Kontroll på sykehuset

Idag var det tid for første vanlige jordmorkontroll på sykehuset, og den var så vellykket som den kunne få blitt! :) Helt fantastisk person!

Først snakket vi litt, og hun skulle legge inn et notat på meg om at jeg skulle få litt "fri tilgang" til å komme inn til ctg-registrering. Alle skal jo få muligheten til å komme inn på en sjekk hvis de er urolige, men nå har jeg blitt nektet en gang, og det skal ikke skje igjen. Derfor er det litt betryggende at det står i journalen min i tilfelle jeg skulle møte på noen som ikke syns det er nødvendig at jeg kommer inn..
Videre når det nærmer seg mer termin så ser de an min psyke, hvis jeg ikke takler å gå til termin så setter de meg heller igang litt før. Og får jeg veldig problemer med å sove så kan jeg evt få noe å sove på.
Veldig betryggende for meg å vite at alt ansvar ligger ikke på meg, jeg holder en åpen dialog med sykehuset om hvordan det går med meg, så tar de beslutninger sammen med meg om hva som skjer videre. :)
Fra mitt ståsted nå så tenker jeg at jeg heldigvis sikkert kommer til å klare meg uten noe å sove på, jeg sovner jo heldigvis lett og er heller ikke så glad i å ta noe særlig medisiner mens jeg er gravid.
Men det er jo noe med det at tilbudet er der hvis jeg skulle trenge det.

Etter å ha snakket litt, sjekket hun leiet, og gjett hvem som har holdt seg i hodeleie siden snuingen?! :D
Nå må hun bare holde seg sånn videre også, så skal jeg være så fornøyd og blid at..:P Egentlig ganske rart hvordan leiet har så mye å si for min trygghet, sjansene er jo så mye større for at alt går helt supert og normalt ved vaginal fødsel og barnet er i hodeleie, så håper og krysser alt jeg kan krysse for at det holder seg sånn! :)
Og etter å ha sjekket leiet ble det tid for ctg-registrering. Den gikk helt supert og selv om jeg egentlig er litt tidlig ute til å ha ctg-registreringer, så toppkarakter ble det, med en lang og fin registrering og masse liv mens registreringen holdt på :)

Nå er jeg lett til sinns igjen og skal nyte denne fine dagen til det fulle! :)

Redselsfulle dager

Jeg tror logikken min har tatt ferie.. Og kommer helt sikkert ikke tilbake før etter fødselen...
Har begynt å få en helt vannvittig lammende frykt for at minsten skal dø. Føles som om magen min er en tikkende bombe. På en måte som om alle mager er en tikkende bombe, bare at bomben normalt ikke pleier å gå av før en god stund på overtid. Sist gikk bomben av i uke 35+3(etter min regning av et svangerskap på akkurat 40 uker)
Idag er det nøyaktig 5 uker igjen til jeg er på samme tidspunkt i svangerskapet hvor det gikk galt sist. Høres lenge ut, men hver eneste dag går, jeg kan ikke pause eller spole tilbake,  hvert sekund er et sekund nærmere "dommedag"..

Jeg er så redd for at hun skal dø, for at jeg må igjennom enda en dødfødsel, for at jeg nok en gang skal gå glipp av alle de første tingene.
Helsepersonell sier gjerne at  helsekortet mitt ser jo så bra ut og at dette kommer til å gå bra.. Hjelper ikke meg noe det igrunn, for helsekortet mitt så jo helt fint ut sist også.
Hvilke liv er det som fortsetter som vanlig hvis mitt barn dør? Jo, alle andres, alle som sier at dette kommer til å gå helt fint, ingen problemer, alt ser bra ut på helsekortet, det er jo deres liv som fortsetter som normalt, det er vi som blir liggende igjen i grøfta. Med mindre det er noen i helsevesenet som gjør en grov feil som gjør at barnet mitt dør, så fortsetter alle andres liv som før.
Av og til føler jeg at andre og noen i helsevesenet synes det er unødvendig av meg å gå så ofte til kontroller når helsekortet er så fint. At det er tåpelig, min frykt er "ubegrunnet".

