Statusoppdatering..

Litt skummelt å skrive statusoppdatering egentlig. I det ene øyeblikket kan jeg ikke vente med å skrive masse om graviditeten, og i det neste øyeblikket tør jeg ikke skrive noe.. Men, here it goes. Sitter godt plantet under et pledd med en bolle müsli i hånda og leser om risiko for spontanabort, kanskje noe sært men..:P

Jeg må prøve å berolige meg selv litt før jeg tar det "store steget", så her kommer litt fakta jeg har funnet rundt omkring på det O' store Internett..(må nok sikkert taes med en lite klype salt enkelte ting her..:P)

Fra unnfangelsen er det 15-30% risiko for spontanabort.
Fra uke 3 er risikoen 15%.
Fra uke 6 er risikoen 8%
Fra uke 8 er risikoen 5%
Fra uke 9 er risikoen 2%
Fra uke 12 er risikoen mindre enn 1%

Men, så sies det også at hvis man har sett hjerteslag i uke 8, så faller risikoen til under 3%..  Nå har jeg sett et bittelite hjerte slå i ca. uke 6 og 8(ifølge regning fra sykehuset) og i uke 11(lettere og bedre måling hos priv. gyn.) pluss at jeg fikk høre det vidunderlige lille hjerte slå.. <3 Barnet har vokst som det skal, hjertet slår, ingen avvik de kan oppdage så tidlig. Det sies jo også at 60% av alle spontanabortene skyldes kromosomfeil og at 95% av alle graviditeter med kromosomfeil ender i en spontanabort.

Fant også en annen litt "artig" liste over hva som kan øke/minske risikoen for spontanabort:

Risikoen for spontanabort er:
- 200% større om kvinnen trener mer enn 7 timer daglig.
- 81% større om barnets far røyker mer enn 20 sigaretter daglig
- 73% større om man ikke bor sammen med en fast partner
- 72% større om kvinnen har en BMI lavere enn 18,5
- 66% større om faren til barnet ikke er faren til kvinnens første barn
- 60% større om barnets far er over 40 år
- 70% mindre om man opplever morgenkvalme
- 50% mindre ved daglig inntak av frukt og grønnsaker
- 40% mindre om barnets far er under 25år
- 20% mindre ved daglig inntak av sjokolade.

Snakker man om å prøve å bli sponsa av Freia eller Nidar her eller?.. (Eller Bama, chiquita eller noe da, men det er vel ikke bare meg som lot seg friste litt av den prosentsjansen ved daglig inntak av sjokolade.. ;).. Eller nå kom jeg på noe, det er jo lite som er så godt som å dyppe frukt i sjokolade, to fluer i en smekk, grønnsaker har jeg aldri dyppet i sjokolade, men funker sikkert det også..:P)
Nei, jeg får vel bare droppe å prøve å bli sponset med sjokolade, ihvertfall med tanke på tidligere svangerskapsdiabetes og ettersom vi lager så "små" barn.. Men Frukt og grønnsaker hadde jo ikke vært så dumt, riktignok er jeg egentlig bare sjeleglad for at jeg snart er på den siden med under 1% risiko for spontanabort uansett, så trenger jo ikke noe sponsing for den grunnen..:)

Nei, her kommer statusoppdateringen. :)

©      ♥ Termin: Menstermin foreløpig satt til 15. oktober

©       ♥ På vei: 11+1 etter måling gjort igår

©       ♥ Igjen til termin: 29+6

©       ♥ Utålmodig: Nei.

©       ♥ Aktivitet innenfra: Så masse aktivitet igår, men kjenner absolutt ingenting

©       ♥ Fødselen: Prøver å ikke tenke noe særlig på den enda, har fått litt fødselangst blandet med litt dødsangst, så når jeg bikker 12 uker, har fått helsekort på neste gyn.time og sett at alt fortsatt står bra til, så må jeg nok ta kontakt med sykehuset for å høre om de har noen "plan" for gravide med fødselangst.

©       ♥ Plager: Nada.. Trodde først det måtte være to der inne, for jeg har ingen symptomer som jeg har hatt med mine to første, og dermed kan jeg også skrive under på at det ikke trenger å være like symptomer til like kjønn.. For nå er jeg jo inne i mitt tredje svangerskap og ingenting har vært likt til mine to første..

