeg hører på stemmen hennes at hun bryr seg og egentlig så fra jeg kom inn døren at jeg ikke har det bra. Og med skjelvende stemme fikk jeg sagt: jeg har bare en veldig dårlig dag.
Og det er noe med disse menneskene jeg jobber sammen med, den omsorgen de viser, jeg kan ha en skikkelig dårlig dag uten at det blir galt. Jeg blir møtt med forståelse og de støtter meg.

Og helt til slutt, så skal jeg bare nevne for dere i jungeltelegrafen som leser min blogg. (Ja, det er sånn i de små byene på sørlandet dere som ikke er herfra) Dere vet ingenting om hva som har skjedd, det nytter ikke å spekulere og ringe rundt for å høre om noen vet. Ingen vet, og dere får aldri høre det fra meg heller.
Og til alle dere andre gode blogglesere, ha en nydelig solskinnsdag videre. <3

Fem måneder

♥ Nora Sofie ♥

I dag er det fem måneder siden du kom så altfor stille til verden. Fem måneder siden vi fikk se med egne øyne at du ikke pustet, at hjertet ditt ikke slo og at du ikke åpnet dine øyne. 

Men det er også fem måneder siden vi fikk se deg for første gang, fikk se hvor lik du var på din storebror og hvor fantastisk nydelig du var. 

Fem måneder er lang tid uten en man elsker, og fem måneder er kort tid sammen med en man elsker.

For meg blir det et merkelig sammensurium av korte og lange sekunder, minutter, timer, dager og uker..

Fem måneder er gått, og i magen min ligger en liten lillebror eller lillesøster. Jeg kan ikke gjøre annet enn å tenke at dette barnet vil bli så heldig med en storebror til å passe på her på jord, og ei storesøster som passer på fra himmelen. 

Fem måneder, og 13 uker gravid. Det er vanskelig å finne ord som beskriver.

Min vakre lille engel, du er trygt plassert i mitt hjerte, og du er daglig i mine tanker. ♥

Utblåsning..

Får ofte følelsen om dagene av at siden jeg har begynt å jobbe igjen så er alt greit. Siden jeg har begynt å jobbe igjen er jeg ikke lenger i sorg. Siden jeg har begynt å jobbe igjen skal jeg fungere 120% i hverdagen igjen. Jeg skal klare alt og gjøre alt.

Vel, sånn er det ikke. Joda, jeg fungerer, men ikke like godt hver eneste dag. Folk skjønner det ikke, jeg er jo gravid igjen, jeg jobber, Joachim er jo verdens beste solstråle, jeg må jo være den "gamle meg" igjen da..
Jeg blir aldri den "gamle meg" igjen.

Jeg går rundt i en blanding av sorg, glede, engstelse, frykt og håp. Og dere som tror at dette er en lett hverdag, vel, prøv å gå en halv dag i mine sko......
Enkelte folk ønsker jeg rett og slett bare dit peppern gror for tiden. Jada, sikkert litt hormoner inne i bildet, men vet du hva, når jeg ikke får så mye som et snev av forståelse, så er det bare å glemme å få så mye som et snev av forståelse tilbake av meg.

Virker som om det er så mange som går rundt med en helt idiotisk oppfatning av meg som om jeg skulle være en sånn superperson som er sterk til enhver tid, som aldri trenger å sette meg ned med tankene, som aldri trenger å sette meg ned for å grine, som aldri trenger å bli møtt med noe forståelse. For hva trenger vel jeg forståelse for, jeg klarer jo alt...  Vel, hvis du sitter med den oppfatningen, så kan jeg bare si deg med en gang at det ikke stemmer en plass. Jeg gjør det jeg må for å overleve. Jeg jobber for å opptjene rett til foreldrepenger, jeg jobber for å ha tankene over på noe helt annet, jeg jobber for å  møte andre gode mennesker, jeg jobber for å tjene penger for at vi skal kunne leve greit. Jeg prioriterer sønnen min fremfor å vaske i hytt og vær, hvorfor? Fordi sønnen min er viktigere enn ett plettfritt hjem!
Jeg prioriterer sønnen min og minsten i magen, hvorfor? For hvis de ikke har det godt har ikke jeg det godt heller.

