Ja, jeg er redd..

Jeg er mye redd.. Nå de siste dagene har tankene surret mye rundt om jeg tør til å vite kjønnet.. Det høres jo helt absurd ut. Jeg egentlig litt småredd for å både få vite at det er gutt, og redd for å få vite at det er jente..
Grunnen til at jeg er litt småredd for å få vite at det er gutt er jo fordi jeg har jo lyst til å oppleve å være mamma for ei lita tulle. Dette ønsket er jo strengt talt egentlig fryktelig overfladisk og absolutt ikke viktig i den store sammenhengen. Men det er vanskelig å leve i den store sammenhengen hele tiden, det er vanskelig og skummelt.. Av og til er det godt å ha noen sånne små overfladiske "problemer" som ikke betyr noe som helst..

Grunnen til at jeg er litt redd for å få vite at det er ei lita tulle inni der er jo rett og slett fordi min erfaring sier jo at det har gått bra med gutt og ikke med jente.

Er mye jeg er redd for.. Tenkte istad hvor godt det skulle bli å bli ferdig med graviditeten, ikke fordi jeg ikke liker å gå gravid eller noe(for det gjør jeg faktisk tross plagene) men fordi det skal bli så godt å ikke ha alt "ansvaret" på mine skuldre. Det skal bli godt å få minsten ut på utsiden, så hvis noe skjer går det faktisk an å få hjelp. Det er egentlig mange som sier at det er godt å ha barnet i sin trygge mage, ha barnet hos seg hele tiden, kunne passe på barnet hele tiden, kunne ha kontroll. Men man har ikke kontroll når barnet ligger i magen, magen er egentlig ikke et så utrolig trygt sted. Ting kan gå galt, og går det veldig galt, ja, hvor mye kontroll har man egentlig når ting begynner å gå galt? Hvor godt kan man passe på det lille barnet som vokser seg stort og sterkt i magen?
F.eks. hvis det blir oppdaget vekstavvik, hvis morkaken begynner å svikte. En har jo ingen kontroll, og man har ingen mulighet til å passe på. Og som med Nora Sofie, hun døde plutselig, tidlig morgen 9. november... Kontroll? Passe på? Trygt?....
Hadde hun vært på utsiden fra 8 November hadde hun jo mest sannsynlig vært her idag, og hadde hun likevel fått et hjertestopp e.l. morgen 9 Nov, hadde hun jo vært på utsiden, hun kunne fått hjelp, hun kunne fått hjerte- lungeredning. Dette går jo ikke i magen, går det galt i magen så går det galt, ingen verdens ting kan gjøres. Man må bare håpe på at man evt får noen faresignal som gjør en oppmerksom på at noe kan gå galt og dermed bli fulgt tettere opp.

Jeg skulle ønske at jeg ikke fikk erfare så tidlig hvor skjørt livet faktisk er. Jeg skulle ønske jeg ikke fikk erfare hvor lite kontroll jeg faktisk har.

I begynnelsen av svangerskapet var jeg overhodet ikke flink til å tenke på kostholdet. Alle leger og alt sa det jo, og jeg hørte det og prøvde å få det til å synke inn. Men igjen så sier jo erfaringen min at det gikk greit når jeg hadde svangerskapsdiabetes og ikke når jeg ikke hadde det.. Så i begynnelsen spiste jeg vel nesten sånn for å ha mest mulig sjans for å få svangerskapsdiabetes. Helt idiotisk, det vet jeg, og nå har endelig fornuften vunnet igjennom(et par uker nå heldigvis) og jeg klarer å tenke logisk på det med at svangerskapsdiabetes øker risikoen for at det skal gå galt. Jeg vil jo at risikoen skal være så lav som overhodet mulig og dermed må jeg jo gjøre så godt jeg kan å holde svangerskapsdiabetesen unna. Jeg blir så glad hver gang fornuften klarer å seire over følelsene, det er ikke akkurat så fryktelig ofte alltid, og ihvertfall ikke nå i dette svangerskapet. Så hver gang må jeg spare på som en gulrot og prøve å minne meg på neste gang jeg vet at følelsene tar overhånd..

Har en gutt som også er blitt veldig oppvakt. Han vil veldig gjerne at jeg skal bære han stadig vekk. Og jeg har sagt at jeg godt kan løfte han opp, men jeg kan ikke bære han mens vi går. Og det vet han at er fordi mamma her en baby i magen sin og kan få vondt i bena(nytter jo ikke å si bekkenet til barn..:P) På morgenen idag igjen ville han jo at jeg skulle bære han igjen, så spør jeg han: husker du hva mamma har i magen sin? Og han svarer etter en liten stund: "lillesøster"... <3<3<3
Ble jo helt satt ut, for til nå har jeg jo bare spurt litt sånn sporadisk om han kunne tenke seg en lillesøster eller lillebror, og han vil ha en lillebror. Det slår aldri feil at han sier lillebror, men så, når jeg plutselig spurte om han husket hva jeg hadde i magen min så sier han lillesøster..  Jeg sa jo da til min fantastiske lille gutt at ja, enten er det en lillesøster eller så er det en lillebror. <3

Fikk også en nydelig innrammet terning fra vår eldste nevø når han feiret bursdagen sin.

Så ikke med en gang var det var før svigerinnen min spurte meg om jeg så hva det var. Og idet hun sier det ser jeg jo at det er ei kirke, at det er de andre gravsteinene og at det er begravelsen til Nora Sofie. Ble litt satt og jeg bare kikket og kikket. Så mange detaljer han egentlig har fått med seg. Et lite mellomrom mellom gravsteinene, en som holder rundt to andre som griner store krokodilletårer. Hullet med jorden... Så mye han har fått med seg denne dagen, så mange inntrykk denne fantastiske gutten har fått. Jeg skulle ønske han ikke hadde opplevd dette så tidlig han heller. Egentlig skulle jeg jo aller helst ønske at han aldri opplevde at noen mistet barnet sitt, men sånne ting skjer jo dessverre med jevne mellomrom. Så ønsket mitt er jo sterkest det at han ikke var så ung, enten at han var yngre som lillebroren og ikke fikk med seg ting på samme måte, eller mye eldre..

Statusoppdatering 15 uker.

©     ♥ Termin: Menstermin foreløpig satt til 15. oktober

       ♥ På vei: 15 uker

       ♥ Igjen til termin: 25 uker

       ♥ Utålmodig: Nei.