Enkelte perioder har jeg mest lyst til å bare troppe opp på føden og be om at de henter henne ut, og de som kjenner meg vet jo hvor redd jeg er for keisersnitt, men frykten for å miste barnet mitt er større enn frykten for å bli kuttet opp..
Såklart er jo drømmen min å kunne føde vanlig, helst ha henne i hodeleie og kunne få henne opp på brystet, at pappaen får klippet navlestrengen. At vi får oppleve en levende liten skatt som skriker, ser på oss og klemmer oss i fingeren..

Finnes ikke noe ord som beskriver godt nok hvor utrolig lyst jeg har til å oppleve dette. Ventetiden føles så uendelig lang, selv om det "bare" er 9+4 uker igjen, så er jo dette de verste ukene for meg. Det er nå jeg begynner å føle at jeg veksler mellom å ikke fungere, kobler ut alle følelser, blir reservert, orker ikke ta så mye kontakt med andre.
Jeg har hele tiden trodd at jeg ikke kom til å bli så redd så tidlig som jeg har gjort. Hele tiden sett for meg at jeg kom til å takle dette sånn tålig greit, at jeg ville klare greit å klamre meg fast til fakta og statistikker. Men statistikker og fakta gir meg ikke så mye trygghet lenger, hva skal jeg klamre meg til? Det eneste som hjelper litt til nå er andre historier, andre som har opplevd det samme og fått så og så "mange" friske barn etterpå..
Statistikk hjelper meg ikke lenger, for jeg har erfart at noen må være på feil side av statistikken.

Søvnen har også begynt å plage meg litt sånn smått, og nå er jeg så utrolig takknemlig for at jeg stort sett sovner lett. Jeg vet jo det er helt normalt at man i slutten av svangerskapet begynner å sove lettere, våkner mer lett. Så det er jo helt greit det, jeg skjønner den liksom, men de fleste vet jo at det er når man er trøtt at de vonde og vanskelige tankene kommer, gjerne ulogiske tanker også..
En av de første nettene jeg våknet opp på natten hadde jeg vel et lite angstanfall også. Husker ikke drømmer så veldig godt lenger, hjernen min har vel litt "overload" for tiden, så å huske på drømmer er vel ikke noen stor prioritet. Men jeg husker gjerne litt sånn småglimt, og den natten hadde jeg følelsen av at jeg hadde drømt noe om baby og død.. hva det var og alt annet aner jeg ikke, men det var disse følelsene som hang i meg. Våknet opp og var glovarm, litt tett luft på rommet, så jeg gikk på do som jeg da like gjerne må når jeg våkner nå, kom inn igjen på rommet, lot døren stå oppe så det kunne komme litt ny luft inn, prøvde å legge meg ned men måtte sette meg opp igjen etter kort tid. Føltes som om hjertet begynte å galoppere av sted, svetten begynte å renne fra hodet, og begynte å føle at det å puste ikke hjalp noe; den følelsen av at man kan puste så mye og dypt man bare vil men kroppen tar ikke opp noe av oksygenet.
Så måtte jeg sette opp verandadøren på soverommet også, så sette meg ned igjen og prøve å la den logiske delen av meg roe ned den krakilske og kaotiske følelsesdelen av meg.. Tanker som at jeg plutselig hadde fått akutt svangerskapsforgiftning og at nå skulle jeg dø var en av de mange ulogiske tankene som svevde rundt og rundt om i hodet mitt. Tanker som at nå kom jeg til å dø, og da var det jo ihvertfall min feil at barnet mitt døde også..

Ulogiske tanker, ja. Men de er der likefullt. Sånn er det jo med all angst, helt ulogisk ja, alle ser jo det, men tankene, redselen og følelsene er der likefullt.