©       ♥ Søvn: Sover helt greit foreløpig. Sovner tidlig og våkner tidlig..

©       ♥ Hodet festet: Leenge til..

©       ♥ Kynnere: Nope..

©       ♥ Tungt: nei..

©       ♥ Høygravid: Nei..

©       ♥ Vann i kroppen: Nei..

©       ♥ Utstyr: Har vogn og seng som vi skulle hatt til Nora Sofie, og masse utstyr etter Joachim. Men om noen måneder blir det nok til å få kjøpt en flaskesterilisator, og litt annet "småplukk", men alle store ting vil jo minsten arve fra sine perfekte storesøsken. <3

©       ♥ Neste kontroll: Fredag 13.4. Så nå holder jeg meg til det en veldig god venninne har sagt i alle år, at fredag den 13. er hennes lykkedag, så nå håper jeg at jeg kan dele den lykkedagen med henne.. <3

©       ♥ Sykehusbag: Ikke påtenkt engang.

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
♥Hjertet begynner å slå 19.februar
♥Embryoet beveger seg 14.mars
♥Alle indre organer er formet 21. mars
♥Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
♥Risiko for spontanabort avtar 4. april
♥Kvalmen avtar for de fleste 11. april
♥Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
♥Fosteret svelger og tisser 2. mai
♥Tid for ordinær ultralyd 9 mai.
♥Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
♥Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
♥Fosteret begynner å høre 20. juni
♥Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
♥Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august


Da var det gjort, min første statusoppdatering..

Bolle..

Ferdig bakt i Oktober. <3

Her er jeg..

(Når jeg leste tittelen på innlegget etter at jeg la det ut bare poppet det en sang opp i hodet mitt, noen av dere har sikkert sunget denne i barnehage/skole en gang i tiden selv..;) "tommelfinger tommelfinger hvor er du? Her er jeg, her er jeg, god dag god dag god dag.. osv" :P )Joda, jeg er her fortsatt, bare ikke helt overskudd til å skrive så mye i det siste.. Har hatt to kveldsvakter på rappen og så blir det en til imorgen.. Idag har jeg heldigvis hatt et lite avbrekk. Idag har vi vært i Tvedestrand hos min bror, svigerinne og to fantastiske nevøer. :) Der fikk vi servert nyydelig grillmat, ble litt ballongskyting etter maten, og vafler etterpå..:).. Nydelig vær, nydelig dag, nydelige folk. :) Perfekt dag med andre ord. :)

Det blir nok myye mer skriving etterhvert, men det er fortsatt noen ting jeg må ha "på plass" før jeg orket å ta fatt på det skriftlig. -nå blir det kveldsvakt imorgen, en avtale tirsdags morgen og gruppe tirsdags kveld, og så et nytt "møte" onsdag. Kjenner nå at det er veldig godt jeg ikke har noen andre planlagte vakter før Søndag formiddag igjen. Tror nok kroppen min trenger litt hvile igjen nå, har hatt 8 vakter de to siste ukene(4 vakter hver av ukene), og når jeg sier det sånn til meg selv så høres det jo ikke så voldsomt ut, frem til jeg kommer frem til at det faktisk bare er 2 vakter unna en "100% stilling".. riktignok bare de to ukene da, men en 50% stilling som jeg hadde som mål å opprettholde er ikke akkurat så vanskelig å opprettholde likevel. Ikke det, jeg er jo glad for det at jeg slipper å måtte streve og uroe meg for å ikke få nok vakter. Jeg blir litt smånervøs for at jeg ikke kan si ja til alt jeg egentlig vil, men jeg må lytte litt til kroppen også, og da må jeg ta det rolig.. Men vanskelig er det, å si nei når jeg egentlig ikke skal noe.. Å si nei fordi jeg er sliten. Hvor mange andre er det ikke som er slitne liksom.. Men ja.. jeg må jo bare si nei når jeg kjenner at kroppen trenger hvile. <3

Jo, det er min feil

Kjente på meg ikveld at jeg trengte å få ut litt damp.. trengte å få ut et par desiliter tårer som har bygget seg opp og som bare trenger seg på..