Det er slitsomt å ha det sånn, men sånn må det bare være litt fremover tenker jeg. De som ikke gidder å støtte meg kan jo bare glemme at jeg gidder å støtte igjen når de trenger det. Så enkelt gjør jeg det med den saken, jeg gidder ikke å bruke mer energi på sånne folk, jeg sparer det heller til min nydelig sønn og minsten i magen som skal vokse seg stor og sterk. Og til å minne og hedre min vakre datter.

Og heldigvis har jeg også fantastiske mennesker i livet mitt som støtter meg og forstår. Mennesker jeg aldri ville vært foruten. Dere vet hvem dere er. <3
Nå skal jeg kose meg med min fantastiske sønn litt til før jeg drar avgårde for å kose meg med tre andre fantastiske jenter. <3

En nygravid englemammas bønn til omverdenen

• Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra, jeg vet det ikke alltid gjør det.  Si heller at du håper dette skal gå bra – det gjør jeg også. Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
• Ikke tro at å få et nytt barn vil erstatte det umistelige, det vil det aldri gjøre.
• Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede, det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.
• Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn, bare prøv å forstå hvorfor.
• Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her. Det gjør meg så ufattelig trist.
• Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.
• Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.
• La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
• Forstå at denne veien er lang, den er tung og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
• Forstå at jeg føler et enormt ansvar for livet som vokser inni meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig vet jeg at jeg ikke har kontroll over det livet som vokser inne i meg, og det er ikke lett å være uten kontroll.
• Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene, så vær så snill, ikke gjør det du heller. På mine vegne.

~Anonym~

Jo, det er min feil

Kjente på meg ikveld at jeg trengte å få ut litt damp.. trengte å få ut et par desiliter tårer som har bygget seg opp og som bare trenger seg på..

Så går jeg i skuffen på badet for å finne et passende håndkle, litt mindre enn de vanlige vi bruker til å henge opp for å tørke hendene. Det første jeg finner som ikke var så stort var et jeg fikk til morsdagen i fjor.. "verdens beste mamma"..

 For en vits tenkte jeg da jeg så det.. For en forbanna vits! Jeg er jo for pokker ikke noen verdens beste mamma!

Fra den dagen min kropp drepte min datter ble jeg for resten av livet nektet mulighet til å få den tittelen.

Det er harde fakta, og det er nettopp det, fakta. Min kropp produserte antistoffer som til slutt tok livet av min datter. Antistoffene er innenfor normalen nå.

Før sa jeg, «min kropp, mitt liv, mine valg».. Hold den forbanna kroppen langt unna valga.. Hva kroppen min gjør har absolutt ikke alltid noen sammenheng med hva jeg gjør.  

Ikke kom her og fortell meg at det ikke er min feil at min datter er død!!

Selv om jeg ikke ønsket at kroppen min skulle lage disse antistoffene så gjorde kroppen min det.

Selv om jeg ikke gjorde noe som helst for at disse antistoffene skulle komme, så produserte kroppen min det. Jeg ante ikke det fantes sånne antistoffer en gang,

Jeg kan ikke skille meg fra kroppen min, for kroppen min er meg. Kroppen min drepte mitt eget barn.
Jeg stod maktesløs på siden mens kroppen min tok livet av min nydelige lille Nora Sofie.

Ikke kom her og si at det ikke er min feil. Jeg er min kropp og min kropp drepte Nora Sofie.

Verdens beste mamma en viss plass…

Da jeg ventet verdens beste storebror, fant legen noen antistoffer som gjorde at hun mistenkte at jeg kunne ha diabetes type 1. Etter graviditeten var det ikke et eneste av disse antistoffene igjen…

Så kommer Nora Sofie, og kroppen min finner det plutselig for godt å øke mengden av antistoffet lupus antikoagulant. Etter graviditeten er disse antistoffene innenfor normalen igjen.

Hva blir det neste.. Jeg hater kroppen min. Jeg hater den forbanna idiotiske kroppen min som frarøvet livet til den høyt elskede og ventede jenta mi! For å ikke snakke om enestående vakker.

