Redselsfulle dager

Jeg tror logikken min har tatt ferie.. Og kommer helt sikkert ikke tilbake før etter fødselen...
Har begynt å få en helt vannvittig lammende frykt for at minsten skal dø. Føles som om magen min er en tikkende bombe. På en måte som om alle mager er en tikkende bombe, bare at bomben normalt ikke pleier å gå av før en god stund på overtid. Sist gikk bomben av i uke 35+3(etter min regning av et svangerskap på akkurat 40 uker)
Idag er det nøyaktig 5 uker igjen til jeg er på samme tidspunkt i svangerskapet hvor det gikk galt sist. Høres lenge ut, men hver eneste dag går, jeg kan ikke pause eller spole tilbake,  hvert sekund er et sekund nærmere "dommedag"..

Jeg er så redd for at hun skal dø, for at jeg må igjennom enda en dødfødsel, for at jeg nok en gang skal gå glipp av alle de første tingene.
Helsepersonell sier gjerne at  helsekortet mitt ser jo så bra ut og at dette kommer til å gå bra.. Hjelper ikke meg noe det igrunn, for helsekortet mitt så jo helt fint ut sist også.
Hvilke liv er det som fortsetter som vanlig hvis mitt barn dør? Jo, alle andres, alle som sier at dette kommer til å gå helt fint, ingen problemer, alt ser bra ut på helsekortet, det er jo deres liv som fortsetter som normalt, det er vi som blir liggende igjen i grøfta. Med mindre det er noen i helsevesenet som gjør en grov feil som gjør at barnet mitt dør, så fortsetter alle andres liv som før.
Av og til føler jeg at andre og noen i helsevesenet synes det er unødvendig av meg å gå så ofte til kontroller når helsekortet er så fint. At det er tåpelig, min frykt er "ubegrunnet".

Enkelte perioder har jeg mest lyst til å bare troppe opp på føden og be om at de henter henne ut, og de som kjenner meg vet jo hvor redd jeg er for keisersnitt, men frykten for å miste barnet mitt er større enn frykten for å bli kuttet opp..
Såklart er jo drømmen min å kunne føde vanlig, helst ha henne i hodeleie og kunne få henne opp på brystet, at pappaen får klippet navlestrengen. At vi får oppleve en levende liten skatt som skriker, ser på oss og klemmer oss i fingeren..

Finnes ikke noe ord som beskriver godt nok hvor utrolig lyst jeg har til å oppleve dette. Ventetiden føles så uendelig lang, selv om det "bare" er 9+4 uker igjen, så er jo dette de verste ukene for meg. Det er nå jeg begynner å føle at jeg veksler mellom å ikke fungere, kobler ut alle følelser, blir reservert, orker ikke ta så mye kontakt med andre.
Jeg har hele tiden trodd at jeg ikke kom til å bli så redd så tidlig som jeg har gjort. Hele tiden sett for meg at jeg kom til å takle dette sånn tålig greit, at jeg ville klare greit å klamre meg fast til fakta og statistikker. Men statistikker og fakta gir meg ikke så mye trygghet lenger, hva skal jeg klamre meg til? Det eneste som hjelper litt til nå er andre historier, andre som har opplevd det samme og fått så og så "mange" friske barn etterpå..
Statistikk hjelper meg ikke lenger, for jeg har erfart at noen må være på feil side av statistikken.

Søvnen har også begynt å plage meg litt sånn smått, og nå er jeg så utrolig takknemlig for at jeg stort sett sovner lett. Jeg vet jo det er helt normalt at man i slutten av svangerskapet begynner å sove lettere, våkner mer lett. Så det er jo helt greit det, jeg skjønner den liksom, men de fleste vet jo at det er når man er trøtt at de vonde og vanskelige tankene kommer, gjerne ulogiske tanker også..
En av de første nettene jeg våknet opp på natten hadde jeg vel et lite angstanfall også. Husker ikke drømmer så veldig godt lenger, hjernen min har vel litt "overload" for tiden, så å huske på drømmer er vel ikke noen stor prioritet. Men jeg husker gjerne litt sånn småglimt, og den natten hadde jeg følelsen av at jeg hadde drømt noe om baby og død.. hva det var og alt annet aner jeg ikke, men det var disse følelsene som hang i meg. Våknet opp og var glovarm, litt tett luft på rommet, så jeg gikk på do som jeg da like gjerne må når jeg våkner nå, kom inn igjen på rommet, lot døren stå oppe så det kunne komme litt ny luft inn, prøvde å legge meg ned men måtte sette meg opp igjen etter kort tid. Føltes som om hjertet begynte å galoppere av sted, svetten begynte å renne fra hodet, og begynte å føle at det å puste ikke hjalp noe; den følelsen av at man kan puste så mye og dypt man bare vil men kroppen tar ikke opp noe av oksygenet.
Så måtte jeg sette opp verandadøren på soverommet også, så sette meg ned igjen og prøve å la den logiske delen av meg roe ned den krakilske og kaotiske følelsesdelen av meg.. Tanker som at jeg plutselig hadde fått akutt svangerskapsforgiftning og at nå skulle jeg dø var en av de mange ulogiske tankene som svevde rundt og rundt om i hodet mitt. Tanker som at nå kom jeg til å dø, og da var det jo ihvertfall min feil at barnet mitt døde også..

Ulogiske tanker, ja. Men de er der likefullt. Sånn er det jo med all angst, helt ulogisk ja, alle ser jo det, men tankene, redselen og følelsene er der likefullt.

Jeg vil ha med meg hjem et barn fra sykehuset denne gangen, jeg vil bruke sprinkelsenga, sengesettet jeg har kjøpt, vogga, klærne. Jeg vil få barnet mitt med meg hjem, jeg vil få leve som en familie på fire..
Og jeg er livredd for å ta feil valg. Livredd for å si at jeg ikke vil bli satt igang før termin på grunn av at jeg er redd for å måtte ta et hastesnitt og så dør hun før termin.