Tankespinn, kommentarer

Av og til så lurer jeg på om folke glemmer at jeg har et barn for lite. At jeg har hatt et dødt barn i magen min, at jeg har født et dødt barn. Og dette barnet var ikke et navnløst «abort» som vi ikke fikk se. Dette barnet har vi holdt, dette barnet har vi kjent huden på, dette barnet har vi sett likhetstrekk med storebror, dette barnet har vi en grav til, dette barnet heter Nora Sofie. Vårt barn, vår datter.

Av og til, eller egentlig ganske ofte, føler jeg også at det er ganske liten forståelse for at jeg er redd.
«tenk positivt så går det bra, du må ikke være så negativ, nå blir dere fulgt godt opp, det går bra denne gangen».. Er jeg nødt til å ta hele reglen om at jeg har et barn for lite igjen?

Så, hvis positiv tenking gjør at det går bra, hvorfor døde Nora Sofie da? Det er en vesentlig forskjell på det å være negativ og det å være redd.

Det finnes ikke et eneste menneske som kan love meg at det skal gå bra denne gangen og alle som sier at det skal gå bra denne gangen, enten fordi det ikke skjer så ofte to ganger på rad eller fordi vi får så god oppfølgning nå. Har alle dere tenkt på at det faktisk finnes en gjentakelsesrisiko??

Dødfødsler blir gruppert inn i fire grupper: 20-27 uker, 28-32 uker, 33-36 uker og 37-45 uker.
Har man gjennomgått en dødfødsel i de tre første gruppene, er risikoen 10 ganger større for at det skal skje igjen! Gjentakelsesrisikoen for den siste gruppen er 2,3 ganger større.

Det er ikke kun for mors psyke at man blir fulgt tett opp etter en dødfødsel, det er også for å forhindre at det skjer igjen.  For å være sikker på at alt har blitt gjort, alt har blitt sjekket.

Jeg er ikke ute etter å «ta» noen, men jeg vil bare ha sagt ifra. Kommentarer går inn på meg,  Jeg ber ikke om at folk skal «gå på nåler» rundt meg og tenke over hver vinkling i hver eneste setning til meg. Jeg håper bare folk kan tenke seg litt om, prøver å forstå.. det er vel ikke for mye forlangt?

Har også fått en annen kommentar som jeg håper jeg aldri vil få igjen.. dette gjaldt noen som skulle be til gud om at vi måtte få en ny jente.. Og at det var like gøy med gutt, men du vet…
Dette er en av de få kommentarene jeg har blitt helt satt ut av. Jeg har aldri klart å skjønne meningen med denne kommentaren, jeg har ikke klart å finne meningen med den..

For det første, hva er liksom grunnen til å be om at vi må få en «ny jente»? Trodde det liksom var litt viktigere med et levende barn? Og for det andre, vi får ikke noen «ny jente», vi får ei jente til!..
Bare se for dere et bilde hvor Gud sitter å tar imot bønner, hvor tror dere bønnen om kjønn på et barn havner? Hadde det vært meg så rett i søppelkassa..
Jeg har bedt flere ganger selv dette svangerskapet, men det eneste jeg har bedt om er at barna mine må få leve. Jeg ber ikke om at barnet i magen får lyseblå øyne og krøllete blondt hår, jeg ber ikke om at Joachim skal bli mindre "trassete" eller at han skal bli lege når han blir stor. For det er faktisk ikke sånne ting som betyr noe.

Kjønnet er den minste av mine bekymringer. Faktisk er det ikke en bekymring i det hele tatt! Kjønnet var bestemt allerede før jeg visste at jeg var gravid og leenge før alle andre visste det!

Da jeg fikk denne kommentaren tenkte jeg at hvis det var en liten gutt i magen min så var jeg blodig fornærmet på hans vegne, han hadde jo ikke vært noen «men du vet» følelse, for å ikke snakke om at vi har en helt perfekt gutt, han har aldri vært noen og vil aldri bli noen «men du vet» følelse!..

Vi har en sønn og vi har ei datter. Datteren vår er dessverre død, men hun er like fullt vår datter!  Vi har en grav å stelle, en grav å gå til.

Har også fått en kommentar en gang om at jeg fikk trøste meg med at det måtte ha vært noe galt, for hun hadde gått igjennom det samme, men da innen de tre første månedene…......

Jah, nok en målløs situasjon.. Min datter var ingen abort!!! Hun døde, hun var helt frisk, hun hadde levd hadde hun kommet ut tidligere! Og ja, jeg blir veldig provosert når folk sammenlikner meg og mitt tap med deres abort. Ja, jeg er helt overbevist om at det er vondt å gjennomgå en spontanabort,  men det kan ikke sammenliknes med å miste et fullbårent barn! Jeg måler ikke smerte her, jeg vet at det er veldig sårt og vondt å gjennomgå en spontanabort, spesielt for de som mister sent og de som har mistet flere ganger. Men vet dere hva, jeg gikk igjennom en fødsel, jeg fødte mitt døde barn, min friske, helt perfekte datter. Det var ikke en kraftig mensen med eventuell utskrapning, det var ikke håp som ikke fikk bli. 

Det var en fødsel, det var rier, det var renselse, det var knuste håp, drømmer og fremtidsplaner.