Jeg vil ha med meg hjem et barn fra sykehuset denne gangen, jeg vil bruke sprinkelsenga, sengesettet jeg har kjøpt, vogga, klærne. Jeg vil få barnet mitt med meg hjem, jeg vil få leve som en familie på fire..
Og jeg er livredd for å ta feil valg. Livredd for å si at jeg ikke vil bli satt igang før termin på grunn av at jeg er redd for å måtte ta et hastesnitt og så dør hun før termin.

Dagen idag og innkjøp til minsten.

Idag var det tid for ultralyd igjen, men jeg måtte vente helt til klokken fire.. Det var en lang dag idag ja, men den hadde jo vært enda lenger om jeg hadde måtte vente til imorgen, så nøyer meg helt greit med klokken fire jeg..:P
Hadde med meg en venninne idag siden timen var så sent. Dro til henne i 11-12 tiden, for da begynte minuttene å bli ganske lange her hjemme. Fikk i oss litt mat før vi dro inn til byen, jeg måtte ha litt nye basic klær til meg selv, så like greit å ta det i samme slengen med ultralyd. :) Og plutselig fant jeg noe jeg følte jeg kunne kjøpe til minsten å, så nå har jeg endelig fått kjøpt det første settet til henne. <3

 Blodtrykket mitt hadde økt litt, men det tar jeg ikke så alvorlig, hadde temmelig vondt i bekkenet på vei dit, så jeg anstrengte meg jo veldig mens vi gikk og kom jo nesten rett inn for å få sjekket "helsen" :)
Deretter var det rett inn til gynekologen og for å sjekke at minsten hadde det bra. Noe hun heldigvis har. :) Vokser som hun skal og er like perfekt som vanlig og som sine storesøsken. <3
Men, hun lå i seteleie fortsatt, så plutselig prøvde gynekologen å snu henne, noe som gikk overraskende lett! :) Og med så og si nesten ingenting ubehag for meg. Så at dette var noe han kunne, det vet jeg helt sikkert nå. :)

Ble jo fortalt på sist samtale på sykehuset at han jeg går til virkelig kunne dette med snuing, og at hvis hun lå i seteleie til termin/fødsel ville han helt sikkert kunne snu henne, så det fikk jeg beskjed om at var ingen problem..:P
Nå er det jo fortsatt 10 uker igjen til termin, og hun har jo fortsatt tålig god plass inni der, så at hun snur seg igjen kan jo fort skje, men jeg håper at hun holder seg sånn og er veldig spent på hvordan hun ligger på neste kontroll..:)

Fra nå av blir det også kontroll en gang i uken. Dette fant jeg ut av at kunne være lurt når jeg nærmet meg litt sammenbrudd sist søndag. Jeg håper på å slippe å få så mange flere av de, og tror at oftere kontroller vil kunne klare å få meg til å tenke litt mer logisk og  roe meg ned hvis hun er litt roligere et par dager..

Så, her kommer bildene av tøyet jeg har kjøpt til minsten idag, og av ammeputen jeg kjøpte for en tid tilbake. :)

Det søte lille merket med "mum and dad <3 me", traff meg jo rett i hjerterota. Og det kunne jo ikke stemt bedre. <3

 Langermet og kortermet body, den hvite med samme tekst som buksen

 Og matchende sokker. <3

 Og her er ammeputen jeg kjøpte for en tid tilbake, mer "ordentlig" pute og ikke masse "kuler" inni som den andre jeg hadde. Også syns jeg jo den var så søt, skikkelig prinsesserosa og med Pingu på. <3

God kveld ønskes dere videre! :)

Magebilde

Vel, forrige gang tok jeg et magebilde i uke 29 også, så da gjorde jeg det like gjerne denne gangen òg. :)
Jaggu hadde jeg fått på meg likt tøy også, og håret har blitt "bittelitt" lengre..:)

Uke 29 med minsten. <3

 Uke 29 med Nora Sofie. <3

Har litt annerledes mageform denne gangen føler jeg, og bare så det er nevnt, jeg strammer inn toppen med den andre hånden, men har ikke fått strammet like godt som på magebildet med Nora Sofie.