       ♥ Aktivitet innenfra: Venter veldig spent på å kjenne noe, hadde hjulpet en bekymret mamma å få kjenne beroligende spark fra et lite mirakel. <3

       ♥ Fødselen: Utsetter og utsetter.. Men nå får jeg snart ta kontakt med ei som har hjulpet meg masse og som ba meg om å ta kontakt når jeg trengte litt hjelp igjen.  Hun kunne gjerne hjelpe meg med det jeg trengte hjelp til.. :)

       ♥ Plager: Veldig lite. Men først nå har jeg merket til denne trøttheten alle snakker om i begynnelsen av svangerskapet(og som jeg hadde med mine to første...:P ) Trøttheten kan jo også ha noe med at jeg hadde litt lavt jernlager, ikke noe veldig lavt, men jeg kunne godt ta en jerntablett om dagen, uten å stresse med det, for så lavt var det jo ikke.. Og bekkenet har jeg også begynt å merke at jeg har.. Har enkelte kvelder rett og slett hatt vondt, da spesielt hvis det har vært mye på jobb eller sånne ting. Heldigvis bare innimellom så håper på å holde det i sjakk foreløpig..

       ♥ Søvn: Samme som tidligere....

       ♥ Hodet festet: Leenge til..

       ♥ Kynnere: Nope..

       ♥ Tungt: nei..

       ♥ Høygravid: Nei..

       ♥ Vann i kroppen: Nei..

       ♥ Utstyr: Har vogn og seng som vi skulle hatt til Nora Sofie, og masse utstyr etter Joachim. Men om noen måneder blir det nok til å få kjøpt en flaskesterilisator, og litt annet "småplukk", men alle store ting vil jo minsten arve fra sine perfekte storesøsken. <3

       ♥ Neste kontroll: Mandag 30.4.. Føles som en evighet til..

       ♥ Sykehusbag: Ikke påtenkt engang.

Viktige datoer, funnet på babyverden(tror ikke alt stemmer helt med datoene, men krysser jo av etterhvert)
♥Hjertet begynner å slå 19.februar
♥Embryoet beveger seg 14.mars
♥Alle indre organer er formet 21. mars
♥Embryoperioden er slutt, du bærer på et foster 21.mars
♥Risiko for spontanabort avtar 4. april
♥Kvalmen avtar for de fleste 11. april
♥Kjønnet begynner å bli tydelig, ikke på ultralyd 18. april
♥Fosteret svelger og tisser 2. mai
♥Tid for ordinær ultralyd 9 mai.
♥Du kan kjenne fosterets bevegelser 16. mai
♥Fosteret begynner å få et søvnmønster 30. mai
♥Fosteret begynner å høre 20. juni
♥Ni av ti barn overlever om de blir født nå 18.juli
♥Mange fostre legger seg med hodet ned nå 22. august

Den gyldne regel og jeg er hormonell og sinna...

Irriterer meg så grønn over mennesker som er så fantastisk feige at de sletter deg fra facebook når de er ferska i noe, for å så bare fortsette og fortsette og fortsette og fortsette.

Denne personen er aldri velkommen hos meg noen gang igjen. Hadde personen enda kommet og innrømt greia, sagt ok greit jeg gjorde noe feil, jeg gikk milevis over streken. Ja greit, da kunne jeg i det minste sett navnet til personen uten å føle for å krabbe igjennom skjermen for å kaldkverke den. 

Men neida… Feige mennesker irriterer meg så grenseløst.. Greit nok at jeg er noe hormonell fra før nå, men vet du hva. Det finnes jo grenser.. Seriøst,  går det an å bli mindre moden.

Sikkert ikke veldig mye bedre jeg som postet status(men som derimot var blokket for store deler(noe jeg frydet meg veldig over at personen ikke visste igrunn), og ingen navn ble nevnt eller noe. Jeg brukte en setning personen hadde brukt tidligere i liknende situasjon) , men når jeg vet jeg har gjort noe galt, og hvis jeg da i tillegg hadde sett en sånn status som jeg viste var rettet mot meg, ja, da hadde jeg ikke slettet personen for å så fortsette å gjøre ting den ikke likte……. Neida, IQ er tydeligvis en fin bil, det samme gjelder folkeskikk og normal oppførsel. Fremmedord tror jeg dette er for denne personen.

Jeg vet jeg bare skal drite i denne personen, men jeg klarer ikke. Det går ikke, og det at personen bare fortsetter og fortsetter gjør det ikke lettere. Har ofte lyst til å si ifra til den andre parten hva denne personen har gjort, og hadde jeg hatt nr. hadde jeg sikkert gjort det når jeg oppdaget saken, og facebooken til den parten er jo også borte. Tanken er der så absolutt, gud som jeg har lyst til det, la denne hersens personen få smake sin egen medisin. Men vet dette også vil gå ut over andre igjen, så får vel bare holde meg…

Får vel sette meg godt tilbake i godstolen og vente på at denne personen får som fortjent. For det tror jeg så absolutt at kommer, «what goes around, comes around», «gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg»..

Husker så godt jeg hadde en ekkel følelse angående denne personen før jeg i det hele tatt ble kjent med h*n, men valgte å gi h*n en sjanse for personen hadde også opplevd mye vondt i sitt liv. Idiot som jeg var prøvde jeg å legge vekk magefølelsen og tenke at en person som har opplevd mye vondt vil ikke påføre andre noe vondt heller, neida, der tok jeg skammelig feil. Så, leksa mi er jo å aldri tro at magefølelsen angående en person er feil igjen. Det at man har opplevd mye vondt i sitt liv rettferdiggjør ikke at man kan oppføre seg som en komplett idiot mot andre igjen.

Skulle så gjerne ønske jeg bare kunne gi en lang marsj i denne personen. Det hadde jo vært det beste,  men så lenge denne personen ikke klarer å holde seg vekk, ikke klarer å være voksen nok til å stå for sine feil, så er jeg på vakt fram til jeg enten aldri ser personens navn igjen(selv om personen bor i nærheten så jeg aldri h*n før, så regner ikke med å treffe på h*n nå heller, og gjør jeg det er vel personen så tøff at h*n kommer til å hoppe bak en busk eller noe..), eller har fått min søte hevn ved å se at personen har fått som fortjent. Nei, jeg skal ikke gjøre personen noe, sønnen min og minsten er da mye viktigere enn det vesenet der, så hvis ikke personen holder seg vekk fra mitt liv, venter jeg tålmodig på å kunne le rått og godt når personen får som fortjent. Ja, jeg føler meg litt ond nå, men jeg kommer ingen vei med å la folk slippe unna med å behandle meg som dritt heller, så hvorfor ikke gi tilbake med samme mynt.. Jeg er ferdig med å "finne meg i"..

 "gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg"

masse masse masse rart..