Så går jeg i skuffen på badet for å finne et passende håndkle, litt mindre enn de vanlige vi bruker til å henge opp for å tørke hendene. Det første jeg finner som ikke var så stort var et jeg fikk til morsdagen i fjor.. "verdens beste mamma"..

 For en vits tenkte jeg da jeg så det.. For en forbanna vits! Jeg er jo for pokker ikke noen verdens beste mamma!

Fra den dagen min kropp drepte min datter ble jeg for resten av livet nektet mulighet til å få den tittelen.

Det er harde fakta, og det er nettopp det, fakta. Min kropp produserte antistoffer som til slutt tok livet av min datter. Antistoffene er innenfor normalen nå.

Før sa jeg, «min kropp, mitt liv, mine valg».. Hold den forbanna kroppen langt unna valga.. Hva kroppen min gjør har absolutt ikke alltid noen sammenheng med hva jeg gjør.  

Ikke kom her og fortell meg at det ikke er min feil at min datter er død!!

Selv om jeg ikke ønsket at kroppen min skulle lage disse antistoffene så gjorde kroppen min det.

Selv om jeg ikke gjorde noe som helst for at disse antistoffene skulle komme, så produserte kroppen min det. Jeg ante ikke det fantes sånne antistoffer en gang,

Jeg kan ikke skille meg fra kroppen min, for kroppen min er meg. Kroppen min drepte mitt eget barn.
Jeg stod maktesløs på siden mens kroppen min tok livet av min nydelige lille Nora Sofie.

Ikke kom her og si at det ikke er min feil. Jeg er min kropp og min kropp drepte Nora Sofie.

Verdens beste mamma en viss plass…

Da jeg ventet verdens beste storebror, fant legen noen antistoffer som gjorde at hun mistenkte at jeg kunne ha diabetes type 1. Etter graviditeten var det ikke et eneste av disse antistoffene igjen…

Så kommer Nora Sofie, og kroppen min finner det plutselig for godt å øke mengden av antistoffet lupus antikoagulant. Etter graviditeten er disse antistoffene innenfor normalen igjen.

Hva blir det neste.. Jeg hater kroppen min. Jeg hater den forbanna idiotiske kroppen min som frarøvet livet til den høyt elskede og ventede jenta mi! For å ikke snakke om enestående vakker.

Kroppen min gjorde dette! Det var ingen andre som putta noen ekstra antistoffer i meg. Av grunner jeg aldri vil forstå ble det høyere nivå av det antistoffet dannet i min kropp.

Min kropp har skylden. Min kropp er meg. Jeg har skylden.

Det er sinnssykt sårt og vanskelig å sitte med slike tanker.. Men de må ut, hvis ikke går jeg under selv.
Å klandre seg selv for sin høyt elskede lille skatt sin død, det kan bare andre engleforeldre som har klandret seg selv forstå. Den smerten, sinnet, hatet. Men samtidig takknemlighet og stolthet over å ha en fullstendig frisk og perfekt gutt fra før.

Jeg skal helt ærlig si at tidligere har jeg ikke har helt vært med på dette med «jeg unner ikke min verste fiende det en gang».. Altså, joda, jeg har sikkert sagt det osv, men ofte har jeg følt at de faktisk godt kunne opplevd litt sånne ting de også..(selv om de gjerne har det…..alle har jo sine ting)
Men det var frem til min lille nydelige datter døde. Jeg unner ingen å oppleve dette. Sorgen, sinnet, fortvilelsen, hatet, frustrasjonen, savnet. Ingen unner jeg dette. INGEN.

Jeg elsker min sønn. Jeg elsker min datter. Av hele mitt hjerte, og jeg hadde hoppet i døden for dem om det ville hjelpe noe.
Alle som har kjent litt på døden, dødsangst osv. vet hvor sterkt overlevelsesinstinktet sitter i oss mennesker. Det at vi er villige til å ofte vårt eget liv for våre små håpefulle, forteller hvor mye de betyr for oss.

<3 Joachim <3 Nora Sofie <3

Tung dag..