Laangt innlegg, tankesurr og tur på føden

Har masse forskjellige tanker jeg bare tenkte å skulle få ut.. Først av alt så har jeg tenkt litt i det siste på hvor glad jeg er for de gode vennene jeg har. Jeg har èn bestevenninne, en som vet alt, som nesten av og til kjenner meg bedre enn meg selv.  Det er jeg evig takknemlig for, jeg trenger ikke mer. Lørdag hadde jeg for første gang i mitt liv vært invitert to forskjellige steder samtidig, og hvor godt er det ikke å kunne ringe bestevenninnen sin for å si det rett ut at jeg hadde mer lyst til å dra det andre stedet på grunn av at det ikke var noen «fest-fest», også er det helt greit. Og jeg kjenner også i hele meg at jeg er bombesikker på at hun ikke snakker om det til noen andre og legger på og ut om at jeg  er ei skikkelig drittkjerring osv som valgte det andre.
Det er en god følelse.

Så lurer jeg også på av og til, populære jenter, jenter med «tusenvis» av «gode» venner. Du sitter i samme rom som de, og så fort en/to går på do kommer det haglende bemerkninger  om kjolen/sminken/tidligere ting som har blitt gjort/sagt osv. Og når de kommer tilbake er det samme falske smil og «bestevenner for alltid» pratet.. 

Hva skjer liksom, hva tenker de? Tror hver og en av slike jenter at de er de mest populære så de blir ikke snakket om? Eller snakker de selv for å ta igjen, for de må vel skjønne at alle de andre som hører på snakker om de igjen. Dette er forresten tidligere erfaringer fra før mine nydelige barn kom til verden hvis noen skulle begynne å lure..

Nei, slike ting passer ikke meg, jeg er sånn sett konfliktsky, liker ikke å starte krangler eller snakke stygt om alle andre. Jeg kommer aldri til å passe inn med de populære, ikke gjør det noe heller, for jeg trives sånn jeg har det. Trives med mine venner, trives med lite sladder, sure bemerkninger og baksnakking. Trives med positivitet i livet mitt, venner som stiller opp når de kan og orker selv, og er ærlige.

Onsdag og torsdag var også to skikkelige møkkadager for meg, følte meg som verdens mest elendige mamma. Joachim har jo hatt en periode nå hvor alt mamma sier skal ignoreres og gjøre det stikk motsatte av. Dette er jo ting som selvfølgelig begynner å tære en del etter hvert, så på torsdagen var jeg vel så nær sammenbrudd jeg kunne komme. 

Verdens verste mor følte jeg det var skrevet i pannen min. 

Sønnen min gjorde alt det stikk motsatte av hva jeg sa, ikke ville han høre på meg, alt jeg sa var galt, hylte og skreik for hver ting jeg sa, uansett hva det var. 

Min første datter døde, og nå holder jeg på å få svangerskapsdiabetes også. 

På torsdag var jeg ikke redd for å dø lenger, jeg ønsket det jo selvsagt ikke, men med en sønn som har vært så krevende de siste dagene, en datter i himmelen og en til på vei som jeg ikke aner om kommer ut i live en gang, jeg var ikke redd. Hvis det var da jeg skulle finne ut om jeg ville få evigheten sammen med Nora Sofie, så var det «greit».

Det at sønnen min har hatt denne «mammatrassalderen» sin, tror jeg så absolutt har med noen andre å gjøre også. For det er en person som til stadighet liksom skal ha min sønn til å like denne personen bedre enn meg, akkurat som om det er en konkurranse.. 