Aner ikke hvor jeg skal begynne egentlig. Men for å starte et sted kan jeg jo fortelle at grunnen til lite skriving i det siste skyldes at jeg er veldig sliten. Utmattet.
Dagen igår begynte rett og slett jævlig, unnskyld ordbruken men fant ikke noe annet som passet bedre.. Jeg kjenner jeg ikke blir overrasket lenger når noen går bak ryggen min. Og jeg kjenner jeg begynner å distansere meg fra mennesker. Det sies at man ikke kan styre følelsene sine, og til en viss grad stemmer jo dette. Men man kan endre følelsene sine, psyken er faktisk så sterk at det går fint an. Jeg har begynt å tenke hvorfor jeg skal investere tid, kjærlighet og mine følelser i mennesker som bare tråkker på de og rett og slett ikke bryr seg. Hvorfor skal jeg gi til mennesker jeg ikke får noe igjen fra. Derfor endrer jeg følelsene mine. Jeg gir ikke uten å ha fått noe tilbake fra sist gang, jeg tenker ganske ofte at mine følelser gjenspeiler de andres følelser. For all den tid, all den kjærlighet, all den empatien og overskuddet jeg da sitter igjen med går til min sønn, og vil etterhvert gå til minsten også. Hvorfor skal jeg gi deler av meg til mennesker som ikke fortjener det?

Jeg har ofte lurt på hva slags bilde folk har av meg. Spesielt disse menneskene jeg vet har fått høre masse dritt om meg, hva tenker de om meg. Tror de på det som blir sagt eller er de mer som meg? Når jeg hører folk sitter å prater drit om den og den og den og den, "åå, de er så slemme mot meg, ååå de gjør sånn og sånn hele tiden", tenker jeg rett og slett bare at de helt sikkert er like ille. Eller at de blåser ting opp,  prøver å få sympati mens de selv ofte er vel så ille. Det er noe som irriterer meg så grenseløst med folk som hele tiden enten skal få folk til å tro de har det så forferdelig eller har det heelt perfekt til enhver tid. Det er hverken sympati eller empati å få fra meg når de er skyld i det selv. Javel, stakkar deg, buhu, så gjør noe med det da! Istedet for å sitte der på rompa å klage til alt og alle, gjør noe med det! Det er ingen som tror på deg etterhvert uansett!
Ta et eksempel da, hvis jeg hadde sittet å fortalt at min samboer er såå forferdelig, han gjør sånn og sånn og sånn, og bla bla bla. Ja, hvor mange hadde trodd meg når vi venter vårt tredje barn på tre år sammen, ja huff så forferdelig jeg har det. Eller hvis jeg hadde sittet å sagt om en venninne av meg at hun er så utrolig teit, hun bare utnytter meg, snakker drit om andre og bla bla bla også møtes vi titt og ofte, og gjerne er bestevenninner. Ja, særlig som om noen hadde trodd meg, ja huff av meg for en dårlig venninne jeeeg har liksom.......

Bruker ikke folk de små grå lenger? Eller er enkelte bare så opptatte av oppmerksomhet og ha de siste nyhetene de kan spre, og folka som hører på så ryktekåte at de ikke klarer å bruke de små grå lenger? At de ikke klarer å tenke at hver sak har ihvertfall to siden, at ting gjerne blir blåst opp når en er sinna? Er vi som bruker hodet en utdøende rase?
Disse historiene som blir satt ut forsvinner ikke! Folk tror det er sagt og så glemt, men det blir ikke glemt, og mine barn kommer helt sikkert til å få høre noen historier på bygda. Dette vet jeg, og jeg har tenkt så langt frem i tid allerede. Jeg skal være det eksempelet for mine barn som min far var og er for meg. Jeg har aldri hørt han si et stygt ord om et annet menneske, jeg har aldri hørt han fortelle noen nyhet videre, aldri en "hørte du" historie.. Men jeg har hørt historier om min far, og for å ikke snakke om veldig mange andre, derfor vet jeg at mine barn kommer til å høre ting de også. For tror du ikke de historiene som ble fortalt for godt og vel 20 år siden ble fortalt til folk de stolte på? Og de som ble fortalt til fortalte det til noen de stolte på osv osv.
Hvem hadde du valgt å tro på? En som du vet holder på hemmelighetene dine, en som du vet ikke snakker stygt om andre, en som du vet ikke forteller "hørte du" historier? Eller en som du stadig vekk hører har historier om andre, en som stadig vekk har fortalt ting om deg til andre, en som du vet stadig vekk har et nytt rykte å fortelle?

Hvem velger du å tro på?

Er du en sånn person som vil ha flest mulig venner, som liker å snakke om andres liv og valg, så velger du mest sannsynlig den siste. Men er du en person som heller vil ha få ekte venner, venner du vet du kan stole på og liker å snakke om gode ting, hyggelige ting som skjer i deres eget liv, ja da velger du den første..

Vel, etter den noe dårlige starten på dagen igår, dro jeg til byen for å finne meg noen klær... Dro til arena, og alt gikk helt fint frem til rulletrappa opp i andre etasje på H&M.. Og det var jo første butikk jeg var innom også..  Jeg ble så kvalm når jeg kom opp i småbarns, mammatøy og babyavdelingen at jeg trodde jeg skulle gå i bakken. Jeg gjennomførte og fikk meg noen topper, hadde egentlig planlagt å finne et babyplagg også, men det gikk bare ikke. Jeg fant ingenting som jeg likte, men egentlig var det vel heller det at jeg ikke klarte. Jeg gikk vel rundt der i babytøyavdelingen og så ut som en redd "mus", tok ikke på et eneste plagg, tårer i øynene for sist jeg var i disse avdelingene letter jeg etter kjole til Nora Sofie. Kjolen hun skulle ha i kisten..
Videre gikk jeg til cubus, prøvde igjen der, men ble samme opplevelse som på H&M. Kom ut derfra med en "aladdin" bukse til meg og strømpebukse og truser til Joachim. Viste Joachim trusene på morgenen idag, og sa at disse kunne han bruke når han ikke hadde bleie på, og at han ikke måtte tisse i de. Å han ble jo så stolt den lille sjarmøren, det var jo "lynet bilen" på de, og kan jo tro det ikke må tisses på lynet bilen..:P Nå skal jeg jo bare si i samme slengen at uhell skjer og det er ikke noe krise. En må regne med å vaske litt mer når en begynner på bleieslutt. Derfor tenker jeg å legge det til det blir såpass varmt at han kan løpe rundt i bare trusa hjemme.. :) "Tarzan i underbuksa" :P

Etter cubus gikk jeg innom lindex, og der fant jeg endelig to bukser og en tights i jeansimitasjon. Babyavdelingen her ble til at jeg stod å kikket på avstand, nærmet meg ikke en gang.