Eller, dagen begynte tungt på jobb idag.. Jeg klarte ikke å holde tårene tilbake mens jeg holdt på å ordne med frokosten. Det er slitsomt og tungt når uansett hva du sier eller prøver å forklare blir tolket til at jeg er en drittunge som ikke har peiling på noe, ikke forstår noe og ikke kan noe... Heldigvis har jeg jo gode kolleger, så dagen ble bare bedre og bedre.. :)

Gledet meg stort til å hente gullgutten min etter jobb så jeg kunne kjenne på kroppen den virkelige store gleden i livet mitt..<3
Imorgen blir det en ny jobbedag..  Må helt ærlig innrømme at jeg ikke er overbegeistret, men tenker også at det skal gå helt fint..
Er litt tungvint når jeg har tidligvakt, for da pleier jeg å måtte dra fra barnehagen kvart over 7, senest.. Jeg synes det er fryktelig tidlig å levere guttebassen min, spesielt siden det da nesten ikke er noen barn i barnehagen da heller.. Så jo bare idag, idag hadde jeg senvakta, var i barnehagen kvart over 7( er et lite stykke å gå inn, av med klær, vask av hender og så ha litt tid å gå på hvis han ikke vil at jeg skal dra eller slår seg vrang på noe..) Det var ingen barn på hans gruppe som var kommet da, og ingen på hans alder heller.. Så da kan jeg jo bare tenke hvordan det blir imorgen når vi må troppe opp der klokken 7...
Huff,føler det nesten blir litt sånn at han må lide fordi jeg må jobbe.. Heldigvis stortrives han jo i barnehagen, så jeg må jo bare fokusere på det..

Kjenner jeg gleder meg litt til neste uke nå.. har foreløpig bare to vakte da, men tror nesten det holder den uken...Skal da jobbe mandagen og søndagen. Så er det to andre avtaler jeg har den uka, må si jeg egentlig gleder meg igrunn til begge :)

Tilfeldighet?

Ville bare fortelle om en liten ting som skjedde på jobb idag..

Klokken to var jeg helt skutt og hadde egentlig bare lyst til å legge meg ned å begynne å grine.. Rett og slett. Tårene satt løst og jeg viste nesten ikke hvordan jeg kunne klare å holde ut 3 kvarter til som det egentlig skulle være.. Så for første gang idag, setter jeg på radioen og idet jeg skrur opp lyden hører jeg nøyaktig disse ordene i refrenget:
"and as I try to make my way, to the ordinary world, I will learn to survive"

Helt merkelig, ble helt satt ut, virkelig?.. Nøyaktig denne sangen og nøyaktig på det punktet i den sangen.
Tilfeldighet?.. Joda, det kan helt sikkert bare ha vært en tilfeldighet, men det var da en tilfeldighet jeg virkelig trengte.. Ord jeg trengte å høre, for vet du hva, jeg skal klare det. Jeg skal overleve, og jeg skal komme styrket ut av all motgang.


<3<3

Historien min på trykk..

Idag fikk vi et medlemsblad fra Foreningen Vi som har et barn for lite (BFL).. Dette er en av de tingene som jeg har ventet litt på og vært veldig spent på.. Som jeg heller egentlig ikke har fortalt noen..
Så, idag kom bladet altså, og der står mine dagboknotater fra de første dagene etter sjokkbeskjeden.

Det er litt rart at historien til Nora Sofie er på trykk, at historien vår er sendt ut til andre medlemmer i Norges land..Joachim fikk også sett bladet, og så henrykt og stolt han ble over bildene! <3 Mamma, pappa, Joachim og Nora Sofie på trykk i et blad.. Kjempestas.. <3

Har ikke lest det selv enda, men kommer nok til å lese når jeg har et par dager fri og kan la tankene vandre tilbake igjen.. <3
Men jeg skal ikke legge skjul på at jeg er litt stolt over at jeg fikk være med å bidra til dette bladet, og hvis det kanskje kan hjelpe en til å kanskje se litt annerledes på ting, så er jeg storfornøyd med det. <3

4 måneder.