Har hørt selv flere ganger personen har sagt ting som «mamma ville ikke se hvor flink du var, mamma ville ikke snakke med deg»..Sist vi var der, ble Joachim satt i en liten «time-out», på grunn av hopping og herjing der hvor det ikke var lov, så går denne personen å henter min sønn som jeg satt  for seg selv, da sier jo selvfølgelig jeg til Joachim om jeg har sagt at han fikk lov til å komme inn igjen, og så må han gå inn igjen til jeg som forelder og som satt han der, kommer. Han ble jo ikke akkurat blid da, og personen skjønner jo tydeligvis ikke det at jeg som forelder har ansvaret, jeg som forelder har satt han der, jeg som forelder henter han og snakker med han, så da roper jo min sønn etter denne personen som hentet han, og personen setter seg ned og roper tilbake: «mamma straffer meg også, jeg får ikke lov til å komme inn til deg»…… 

Kjente jeg ble ekstremt provosert av den kommentaren, og hadde vel egentlig mest lyst til  å si at nå var dråpen nådd, så lenge du skal holde på sånn så kan du holde på sånn for deg selv.

Det er jo ikke rart at min sønn roper på denne personen når vi er der og vil at h*n skal «redde» han, det tilhører absolutt sjeldenhetene at jeg har hørt han få et klart nei til ting som ikke er lov, han blir matet, han får det som han vil med denne personen, og jeg som «utenforstående» ser jo at han egentlig har veldig lite respekt for h*n, et nei er ikke alltid et nei, gjør han noe galt får det ikke konsekvenser bare tomme «trusler» eller "kom skal vi ser i kjøleskapet" eller "tror du h*n har kjøpt noe?". 
Lurer jo selvsagt på hva som blir sagt om meg når jeg ikke er tilstede, men ettersom jeg kan kjenne igjen slike ting fra barndommen selv, så vet jeg det at det bare ender med at min sønn skjønner at alle disse idiotiske kommentarene om menneskene som står han nærmest er feile og at det er denne personen som er «skurken». Igjen så kan jeg jo spørre, hvem er det man tror på, de som hele tiden hakker ned på andre, eller de som lar hver enkelt får lage sin egen mening om folk?

Uansett går jo dette også kun ut over personen selv, ikke orker jeg å dra dit noe særlig heller, rett og slett fordi jeg vet at jeg som mor er den som skal hakkes på for tiden.

Fredag bedret alt seg, snakket med Joachim på torsdagen, lot han kjenne litt på følelsen av å ikke bli hørt på, «vil ikke» svar, og tror faktisk det var det han trengte. For på fredagen var han jo nesten en ny gutt. Han sa faktisk spontant "unnskyld mamma" også. <3 Han er virkelig en helt fantastisk gutt. På morgenen idag stod han igrunn opp på det gale beinet, ganget med hundre. Han var så sinna på alt og ingenting var riktig, klokka var jo 6 som den gjerne er nå om dagene, så han ble jo sendt rett inn på rommet igjen av oss begge, for det gikk jo ikke an å snakke med han overhodet, ingenting funket. Han roet seg jo til slutt, og senere på morgenen kommer han å skal gi oss koser, en på hvert kinn og et nuss på hvert kinn.. Så at vi har den fineste og beste gutten i verden, det er jeg helt sikker på! <3 Han er helt som han skal, med temperament og alt! For det er alle de tinga som utgjør vår fantastiske gutt Joachim! :)

Morgenene nå syns jeg at er ganske vanskelige, har våknet opp med en forferdelig følelse hver eneste morgen i det siste. Livredd for at historien har gjentatt seg, livredd for at hun er død. Kjenner og kjenner, dytter og snur meg til jeg får et spark.
Blir så glad hver gang jeg får et spark fra vårt lille mirakel.  Så utrolig lykkelig når jeg kan kose meg med sønnen min og kjenne livet i magen. Lettet over at barna mine er friske, takknemlighet over livet, glede over gode stunder.