Etter handleturen dro jeg rett på jobb, trodde jeg så sånn noenlunde ok ut, men øyne var jo selvfølgelig litt hovne og litt rød under øyne på kinna. Hun jeg møtte på jobb da, jeg så at hun så på meg at jeg ikke hadde det greit, så sier hun: går det bra?. Og jeg hører på stemmen hennes at hun bryr seg og egentlig så fra jeg kom inn døren at jeg ikke har det bra. Og med skjelvende stemme fikk jeg sagt: jeg har bare en veldig dårlig dag.
Og det er noe med disse menneskene jeg jobber sammen med, den omsorgen de viser, jeg kan ha en skikkelig dårlig dag uten at det blir galt. Jeg blir møtt med forståelse og de støtter meg.

Og helt til slutt, så skal jeg bare nevne for dere i jungeltelegrafen som leser min blogg. (Ja, det er sånn i de små byene på sørlandet dere som ikke er herfra) Dere vet ingenting om hva som har skjedd, det nytter ikke å spekulere og ringe rundt for å høre om noen vet. Ingen vet, og dere får aldri høre det fra meg heller.
Og til alle dere andre gode blogglesere, ha en nydelig solskinnsdag videre. <3

Fredag 13.

Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg har hatt noen tanker siden sist ultralyd om jeg burde takket nei til ultralyd idag, bare sånn for å være helt sikkert.. Men logikken har klart å vinne frem, så idag var vi jo på ultralyden og der så vi nok en hærlig gang at det bittelille nydelige hjertet slo..:) Denne gang med 160 slag i minuttet, helt perfekt med andre ord. :)
Ble først litt urolig, for det så jo ut som om minsten hadde så dårlig plass og ingenting fostervann rundt seg, men er kunne han berolige oss, for det var godt med fostervann over, men minsten hadde jo lagt seg helt nede sammen med morkaka, og dermed ble det ikke så gode bilder. Ikke noen ordentlig måling heller, for minsten lå som sist, med fua og bena rett opp til værs..:P

Videre så har jo de O'stygge antistoffene vist seg igjen, og denne gang nok en ny type.. Fikk blodprøvesvar i posten fra sykehuset, og der stod det at det var påvist mulig, svakt, irregulært erytrocyttantistoff uten sikker spesifisitet.. Ja, for det gjorde jo ikke meg superurolig. Tok jo med meg svaret til gynekologen idag(dette arket skal jo ligge sammen med helsekortet) og han fikk jo da forklart meg. Siden jeg er rhesus positiv, så er jo ikke dette noe de er veldig redde for, ettersom det er den andre veien de er redde for at ting går galt. Hvis jeg hadde vært rhesus negativ og barnet mitt var rhesus positiv kunne jeg ha begynt å danne antistoffer mot barnets blod..

Med andre ord, jeg er glad for å være rhesus positiv. Selv om dette sjeldent er farlig dette som de fant i mitt blod, så må det jo sjekkes opp, for hvis dette antistoffet blir for høyt kan barnet bli blodfattig og dø..
Eneste mulighet for at dette antistoffet har kommet er pga evt. tidligere blodoverføring eller at noe blod fra Joachim eller Nora Sofie har blandet seg med mitt under en av fødslene. Nå har jo jeg aldri hatt noen blodoverføring som jeg vet, så da må det jo være fra en av fødslene.

Så ja, idag fikk jeg helsekortet mitt.. Det er merkelig det. De to første gangene har jeg fått det når jeg har vært 4-5 uker på vei, noe annerledes enn denne gangen ja.. Men idag fikk jeg det altså, og idag er jeg 13+5 på vei, etter dette "hjulet".. Ny kontroll i månedsskiftet og da er jeg jaggu rett over 16 uker på vei, høres jo helt vilt ut.. Og kontrollen etter der er jo ordinær ultralyd rundt omkring 17. mai(som også taes hos gynekologen), og så er jeg plutselig snart halvveis.. Merkelig..
Etterpå blir det tur til apoteket for å få tak på jerntbl da jeg hadde litt lavt nivå av det, og så skal jeg bare koose meg og nyte blidfisen utenfor magen og blidfisen inni magen(fikk nemlig et bilde av minsten som smiler) Ikke bare har vi barn som trives med å ligge med ben og fu rett til værs, men barna våre er virkelige noen blide barn som tydeligvis veldig tidlig begynner med å trekke på smilebånda..:) <3

Luktesans og musikk..

Altså, det første jeg skal si idag er at du vet luktesansen er på bærtur(pæretur?) når hårmoussen(Catzy hvis noen lurer) luktet pæresaft. Altså ikke hvilken som helst pæresaft, neida, men den typen man fikk kjøpt da jeg var liten. På sånne store kanner, noe ala denne:

Har egentlig ikke så mye annet å oppdatere om, annet en at imorgen er det endelig tid for ny ultralyd. Gjett om det skal bli deilig!
Og nå, skal jeg bare dele litt musikk jeg hører på stadig vekk i bilen om dagene. <3

En lett blanding altså..
Første gang jeg hørte "some die young" høyt i bilen kom alle krokodilletårene igjen. Kunne liksom forholde meg til så utrolig mange forskjellige "livssituasjoner" i teksten.. Bare i refrenget liksom, "some die young".. Nora Sofie døde altfor ung. "But you better hold on, so many thing i need to say to you". Joachim og minsten i magen, opplevelsen med sykehusoppholdet sitter så ferskt og sterkt i meg enda. Og minsten, jeg vet det kan gå så fryktelig galt så ufattelig fort..

Fem måneder

♥ Nora Sofie ♥

I dag er det fem måneder siden du kom så altfor stille til verden. Fem måneder siden vi fikk se med egne øyne at du ikke pustet, at hjertet ditt ikke slo og at du ikke åpnet dine øyne. 

Men det er også fem måneder siden vi fikk se deg for første gang, fikk se hvor lik du var på din storebror og hvor fantastisk nydelig du var. 

Fem måneder er lang tid uten en man elsker, og fem måneder er kort tid sammen med en man elsker.

For meg blir det et merkelig sammensurium av korte og lange sekunder, minutter, timer, dager og uker..

Fem måneder er gått, og i magen min ligger en liten lillebror eller lillesøster. Jeg kan ikke gjøre annet enn å tenke at dette barnet vil bli så heldig med en storebror til å passe på her på jord, og ei storesøster som passer på fra himmelen. 

Fem måneder, og 13 uker gravid. Det er vanskelig å finne ord som beskriver.

Min vakre lille engel, du er trygt plassert i mitt hjerte, og du er daglig i mine tanker. ♥

Røyking og graviditet.