Ja.. tenk at det "alt" har gått fire måneder siden jenta vår kom så altfor stille til verden.. Jeg syns det har vært fire lange måneder.. Det er så fryktelig lenge siden jeg holdt henne i armene mine, fryktelig lenge siden jeg fikk se henne, kjenne huden hennes.. 4 måneder er lang tid uten en man elsker..
Idag valgte Joachim to lys som han ville være med å tenne på graven hennes. <3 Så istedet for å skrive masse i dette innlegget blir det heller masse bilder. <3 (Må også nevne at det var noen ufordragelige ungdommer på kirkegården idag når vi var der. Når vi kom tenkte jeg at de kanskje lette etter en grav, for vi har vel alle vært der at en har vært med på en begravelse og når en skal opp dit senere så husker ikke hvor en gikk når en gikk i gravfølge.. Men, det viste seg jo at de heller gikk rundt for å se etter "teite" navn på gravstøttene.... Og da vi dro stod de oppå "taket" over en "kirkegarasjen" lo og gjorde narr av navn og støtter.. Kjenner jeg er litt nervøs for om de har gjort noe med støtta, lysa eller noe sånt hos Nora Sofie, så spørs nok om ikke jeg må oppnom imorgen igjenbare for å forsikre meg om at alt er sånn som vi forlot det)

De to lysa han valgte til Nora Sofie <3

Pappa og Joachim som tenner lysa <3

<3<3

Grava 4 måneder etter hun kom så altfor stille til verden

 Prinsesselyset til prinsessa vår <3

 Verdens beste storebror som skulle gi kos først på det ene kinnet..

 Og så det andre <3

Til slutt legger jeg ved noen herlige storebror bilder. <3<3

Leking på trass?..;)

<3<3

Tøffingen fant en ny måte å sykle på <3

<3<3

Skitur i stua..<3

Med hanekam og greier..;)

Å ønske seg et bestemt kjønn på barnet

Idag leste jeg på babyverden om det tabuet det er å ønske seg et bestemt kjønn når en går gravid.
Mange sterke meninger blant kommentarene på facebook. Kjenner jeg faktisk blir litt provosert over de som sier at de som ønsker seg et bestemt kjønn bør skamme seg og ikke burde får barn! Er det mulig? Seriøst?

Fra vi er ganske små, er det mange av oss jenter som har lekt med dukker, har lekt mor, far og barn. Fra vi er ganske små har mange av oss sett for oss hvordan det vil bli når vi får egne barn, hvilke kjønn og hvor mange.
Så blir vi eldre og skjønner litt mer, skjønner at vi ikke kan velge hvor mange barn og hvilke kjønn i hvilken rekkefølge. Selv om man skjønner dette kan ofte disse planene fra barndommen henge igjen. At en har sett for seg som liten at første barnet er et bestemt kjønn.

Bilde fra Google

Jeg husker ikke om jeg hadde noen spesielle planer som liten, men jeg husker jeg var ganske sikker på at jeg ventet jente når jeg gikk gravid første gang. Jeg ble ikke skuffet eller lei meg når de sa på ordinær ultralyd at det så ut til å bli en liten gutt, men jeg måtte jo omstille meg. Jeg som hadde hatt så jentefølelse, hadde begynt å strikke jentetøy osv. Men det tok ikke lange tiden før jeg var forberedt og klar på at det var en gutt som skulle komme til oss, og når han ble lagt på magen min etter fødselen trengte jeg ikke se på han en gang, jeg viste han var verdens nydeligste og kjente hjertet mitt slo kolbøtte av glede!

Det argumentet mange bruker om at man "får bare være glad barnet er friskt!", er jeg ikke noe glad i i det hele tatt. Hva hvis barnet ikke er friskt? Hva definerer de som friskt? Levedyktig eller ingen kromosomfeil?
Og er det da helt greit å bli skuffet hvis barnet ikke er friskt?
Jeg tar det som en selvfølge at en er glad i barnet uansett. Min mening er det at selv om man ønsker seg et bestemt kjønn betyr ikke det at man ikke ønsker barnet hvis det skulle vise seg å være det andre kjønn eller at barnet ikke er ønsket hvis det er det andre kjønnet.