I går kveld måtte jeg også inn på sykehuset en tur.. Syntes det hadde vært litt lite liv i forhold til hvilke rutiner hun har hatt og hva jeg har vært vant med. Angsten tok meg helt i går kveld, la meg ned, kjente på henne og fikk ingen respons uansett hvor jeg kjente. Dyttet og dyttet i magen, ingen respons. La det kalde «leke»stetoskopet jeg kjøpte til Joachim ned på magen hvor det kjente ut som om ryggen hennes var, og jeg kjente et par svake dult.. Fikk et par andre svake dult også, men det var ingen ordentlig kontakt, bare noe svakt svakt smådulting.

Så lå jeg der, begynte å få panikk, tusenvis av tanker, ba og tenkte og sa at jeg kan ikke miste et barn til, jeg kan ikke føde et dødt barn til jeg klarer det ikke, jeg orker ikke og vil ikke ha enda en grav å gå til.

Ikke turte jeg å ringe til føden heller, rett og slett på grunn av de to siste gangene jeg har måtte ringe dit.

 Nest sist gang var jo den gangen Nora Sofie var død og sist gang fikk jeg ikke lov til å komme inn.
Heldigvis har jeg min kjære som ringte for meg, og jeg kunne komme inn med en gang. Jeg er jo fullstendig klar over at i denne perioden her så kan barna plutselig bli litt stille,  og at det i 99% av tilfellene ikke er noe galt, men nå har jeg vært i den ene prosenten og derfor klarer jeg ikke alltid helt å tro at de 99% er på min side…

Så rundt halv 12 i går møtte jeg opp på føden. Hun som tok i mot meg tror jeg ikke at hadde fått helt med seg hva som skjedde sist. For hun snakket jo om at det var vanlig det «skjedde noe» med barn rundt denne tiden, at de plutselig vokste og ble litt roligere osv. Kjente etter hvilket leie hun lå i, og da hun sa at det kjentes ut som om «han» lå i litt skrått seteleie, så ble jeg nesten rolig med en gang.. 

Mine følelser sa jo til meg at «herregud, hva er det du er redd for, det er jo «han», det går jo greit med «han»». Var nok helt på tuppa og full av angst, så at tankene mine var logiske, det var de nok absolutt ikke.  Ikke var det «kjønnsbestemt» som gjorde at vi mistet Nora Sofie heller, men jeg har jo bare opplevd at det har gått bra en gang, og det var med gutten vår.

 Så fant jordmoren frem jordmorstetoskopet som hun først ville prøve med.. lyttet litt før hun sier: «nei, jeg er ikke helt sikker», og tror hun avslutter setningen sin med «på om jeg hører noe» eller, hva, jeg koblet vel litt ut etter den første delen.

Så fester hun dopplerdelen på der hvor hun lyttet med jordmorstetoskopet, det varierer fra å ikke ta inn noe som helst, og varierende hjerteslag mellom 80 og 200.. Sånn står hun da og ser på maskinen i 5 minutter, før hun begynner å snakke om å bytte «doppler». Jeg begynner å få litt panikk og føler for å rope til henne om hvorfor hun bare står der og kikker når maskinen viser som den gjør! Så flytter hun litt på «doppleren» og ut av høyttalerne kommer de vakreste lydene, nemlig hjerteslaga til minsten! <3 Jeg får på «riemåleren» også, og trykkedingsen for å trykke hver gang jeg kjenner liv. Jeg sendte melding med en gang til min kjære, så lukket jeg øynene og nøt de vakre lydene som fylte rommet, lagret de så godt jeg kunne i hodet.

Da mens jeg lå på ctg-registreringen begynte minsten å sparke også. Mye god sparking, men nå vet jeg også absolutt at jeg ikke kjenner all aktivitet, for det var en del ganger hvor man kunne høre på «doppleren» at hun bevegde seg eller var «inntil», men dette kjente jeg overhodet ikke.

Så ble jeg liggende og nyte hjertelyden og trykket på knappen min hver gang hun sparket. Litt smånervøs innimellom hvis jeg syntes hjertelyden sank litt etter ble litt for høy, men stabiliserte seg jo alltid fort og det var jo sammenheng med spark og alt..