Jeg har vel egentlig samme synspunkt når det kommer til alt av røyking og rusmidler under graviditet. Og jeg er helt enig i at alt ikke er like skadelig, men her er mine tanker i hvert fall angående røyking i svangerskapet.

Noe jeg egentlig syns at er trist er at i mange debatter og sånn på nettet så er liksom det eneste fokuset "antirøykere" har at mødrene som røyker er dårlige mødre. Det er ikke min mening, jeg har hatt flere røykende gravide venninner og de er absolutt ikke noen dårlige mødre.

Det jeg reagerer på er røykende gravide som ufarliggjør og bagatelliserer det. Dette er typen kommentarer som jeg ikke liker: «jeg har en venninne som røyka i alle sine svangerskap og hun har helt friske barn», «min mor røkte med meg og mine søsken og ingen av oss har tatt skade av det»
Helt greit det, men det er ikke den forbanna risikoen for astma og allergier jeg tenker på, jeg tenker på den økte risikoen for å ikke få barnet med seg hjem! Den økte risikoen for å måtte planlegge begravelse i stedet for dåp.

Hvorfor velge å leke med prosentsjansene for liv eller død for barnet ditt? 

Uansett hva du sier til deg selv om at det må jo være bedre for barnet at du røyker litt enn å gå rundt med røyksug og div. røyksluttsymptomer. Uansett om du forteller til deg selv at den og den og den røyket og fikk friske levende barn. Uansett hva du sier til deg selv angående røykingen, så er fortsatt risikoen økt for at barnet ditt dør når du røyker. Joda, sjansen for å få et levende barn er fortsatt større, men vil du ikke helst at sjansen for å planlegge dåp skal være så stor som det er mulig å få den?

Jeg er overbevist om at jeg ville fått enda kortere tid sammen med min lille jente hvis jeg hadde røkt.

Jeg kan bare forestille meg hvor mye klandring og smerter en røykende mor har det hvis barnet dør, spesielt da hvis det dør i magen pga morkakekomplikasjoner..  Sitte igjen med den at alle andre røykende mødre får jo beholde barnet sitt. Kanskje følelsen av at hver eneste røyk har bidratt til å ta livet av det høyt elskede og ønskede barnet sitt.. Nei, jeg klarer ikke helt å forestille meg dette, noe jeg helt ærlig må si at jeg er glad for at jeg slipper. Jeg tok ingen valg som dermed gjorde at risikoen for å miste barnet mitt økte, så dette må jeg bare innrømme at jeg ikke klarer å sette meg helt inn i.. Det vil nok kanskje hjelpe hvis ingen fortalte at barnet kan dø pga røykingen, hvis det bare ble fokusert på mindre barn, astma og allergier, og for å ikke snakke om alle de andre røykende gravide som bagatelliserer og ufarliggjør røykingen.

Jeg vet ikke hvordan leger og jordmødre forholder seg til røykende mødre, om de stadig vekk forteller om hvor skadelig det kan være, om de bare nevner dette eller om de i det hele tatt forteller om den økte risikoen for fosterdød.

Da jeg ventet Joachim var det ingen som fortalte meg at svangerskapsdiabetes ga økt risiko for fosterdød, heldigvis googlet jeg ikke dette heller.
Så kanskje legene lar vær å nevne at det er økt risiko for dette ved røyking også..

Og nå tenkte jeg å heller bare avslutte med en hel del fakta jeg har funnet litt her og der angående røyking i svangerskapet. Så da vet dere det at det herfra bare er faktasaker. :) 

• Kullosen i sigarettrøyken fortrenger oksygenet fra de røde blodegemene og gjør at fosteret hele tiden lider av litt surstoffmangel.
• Hos mor har kullosen forsvunnet etter ca. to timer, for fosteret tar det ca. sju timer før konsentrasjonen er halvert.
• Nikotinet i tobakken gjør at blodårene trekker seg sammen så barnet får dårligere blodtilførsel.
• Det er flere tilfeller av abort og dødfødsler blant røykere. Barna har ofte litt mindre og trangere luftveier, de er generelt litt svakere og har oftere umodne lunger.
• Dersom du kutter røyken helt før 4. måned er det vanskelig å finne alvorlige skader på barnet senere.
• Det er like skadelig å røyke light-sigaretter som vanlige sigaretter, blant annet fordi de som røyker light-sigaretter ofte røyker mere og inhalerer kraftigere for å oppnå samme virkning.
• Det er bedre å røyke lite enn å røyke mye, men den viktigste forskjellen påvises uten tvil mellom røyk og ikke røyk.
• Røykere har ofte vanskeligere for å få i gang melkeproduksjonen. Tobakk reduserer også melkemengden etter at produksjonen har kommet i gang.
• Hvis du tenner deg opp en røyk mens du er på ultralyd vil du kunne se at hjertet til barnet ditt begynner å slå raskere, dette skjer fordi hjertet prøver å kompensere for manglende oksygen. I tillegg vil gjerne fosteret bevege seg mindre.
• Røyking gir økt risiko for morkake som ligger foran indre mormunnsåpning og løsning av morkaken.
• Barnet ditt(hvis det er ei jente) vil i reproduktiv alder ha en 53% økt risiko for overvekt, 68% økt risiko for høyt blodtrykk og 32% økt risiko for svangerskapsdiabetes.

Utblåsning..

Får ofte følelsen om dagene av at siden jeg har begynt å jobbe igjen så er alt greit. Siden jeg har begynt å jobbe igjen er jeg ikke lenger i sorg. Siden jeg har begynt å jobbe igjen skal jeg fungere 120% i hverdagen igjen. Jeg skal klare alt og gjøre alt.

Vel, sånn er det ikke. Joda, jeg fungerer, men ikke like godt hver eneste dag. Folk skjønner det ikke, jeg er jo gravid igjen, jeg jobber, Joachim er jo verdens beste solstråle, jeg må jo være den "gamle meg" igjen da..
Jeg blir aldri den "gamle meg" igjen.

Jeg går rundt i en blanding av sorg, glede, engstelse, frykt og håp. Og dere som tror at dette er en lett hverdag, vel, prøv å gå en halv dag i mine sko......
Enkelte folk ønsker jeg rett og slett bare dit peppern gror for tiden. Jada, sikkert litt hormoner inne i bildet, men vet du hva, når jeg ikke får så mye som et snev av forståelse, så er det bare å glemme å få så mye som et snev av forståelse tilbake av meg.