Bilde fra Google

Bør jeg skamme meg fordi jeg ønsker meg ei jente neste gang? Bør jeg la vær å få flere barn fordi jeg ønsker å kunne få være praktiserende mamma for ei jente? Jeg regner jo med at alle som har intelligensen i behold skjønner at jeg kommer til å elske neste barn like mye som mine to første og at ingenting annet betyr noe mer enn at neste barn kommer ut med verdens vakreste vræl! Det som betyr aller mest for meg er jo at barnet kommer levende ut, ønsket om ei jente er jo selvfølgelig ikke så sterkt som ønsket om et levende barn.
For meg er jo selvfølgelig dette litt annerledes siden jeg har opplevd at det ikke er noen selvfølge at positiv test og de første 12 ukene gir noen "garanti" for et levende barn.
Så da er det nok også annerledes for de som ikke har opplevd det samme som meg. Ønsket om et friskt barn er jo selvfølgelig størst hos alle, men det kan nok heller virke som om avstanden mellom de to ønskene ikke er så store hos "vanlige" gravide/prøvere som hos engleforeldre som har opplevd den største tragedien en forelder kan oppleve, eller selvfølgelig hos andre mennesker som har prøvd lenge for å få det til..

Hva mener du om foreldre som ønsker et bestemt kjønn på barnet sitt?
Har du hatt noen ønsker selv?

I will learn to survive

Jeg har egentlig alltid hatt en forkjærlighet for 80-90 talls musikk, og igår kveld, på vei hjem fra jobb ble en sang spilt på radioen. Jeg har hørt den før, jeg har også syntes den har vært fin, men jeg har aldri virkelig lagt merke til teksten.. Teksten betyr liksom så mye for meg nå, har liksom fått en helt annen betydning.

"But I won't cry for yesterday
there's an ordinary world,
somehow I have to find.
And as I try to make my way
to the ordinary world,
I will learn to survive"


Kanskje noen kjenner igjen sangen, men for dere som ikke tar den på sekundet, så kan jeg si dere at sangen heter Ordinary World og de som synger er Duran Duran.

Came in from a rainy Thursday
on the avenue
thought I heard you talking softly


I turned on the lights, the TV

and the radio
still I can't escape the ghost of you


What has happened to it all?

Crazy, some say
Where is the life that I recognize?
gone away


But I won't cry for yesterday

there's an ordinary world
Somehow I have to find
and as I try to make my way
to the ordinary world
I will learn to survive


Passion or coincidence

once prompted you to say
"Pride will tear us both apart"
Well now pride's gone out the window
cross the rooftops
run away
left me in the vacuum of my heart


What is happening to me?

Crazy, some say
Where is my friend when I need you most?
Gone away


but I won't cry for yesterday

there's an ordinary world
somehow I have to find
and as I try to make my way
to the ordinary world
I will learn to survive


Papers in the roadside

tell of suffering and greed
here today, forgot tomorrow
ooh, here besides the news
of holy war and holy need
ours is just a little sorrowed talk


And I don't cry for yesterday

there's an ordinary world
Somehow I have to find
and as I try to make my way
to the ordinary world
I will learn to survive


every one

is my world, I will learn to survive
any one
is my world, I will learn to survive
any one
is my world
every one
is my world

Og så, må jeg jo bare si at min elskede Nora Sofie ikke tilhører gårsdagen. Hun er med oss i hjertene våre hver eneste dag, hun er i nuet sammen med oss selv om hun ikke kan være til stede i hennes egen kropp. <3
4 måneder siden idag. 4 tunge måneder siden den nydelige lille jenta vår fikk vinger.

"Vi har ei tulle med øyne blå,

med silkehår og med ører små

og midt i fjeset, ei lita nese

så stor som så"

Sorggruppe og morgendagen

Sorggruppa gikk egentlig veldig fint følte jeg.. Men vi ble jo så klart s-l-i-t-n-e.... Vi ble jo også fortalt at det var ganske vanlig, og at første møte pleide å være det tøffeste. Det møtet hvor vi får høre hverandres historier og går igjennom vår egen.. Det er klart det er tøft..
For meg var det ikke så vanskelig å gå igjennom Nora Sofies historie den kvelden, men det har nok veldig mye å gjøre med dagene i forveien. Onsdagen i forrige uke var min første dag på jobb, har jo fortalt om den, jeg satt å gråt på bakerste rad.. Torsdag ble det mye tårer og fredag ble det mye tårer.. Så kom lørdagen og jeg hadde første dag på "min" avdeling, da jobbet jeg sammen med en annen englemamma. Så ble jo naturligvis litt snakking og sånn der også.. Jeg har fått ut mye i dagene før sorggruppen og det var vel det som gjorde at jeg kanskje taklet det så "bra"?..