Så også på den første delen av registreringen at jeg hadde litt små regelmessige «kynnere» tror jeg, for det var små topper på «rie-delen» av arket. Hva riemåleren viste av tall på de delene aner jeg ikke, for jeg var så opphengt i hjertelyden, men senere når jeg fikk roet meg litt så jeg at riemåleren lå stort sett på mellom 8-12, disse verdiene vistes ikke på arket som kom ut..

Fikk dra derfra litt over tolv, tusen kilo lettere og mange mange bekymringer mindre. Skal jo inn igjen til jordmor på samtale i morgen, og håper hun har tid til å lytte da også, for jeg kjenner absolutt det at nå som det er 19 dager mellom forrige ultralyd og den ultralyden jeg skal ha til uken igjen, så  nærmer jeg vel det alle andre kaller for «hysterisk»…….

Kjenner nå at jeg trenger mere, og vil absolutt høre med jordmor i morgen for hva mulighetene er for å få en fast lege/jordmor å gå til annenhver uke, sånn at jeg har en kontroll i uken. Har lyst til å få minst mulig panikkanfall og minst mulig følelse av at det har gått galt fremover.. 

Tankesurr - graviditet

Kom over en kommentar her om dagen som har provosert meg noe helt enormt.
Det var ei som skrev at hun holdt på med hest og red til hun hadde tre uker igjen til termin, da måtte hun gi seg pga. bekkenet. Og, nei, det var ikke selve poenget med at hun holdt på med hest som provoserte meg, neida, hun sa hun var helt klar over at det var en risiko og at hun overhodet ikke ville "ofre livet sitt" og det hun elsket for noe som kunne gått galt likevel......

Jeg aner jo ikke hvordan hest hun hadde, og generelt sett har jeg lite peiling på hest. Jeg vet at man kan ri så lenge man orker, bare man tar sine forhåndsregler og ikke tar noen sjanser. Det ser jo jeg på at som hvis man har en hest som plutselig kan galoppere avsted eller finne på å prøve å hive deg av, så setter du deg ikke som gravid oppå den hesten.

Jeg lurer så på om hun i det hele tatt har tenkt tanken om hva som kunne skjedd hvis hun hadde falt av? Hvordan hun hadde følt seg om det hadde gått galt fordi hun ikke ville ofre noen få måneder av livet sitt på å passe på at den lille hadde minst mulig risiko for at noe skulle skje.

Kommentaren fant jeg i en tråd som omhandlet røyking i svangerskapet, og samme jenta sa at hun hadde røkt i hele svangerskapet. For moren hennes hadde røkt masse med henne og lite med broren. Hun hadde visst ingen problemer verken på skolen eller med sykdommer men det hadde broren.. Nok en idiotisk unnskyldning til å røyke i svangerskapet.

Jeg føler ikke jeg er den som er mest fordomsfull her i verden, men når folk begynner å skulle uskadeliggjøre og ufarliggjøre røyking i svangerskapet, da reagerer jeg. Si det som det er, "jeg klarer ikke slutte, jeg vet det er dumt." Ikke begynn med bortforklaringer om at stresset er verre enn røyken, og jeg kjenner hun og hun og sånn og sånn gikk det.. Jada,  det finnes de som får lungekreft uten å ha sett på en røyk en gang og de som røyker som dampmaskiner og lever i beste velgående til de er 100. MEN, statistikken viser at røyking gir større risiko for tidligere død, forsterdød, krybbedød, morkakekomplikasjoner osv osv..

Har ikke folk skjønt statistikk eller? Eller er det bare det at de tror at ting ikke kan skje med dem? At de kjente noen som fikk kreft og hadde 20% sjanse for å overleve, og det gikk helt fint med de.. Ja, statistikken kommer jo av at de har ført inn i tabeller alle som fikk den kreftdiagnosen, og av f.eks 100 stk så døde 80 og 20 overlevde. For at statistikken skal vise 20% som overlevelsessjanse må det jo være noen som overlever.