Kroppen min gjorde dette! Det var ingen andre som putta noen ekstra antistoffer i meg. Av grunner jeg aldri vil forstå ble det høyere nivå av det antistoffet dannet i min kropp.

Min kropp har skylden. Min kropp er meg. Jeg har skylden.

Det er sinnssykt sårt og vanskelig å sitte med slike tanker.. Men de må ut, hvis ikke går jeg under selv.
Å klandre seg selv for sin høyt elskede lille skatt sin død, det kan bare andre engleforeldre som har klandret seg selv forstå. Den smerten, sinnet, hatet. Men samtidig takknemlighet og stolthet over å ha en fullstendig frisk og perfekt gutt fra før.

Jeg skal helt ærlig si at tidligere har jeg ikke har helt vært med på dette med «jeg unner ikke min verste fiende det en gang».. Altså, joda, jeg har sikkert sagt det osv, men ofte har jeg følt at de faktisk godt kunne opplevd litt sånne ting de også..(selv om de gjerne har det…..alle har jo sine ting)
Men det var frem til min lille nydelige datter døde. Jeg unner ingen å oppleve dette. Sorgen, sinnet, fortvilelsen, hatet, frustrasjonen, savnet. Ingen unner jeg dette. INGEN.

Jeg elsker min sønn. Jeg elsker min datter. Av hele mitt hjerte, og jeg hadde hoppet i døden for dem om det ville hjelpe noe.
Alle som har kjent litt på døden, dødsangst osv. vet hvor sterkt overlevelsesinstinktet sitter i oss mennesker. Det at vi er villige til å ofte vårt eget liv for våre små håpefulle, forteller hvor mye de betyr for oss.

<3 Joachim <3 Nora Sofie <3

Sorggruppe og morgendagen

Sorggruppa gikk egentlig veldig fint følte jeg.. Men vi ble jo så klart s-l-i-t-n-e.... Vi ble jo også fortalt at det var ganske vanlig, og at første møte pleide å være det tøffeste. Det møtet hvor vi får høre hverandres historier og går igjennom vår egen.. Det er klart det er tøft..
For meg var det ikke så vanskelig å gå igjennom Nora Sofies historie den kvelden, men det har nok veldig mye å gjøre med dagene i forveien. Onsdagen i forrige uke var min første dag på jobb, har jo fortalt om den, jeg satt å gråt på bakerste rad.. Torsdag ble det mye tårer og fredag ble det mye tårer.. Så kom lørdagen og jeg hadde første dag på "min" avdeling, da jobbet jeg sammen med en annen englemamma. Så ble jo naturligvis litt snakking og sånn der også.. Jeg har fått ut mye i dagene før sorggruppen og det var vel det som gjorde at jeg kanskje taklet det så "bra"?..

Det er godt å kunne fortelle om jenta mi. Det er ikke så ofte jeg får fortelle og det er ikke så mange som orker å høre heller, så det å kunne fortelle om jenta mi til noen som oppriktig vil høre, det er faktisk ganske godt. <3 Gå igjennom fra den lykkelige begynnelsen til den ufattelige slutt. <3

Ikveld er det jobb igjen for meg, ikveld og i morgen tidlig. Kvelden går heldigvis ganske fort på jobb, rutinene er liksom lagt opp til at det ikke er mye som skjer på en gang og lite som skjer innimellom taka... Det er en jevn strøm med ting som skal gjøres og så skal en plutselig hjem..:)
Men jeg skal helt ærlig innrømme at jeg har kjent litt på angeren over å ha takket ja til dagvakten imorgen når jeg la merke til hvilken dato det var.. I morgen er det 4 måneder siden jenta vår fikk vinger, 4 måneder siden hun brutalt ble revet vekk fra oss... 4 måneder siden hennes altfor korte liv tok slutt..
Men jeg skal jobbe imorgen, men jeg skal også ta hensyn til meg selv. De er alle der ute klar over min situasjon, de er klar over at opplevelsene mine er så utrolig sterkt i minnet mitt enda og jeg vet jeg får lov til å ta ting litt i mitt tempo..
Men at fredagskvelden slutter tidlig for min del, det har jeg allerede forberedt meg på. :)