Det er godt å kunne fortelle om jenta mi. Det er ikke så ofte jeg får fortelle og det er ikke så mange som orker å høre heller, så det å kunne fortelle om jenta mi til noen som oppriktig vil høre, det er faktisk ganske godt. <3 Gå igjennom fra den lykkelige begynnelsen til den ufattelige slutt. <3

Ikveld er det jobb igjen for meg, ikveld og i morgen tidlig. Kvelden går heldigvis ganske fort på jobb, rutinene er liksom lagt opp til at det ikke er mye som skjer på en gang og lite som skjer innimellom taka... Det er en jevn strøm med ting som skal gjøres og så skal en plutselig hjem..:)
Men jeg skal helt ærlig innrømme at jeg har kjent litt på angeren over å ha takket ja til dagvakten imorgen når jeg la merke til hvilken dato det var.. I morgen er det 4 måneder siden jenta vår fikk vinger, 4 måneder siden hun brutalt ble revet vekk fra oss... 4 måneder siden hennes altfor korte liv tok slutt..
Men jeg skal jobbe imorgen, men jeg skal også ta hensyn til meg selv. De er alle der ute klar over min situasjon, de er klar over at opplevelsene mine er så utrolig sterkt i minnet mitt enda og jeg vet jeg får lov til å ta ting litt i mitt tempo..
Men at fredagskvelden slutter tidlig for min del, det har jeg allerede forberedt meg på. :)

Sorggruppe

Ikveld skal vi faktisk begynne i en sorggruppe. Kjenner jeg er litt urolig, men tror nok det skal gå helt fint. :)
Jeg tror nok at det som gjør meg litt urolig er at den eneste grunnen til at vi i denne sorggruppen kommer sammen i kveld er fordi vi alle har mistet barn. Den eneste grunnen til at jeg møter disse menneskene er fordi jeg har mistet Nora Sofie og fordi de har opplevd det samme. Den tragedien det er å miste et barn, sjansene er nok fryktelig små for at jeg hadde møtt og blitt kjent med disse menneskene hvis vi ikke hadde denne felles opplevelsen bak oss.. Det er litt sårt og vondt å tenke på..

Jeg kommer nok ikke til å fortelle så mye om dette med sorggruppa, det kommer nok heller mest til å være min opplevelse av dette. Dette er mye fordi jeg skal ikke utlevere noen på denne bloggen. Nå er det jo også heldigvis sånn at det som blir sagt mellom engleforeldre blir mellom engleforeldre. Og det er jeg veldig glad for, så derfor blir det også sånn at jeg ikke kommer til å fortelle noe om hva vi gjorde, hvor vi var hvordan de andre var osv, det blir kun mine følelser og evt. reaksjoner på sorggruppen jeg kommer til å evt. snakke om. <3

Så, nå skal jeg straks begynne å pakke tøy osv til gullgutten min så skal han sove hos besteforeldrene sine inatt. :) Grugleder meg litt til ikveld, men jeg tror nok at det blir mest godt. :) Det er jo så godt å få snakket om Nora Sofie, det er jo ikke så ofte en får sjansen til å gjøre det, så må jo benytte de sjansene en får. <3

Beretninger om begynnelser

Vel, jeg har satt beretninger om begynnelser på opptak.. Premieren var jo på Onsdag, men jeg orka ikke å se det da.

Hvis dere ikke har fått med dere dette programmet så kan det ses her.

Så, idag satt jeg meg til for å se på første episode. Og det gikk jo egentlig over all forventning. Første episoden handler om to tvillinggravide. Det ene paret opplevde å miste det ene barnet i magen, men har jo fortsatt det andre barnet som trenger å være i magen lenger.
Det andre paret er innlagt på obs-posten fordi den ene tvillingen ikke får nok næring.

Hele episoden gikk egentlig greit følte jeg, det paret som hadde mistet barnet sitt hadde jo vist dette ganske lenge, men jeg følte også at mor nesten fortrengte det litt på en måte etter fødselen.. Det var bare min første følelse, men hun hadde jo visst dette siden ordinær ultralyd, så hun har jo hatt lang tid å bearbeide og forberede seg på dette.