Virker som om det er så mange som går rundt med en helt idiotisk oppfatning av meg som om jeg skulle være en sånn superperson som er sterk til enhver tid, som aldri trenger å sette meg ned med tankene, som aldri trenger å sette meg ned for å grine, som aldri trenger å bli møtt med noe forståelse. For hva trenger vel jeg forståelse for, jeg klarer jo alt...  Vel, hvis du sitter med den oppfatningen, så kan jeg bare si deg med en gang at det ikke stemmer en plass. Jeg gjør det jeg må for å overleve. Jeg jobber for å opptjene rett til foreldrepenger, jeg jobber for å ha tankene over på noe helt annet, jeg jobber for å  møte andre gode mennesker, jeg jobber for å tjene penger for at vi skal kunne leve greit. Jeg prioriterer sønnen min fremfor å vaske i hytt og vær, hvorfor? Fordi sønnen min er viktigere enn ett plettfritt hjem!
Jeg prioriterer sønnen min og minsten i magen, hvorfor? For hvis de ikke har det godt har ikke jeg det godt heller.

Det er slitsomt å ha det sånn, men sånn må det bare være litt fremover tenker jeg. De som ikke gidder å støtte meg kan jo bare glemme at jeg gidder å støtte igjen når de trenger det. Så enkelt gjør jeg det med den saken, jeg gidder ikke å bruke mer energi på sånne folk, jeg sparer det heller til min nydelig sønn og minsten i magen som skal vokse seg stor og sterk. Og til å minne og hedre min vakre datter.

Og heldigvis har jeg også fantastiske mennesker i livet mitt som støtter meg og forstår. Mennesker jeg aldri ville vært foruten. Dere vet hvem dere er. <3
Nå skal jeg kose meg med min fantastiske sønn litt til før jeg drar avgårde for å kose meg med tre andre fantastiske jenter. <3

En nygravid englemammas bønn til omverdenen

• Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra, jeg vet det ikke alltid gjør det.  Si heller at du håper dette skal gå bra – det gjør jeg også. Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
• Ikke tro at å få et nytt barn vil erstatte det umistelige, det vil det aldri gjøre.
• Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede, det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak et tykt lag med bekymringer.
• Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn, bare prøv å forstå hvorfor.
• Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her. Det gjør meg så ufattelig trist.
• Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye – det er heller motsatt.
• Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt – det er lettere sagt enn gjort.
• La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med et åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte. Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
• Forstå at denne veien er lang, den er tung og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
• Forstå at jeg føler et enormt ansvar for livet som vokser inni meg, i blant er det for mye. Forstå at samtidig vet jeg at jeg ikke har kontroll over det livet som vokser inne i meg, og det er ikke lett å være uten kontroll.
• Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene, så vær så snill, ikke gjør det du heller. På mine vegne.

~Anonym~

Mine første tolv uker.

Dere er herved advart, dette blir et laaangt innlegg om mine første 12 uker..

Jeg tok en test 6.2. Dagen etter forventet mens. Husket ikke hvordan perioden startet sist gang, leser jo mange steder at man som regel spotter dagen før tanta kommer for fullt. Og jeg var veldig usikker selv på hvordan dette var sist gang, men så kom jeg på at når jeg spotter pleier det bare å gå noen timer før tanta har kommet for fullt. Uansett, 5.2 som var dagen jeg forventet at tanta skulle komme, på syklusdag 29, (siden forrige syklus var 29 dager, enda jeg egentlig pleier å ha tålig fast 28 dagers syklus.) men dagen kom og gikk uten at det var noe tegn til noe som helst. På kvelden tenkte jeg da at jeg fikk ta en test morgenen etter hvis det ikke hadde skjedd noe, for det ville jo være veldig greit å få vite tidlig.

Så, 6.2 tok jeg jo min første test, som ble positiv, ikke kjempepositiv, men var ikke så mye tvil likevel.
Denne testen hadde også utløpsdato februar 2012.. Leste hvert eneste ord, for første gang, i pakningsvedlegget. Der stod det at to streker betydde gravid uavhengig av styrken på teststreken, og at hvis streken var veldig svak var det lurt å ta en ny test etter 48 timer. Vel, min test var jo absolutt ikke veldig svak, ikke etter mange andre tester jeg har glodd på og analysert for meg selv på nettet..:P
Men jeg klarte ikke å tro det, selv etter alle ordene jeg leste som sa jeg var gravid, ei heller etter at Johan hadde sett streken også. Det kunne jo ikke være at jeg  87 dager etter at jenta vår fikk vinger satt med en positiv graviditetstest. At jeg 14 dager etter at Joachim ble lagt inn på sykehuset fordi de mistenkte sterkt leukemi hadde en spire i magen min igjen..

Tok en strimmeltest samme dagen, var veldig usikker på om jeg skulle ta en midt på dagen, for vet jo at disse skal taes på morgenen for å ikke risikere å få falsk negativ. Og det kom ingen strek med en gang, som jeg er vant med(aldri tatt strimmeltest heller egentlig da, så vet ikke hva som er vanlig med disse) og jeg ble småsint på meg selv som hadde tatt en test og så var det plutselig en strek der(innen tidsfristen..)Tok en eggløsningstest samme kvelden også, det var jo ikke nødvendig å ta enda en graviditetstest. Jeg vet jo at en eggløsningstest også blir positiv ved en graviditet, gjett om ikke den ble knallpositiv da(tok ikke bilde av den..) Tok også en ny graviditetstest morgenen etter:

Joda, fortsatt litt svake, men svake nok til at jeg hadde masse tvil og ikke turte å tro på noe..
Så kom onsdagen, og jeg tok en ny strimmeltest på den morgenen også.

Og jeg synes jo at den siste ser svakere ut enn den jeg tok på tirsdagen. Jeg har jo også lest og lært at man ikke skal tyde streker på graviditetstester ettersom det kan være forskjell i det fargestoffet osv som gjør at testene kan ha forskjellig styrke på samme mengde hcg. Jeg analyserte og analyserte, kom frem til at jeg måtte ringe legen, for det måtte jeg jo egentlig gjøre så fort jeg fikk positiv test. Og jeg kom frem til at jeg måtte innføre testestopp..
Fikk snakket med de på legekontoret, fortalte historien min kort og spurte om ikke jeg kunne komme inn for å bekrefte/avkrefte graviditet. Jeg hadde jo veldig vanskelig for å tro at jeg var gravid og følte dermed det var noe teit å spørre om de kunne bekrefte graviditeten når jeg hadde så vanskelig for å tro det selv.
Hun i telefonen spurte om dette var ønsket, noe jeg kunne bekrefte med en gang. Selvfølgelig ønsket, men et sjokk..
Da spurte hun om hun ikke like gjerne skulle sette meg opp til en første svangerskapskontroll, tvilende sa jeg ja. Jeg var jo absolutt ikke like overbevist om at jeg var gravid. Pluss at jeg hadde ordene til ei jordmor sterkt i bakhodet; det er vanligere med spontanaborter når en blir gravid tett innpå forrige fødsel.
Jeg fikk nevnt for henne i samme slengen at jeg da egentlig trengte denne timen fort, for henvisning til tidlig UL og spørsmål om blodfortynnende. Da fikk jeg time 11 samme dag.