Jeg er ikke en sånn person som mener at alle som rir i svangerskapet er uansvarlige mødre, at alle som røyker elsker røyken mer enn barnet sitt, at de som har et rusproblem skulle vært sterilisert.
Jeg vet at livet ikke er sort-hvitt, det finnes en million grånyanser innimellom.

Det er stoore forskjeller på folk, store forskjeller i livssyn. Men hun som hadde denne kommentaren følte jeg at rett og slett bare var umoden, akkurat som om hun ikke tenkte at hun kunne faktisk være skylden hvis det hadde gått galt.
Det går ikke alltid bra, og noen ganger er det vår egen dumhet som er skylden. Da er det forferdelig hvis lærepengen må være et dødsfall. Det uansett om man er gravid og setter seg på en ukjent hest som hiver en av, eller om man er helsepersonell som ikke orket å ta en prøve/lytte/sjekke noe fordi det i 80% av tilfellene ikke var noe..

Statusoppdatering og magebilde uke 28+1

♥ Termin: 16. Oktober


♥ På vei: 28+1 uker


♥ Igjen til termin: 11+6


♥ Utålmodig: nei


♥ Aktivitet innenfra: Rutine morgen og kveld..Og heldigvis litt innimellom også.. <3 Stort sett mest om formiddag/tidlig ettermiddag, men av og til glimter hun til med en skikkelig karatetrening utpå kveldingen også :)


♥ Fødselen: Skal lage plan sammen med jordmor angående dette etterhvert :)


♥ Plager: Bekkenet holder seg stabilt så lenge jeg ikke overbelaster det. :)


♥ Søvn: Har begynt å sove mye lettere etter at halve natten har gått.. Våkner mye og sovner jo heldigvis greit igjen :)


♥ Hodet festet: Det skjer vel ikke før rett før fødselen på meg tenker jeg..


♥ Kynnere: Vært litt ustabilt med dette nå i det siste, hadde faktisk en gang med tre regelmessige kynnere. Da begynte jeg å lure litt, men det ga seg igjen etter den siste, så var jo ikke noe likevel. Egentlig har det vært litt lite kynnere i forhold til hvordan det var tidligere..


♥ Tungt: Nei, syns ikke det er så tungt enda. Kjenner det jo i bekkenet og ryggen, men jeg er mye mindre plaget med bekkenet nå enn sist graviditet, så det er faktisk lettere fysisk.


♥ Høygravid: Nei.


♥ Vann i kroppen: Ikke enda.


♥ Utstyr: Ikke kjøpt noe mer, akkurat begynt å venne meg til ammeputa som står i stua. :)


♥ Neste kontroll: Jordmortime 31 og ultralyd 6.8.


♥ Sykehusbag: Fortsatt ikke påtenkt. Vil jo mest sannsynlig både ha tid til å pakke sykehusbagen, bag til Joachim og rekke innom en del vaktskifter før minsten kommer, så ikke noe stress med bag'er her i gården..:)


♥ Matkick: Vært forholdsvis rolig med dette i det siste, fortsatt smaker jo pomm fri helt himmelsk...:P

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
♥Hjertet begynner å slå 19.februar
♥Embryoet beveger seg 14.mars
♥Alle indre organer er formet 21. mars
♥Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
♥Risiko for spontanabort avtar 4. april
♥Kvalmen avtar for de fleste 11. april
♥Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
♥Fosteret svelger og tisser 2. mai
♥Tid for ordinær ultralyd 22 mai.
♥Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
♥Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
♥Fosteret begynner å høre 20. juni 
♥Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
♥Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august 

Og her kommer magebildene :) uke 28+1

 Min typiske jentemage er jo tydeligvis at jeg er gravid "hele veien rundt"..:P

 Og her er mine uke 28 mage med Nora Sofie <3