Nå har jeg også grått mye de siste dagene, fått ut mye "overtrykk", så jeg tror jeg valgte riktig dag. Men jeg tenker nok at jeg fortsetter å bare la det stå på opptak, jeg kommer nok ikke til å sette meg ned å se på dette live. Det er godt å kunne velge et tidspunkt hvor jeg føler meg klar til å se dette, og føler meg klar til å se et så sterkt program og klar for at det ikke alltid går bra.

Noe annet jeg merker er at jeg syns det er så ufattelig mye sterkere å se norske dokumentarer om graviditet/fødsel. Som beretninger om begynnelser og fødeavdelingen. Det er noe helt annet enn å se amerikanske programmer. Dette er nok fordi det er så utrolig annerledes utenlands enn hva det er her, for å ikke snakke om at språket gjør jo at du nesten føler du ser en film.. Når det da kommer en norsk dokumentar om dette, så blir det så mye mer virkelighetsnært.
Hun med de to levende tvillingene fikk jo keisersnitt på slutten, dette roet meg litt. Keisersnitt er jo noe av det jeg er livredd for. Jeg er livredd for å bli kuttet opp, for å ikke snakke om å bli kuttet opp mens jeg er våken! Det bryr meg midt på leggen hvor mange som har gjort dette og hvor lett og greit det var, jeg er livredd for det! Det nytter ikke om noen prøver å fortelle meg at det ikke er noe å være redd for. Hvis du er redd for edderkopper, hjelper det da at noen forteller deg at du ikke trenger å være redd for det?
Men ja, tilbake til poenget mitt, jeg roet meg litt når det kom til dette, men hun som i utgangspunktet ikke var noe særlig redd for keisersnitt lå jo med tårefylte øyne og var jo redd. Så hvordan vil jeg liksom bli neste gang hvis det skulle ende i keisersnitt? Nei, takke meg til vaginal fødsel og heller litt lavere terskel for keisersnitt hvis det skulle vise seg å være noe de ikke liker med "prøvene" osv, så får de heller legge meg i narkose. Jeg vet jo nå at jeg våkner av narkosen, det jeg ikke vet er om det er narkosen jeg blir sinnsykt kvalm av, eller om det er blanding av stor dose morfin, masse syredempende greier, andre sprøyer, selve opplevelsen og narkosen.. Jeg mistenker at morfindosene kan ha hatt en innvirkning, for jeg var sinnsykt kvalm før jeg ble lagt i narkose også..  Jeg husker jeg var kjempekvalm, kastet opp, prøvde å kaste opp, fikk kvalmedempende så og si nesten uten virkning osv.. Jeg reagerte visstnok også fint på narkosen når jeg lå i narkosen også, så narkose er jeg ikke lenger redd for..

Tilbake til programmet igjen. Jeg vil varmt anbefale dette! Programmet belyser viktige sider av dette med å vente barn, at det ikke er garantert at det vil gå bra, at veien mellom bunnløs sorg og største glede er veldig kort og veldig skjør..
Det mest vanskelige med programmet for meg var da jeg så den lille bylten ligge innpakket i sykehushåndklærne på stellebordet helt alene, med mor og tvillingsøster i senga ved siden av.. Det neste vanskelige var den lille kisten,en tydelig preget pappa som bar kisten ut, presten som la jord på kisten og kisten som lå der langt nede i den kalde jorden. Jeg kjente jeg måtte gispe når jeg så den lille kisten ligge der nede. Jeg har bildet så sterkt i netthinnen min fra Nora Sofie sin kiste. Jeg husker da jeg så kisten til Nora Sofie i kirken begynte jeg å puste tungt, måtte gispe, var akkurat som om hvis jeg ikke var bevisst på å puste hele tiden så kom jeg til å dø jeg også.. Helt teit, jeg vet det, men det å se en så bitteliten kiste, og vite at din høyt elskede og ønskede datter ligger der, den er ubeskrivelig og jeg unner ingen denne opplevelsen!
Det samme med å se kista ligge der nede i jorden, det blir så utrolig mye mer virkelig, vi kan jo aldri bare ta av lukket igjen for å se henne igjen, ta på henne, kose med henne. Så jeg er uendelig glad for alle bilder vi har av henne, den perfekte lille jenta vår. Den lille perfekte engelen vår. <3

Elsker min lille familie. <3

Tok forresten ny blodprøve på tirsdag for å se hva nivået av Lupus Antikoagulant er på nå.. Spent på resultatet..