Da jeg kom inn snakket vi først litt om Nora Sofie, hvordan ting gikk osv. Var veldig godt å få snakket litt om alt igjen. Så gikk vi jo over til å snakke om hvorfor jeg var der denne dagen. Og jeg begynte jo med å si at testene viste at jeg var gravid. Så spurte han meg litt forsiktig: "testENE? du har tatt flere?"
Så gikk det opp for meg at det kanskje ikke er helt normalt å ta flere tester, så jeg lo litt og sa: eh, hehe, ja, jeg har tatt fire..." Han begynner å le litt han også, så sier jeg til han at jeg faktisk bare venter på at de på laboratoriet skal komme å si at jeg ikke er gravid. Han ler litt igjen og sier at jeg har jo tatt 4 positive tester så sjansene er jo veldig store for at jeg er gravid. Han ringer inn til laboratoriet for å høre om det er tatt hcg av prøven min, noe det ikke var gjort enda, men som de skulle gjøre. Deretter tok han en telefon til overlegen på gynekologisk på sykehuset for å høre med han angående blodfortynnende. Om jeg skulle begynne på dette nå med en gang, eller avvente. På notatet min lege hadde fått fra sykehuset etter ettersamtalen stod det bare at jeg burde antikoaguleres i neste svangerskap, det stod ikke fra når.
Han fikk tak i legen, som kjente meg igjen, noe som egentlig ikke er så rart siden det bare var en måned siden vi var på ettersamtale der. Fikk da beskjed om at dette da eventuelt ble fra uke 12, og at legen min bare skulle sende en henvisning opp dit.

Dette skrev jeg etter at jeg hadde vært hos legen:

"Dette er vel noe av det som gjør at jeg kanskje ikke føler meg så veldig gravid enda. Ikke noe særlig symptomer og ingen helsekort for gravide enda. 

Jeg gleder meg så til å få timen til ultralyd i posten! Men samtidig er jeg veldig redd for å få denne timen i posten, for tenk hvis vi ikke ser et bankende hjerte, og tenk på hvis noe går galt, tenk hvis jeg begynner å blø, tenk hvis tenk hvis..

 Når alle disse tankene kommer lener jeg meg tilbake og tenker på det legen min sa til meg da han fikk svar fra laboratoriet angående hcg prøven min. Han gratulerte meg, lo litt og sa at nå hadde jeg 5 tester som sa at jeg var gravid, så foreløpig var det noe som var på gang der inne.

 Så dette setter jeg meg ned og tenker når alle katastrofetankene om de første 12 ukene kommer. Jeg setter meg ned og tenker at akkurat nå er jeg faktisk gravid og det får jeg heller nyte så lenge det varer. Jeg tar ingen flere graviditetstester fordi jeg heller vil leve i lykkelig uvitenhet, enn å gjøre meg enda mer nervøs hvis jeg føler at strekene ikke blir sånn som de skulle blitt. 

Det er bedre å leve i lykkelig uvitenhet frem til den tidlige ultralyden enn å ta masse tester å leve i stoor bekymring frem til ultralyden. Det er jo ikke noe de kan gjøre eller se frem til da uansett, så hvorfor påføre meg selv mer evt. Bekymring?"

Tirsdag 14.2 våknet jeg og satt meg ned litt i stua før jeg gikk for å vekke Joachim. Snakk om smerter jeg hadde i magen da, de kom og gikk, var i litt varierende styrke og vanskelig å definere. føltes litt ut som mageknip i det ene øyeblikket men ikke i det andre. Min tanke var jo at nå kommer jeg til å abortere, nå er alt håp ute, nå mister jeg spira mi. Jeg var så sikker at jeg gikk inn på toalettet og var nesten sikker på å se blod. Jeg så jo heldigvis ikke noe blod, men var helt sikker på at jeg kom til å begynne å blø mens jeg leverte Joachim i barnehagen, så jeg tok på meg et bind. Fortsatt ingenting da jeg kom hjem, og vondt var det ikke heller. Men følelsen jeg hadde fått ville ikke slippe taket så bestemte å bruke bind ihvertfall til etter at jeg hadde kommet hjem etter å ha møtt ei fra LUB.

Da jeg kom hjem var det til min store lettelse fortsatt ingen tegn til noe.Men følelsen jeg hadde i meg var helt grusom, jeg ville ikke oppleve noen spontanabort, følte jeg hadde nok med å ha opplevd en dødfødsel.

Håpet hadde kommet for fullt, selv om jeg prøvde i det lengste å ikke håpe for mye. Jeg har lett og lett og lett etter noen statistikker som kan fortelle meg hva oddsene er for å oppleve en spontanabort hvis en blir gravid så og så lenge etter en fødsel/dødfødsel. Fant ingen statistikk..

Torsdag 16.2 begynte jeg å blø litt.. Kommer ikke til å gå så veldig inn i detaljer på dette, men hvis det er noen som lurer, så er det bare å spørre.

Jeg blødde ikke mye, men det var friskt. Gjett hva jeg gjorde, joda jeg googlet og saumfarte en haug med forum. Og gjett hva jeg stort sett fikk lese, joda; så lenge det ikke er friskt blod er det håp....

Jadaa, for det hjalp virkelig.. Fortsatte å "spotte" frem til vi hadde ultralyd på sykehuset mandag 20.2

Legen som tok i mot oss denne dagen har jeg virkelig ingenting til overs for, mulig han bare hadde en dårlig dag, men jeg følte meg veldig lite ivaretatt.

Han var lite interessert i hva jeg sa, dette med blødningene ble nevnt for han av oss alle, jordmor, meg og Johan, men han fikk det ikke med seg følte jeg.. og først etter ultralyden spurte han litt om det, og da spurte han om noe som hadde blitt sagt av oss alle når blødningene ble nevnt.

Før ultralyden satt han bare mest å så på skjermen, snakket om fragmin sprøyter uten å nevne noe som helst om hvordan antistoffnivået var nå.

Så var det tid for ultralyden. etter en kjapp sjekk, hvor han bare snakket legespråk og kun med jordmora, var vel hans konklusjon at dette hadde gått galt, jeg hadde mistet.Men han så en biiitteliten svart flekk, så det kunne jo være noe.. Jordmora sa at det kunne jo hende det bare var for tidlig, at jeg kanskje ikke var så langt på vei som jeg skulle vært(noe jeg så på som umulig...)

Legen var jo litt enig i det at det kunne vært for tidlig, så jeg skulle komme tilbake å sjekke om to, tre dager, nei vent, en uke.... Men da skulle jeg ned på gynekologisk..Hadde følelsen av at jeg bare skulle dit for å sjekke at alt var ute og at alt var greit..

Jeg skulle vært 6+2 denne dagen. En av setningene jeg husker han sa til jordmora var "ikke 6 kanskje 3".. Regner med han siktet til antall uker, men det var jo umulig.. hvis jeg var 3 uker på vei da, hadde mine positive tester vært tatt mens jeg var tre uker på vei, og jeg har aldri i mitt liv sett noen så sterke tester så kort på vei..

Etter ultralyden ga han oss en utskrift av svaret de hadde fått fra rikshospitalet etter at de sjekket nivået at lupus antikoagulant etter at jenta vår fikk vinger. Viste oss hva som var innenfor normalverdi og hva mitt nivå var og sendte oss ut.. Så der satt jeg da, i bilen på vei hjem, knust etter timen og med et ark fullt av legespråk jeg ikke skjønte og som bare gjorde meg redd. Jeg kastet arket i ovnen så fort vi kom hjem. Dette arket trengte jeg ikke.

Uken kom og gikk, tirsdag 28.2 møtte jeg opp på gynekologisk for å få sjekket. Jeg ble møtt av en hyggelig og empatisk lege. Han spurte litt fort om jeg hadde hatt mer blødninger, om jeg hadde graviditetssymptomer og om jeg kunne avlegge en urinprøve..Joda, det skulle jeg alltids få til, så gikk inn på badet og gjorde mitt, gikk ut og satt meg i den veldig "jille" stolen..En sykepleier kom inn og tok en graviditetstest. Nå i ettertid har jeg tenkt at denne testen tok de sikkert for å sjekke om jeg fortsatt var gravid, og om den var positiv og de ikke fant noe i livmoren, så hadde de jo måtte lete for å se om egget hadde festet seg utenfor livmoren et sted.

Vel, for å gjøre "kort prosess", testen ble spontant positiv, teststreken kom opp før kontrollstreken, så jeg var gravid ja..

Da hun sa dette bare lå jeg og kikket i taket mens katastrofetankene kom. Nå kom jeg til å dø, gravid utenfor livmoren, følelsesmessig avstumpet så jeg ikke kjente noe til det, så nå kom de til å si at jeg måtte inn å operere. (Jente 24.... Ja, denne er veeeldig intern, kun mine næærmeste venninner vil skjønne denne. ;) )

Jada, merkelig og idiotiske tanker, men det var helt forferdelig å ligge der. Alle de motstridende tankene og følelsene. Knallpositiv test, ingen tegn til graviditet for en uke siden, jeg hadde ikke tatt folat denne uken, hadde drukket en iskaffe, spist en skive med roastbiff, jeg fikk jo beskjed for en uke siden at det mest sannsynligvis hadde gått galt, og så kommer jeg hit og får en knallpositiv test!

Var vel kanskje ikke så rart at dødstankene kom kjapt etter alt som har skjedd den siste tiden.

Etter det som føltes som en liten evighet sier legen til meg "se her" og så snur han skjermen. Hadde jeg ikke hatt ører hadde smilet gått helt rundt! Først litt overrasket over at jeg ikke så noen dødsdom, men herregud for en lettelse! En bitteliten spire, 4 mm lang og helt perfekt! <3

Jeg hadde fortalt de at jeg fikk en sønn i 2009 og at jeg mistet datteren min en måned før termin november i fjor.

Sykepleieren stod oppe ved hodet mitt da jeg fikk beskjed om å se på skjermen. Hun hørtes litt rørt ut da hun sa til meg: dette var en flott nyhet!.

Jeg så på henne med et skikkelig dollarglis og det eneste som kom ut av munnen min var "ja!"

Legen så og hørtes veldig lettet ut han også, tror han var veldig glad for å komme med et gledens budskap til meg. Også spurte han om jeg ikke kunne gå opp å ta en ny blodprøve for å sjekke nivået av det hersens antistoffet igjen. Så jeg dro hjem, hentet  arket som sa jeg skulle ta denne blodprøven og reiste inn igjen for å ta den.

Blødde litt igjen etter denne ultralyden. Helt friskt blod og heldigvis uten klumper. Samme skjedde søndagen etter ultralyden, helt uten forvarsel, friskt blod uten klumper.. Ingen smerter, men jeg mistet jo alt håp hver eneste gang. 13. mars var det inn til legen igjen. Ny ultralyd, utrolig nervøs. 

Fikk fortalt om blødningene, og på ny var det opp i stolen. En ny liten evighet hvor jeg bare ventet på å få høre om min lille spire fortsatt levde og hadde det bra. Dette fikk jeg se:

Den mørke ringen utenfor livmoren er blod. Så han kunne se at jeg hadde hatt blødninger, men han kunne ikke si noe som helst om hva det ville si. Men jeg var 8 uker på vei da ifølge hans målinger av minsten. 

Gikk derfra med veldig blandede følelser. veldig redd.Men antistoffet var innenfor normalen da, ikke at det beroliget meg så mye da, for hva hvis det plutselig steg igjen? Fikk også beskjed denne dagen om å gå opp og bestille en glukosebelastning så fort som mulig.. Noe jeg gjorde så fort jeg gikk derfra, men fikk jo absolutt ikke time snarest, ble time 23.3...

23.3 var jeg til glukosebelastning på sykehuset.Møtte opp fastende klokken 8, tok endel blodprøver da de tok de vanlige "gravid-prøvene" i samme slengen. Ble målt blodsukker før jeg begynte, for jeg kunne ikke få glukosen hvis blodsukkeret var for høyt. 5,9 lå blodsukkeret mitt på, så det var helt greit. Fikk også beskjed om at prøvene skulle være nesten like når de sammeliknet de to blodsukkerverdiene til slutt.  Fikk kjøpt meg et blad og hadde med et par penner, så 2 timer gikk og jeg ble hentet for å ta nye blodprøver. Så ble jeg sendt hjem, uten å få vite noe svar.

Onsdag 28.3 hadde jeg fått time hos kloster-jensen. Det var noe helt annet enn mine varierende erfaringer fra sykehuset. Fikk se en sprellende liten baby, fikk høre hjertet slå, med 176 slag i minuttet. Fikk se navlesnoren fra morkaken og til minsten. <3  Målingene ble ikke helt nøyaktig fordi minsten lå slik som dette:

Og da blir jo ikke målingene helt nøyaktig. Men han fikk et mer nøyaktig mål da minsten strakk seg litt. Når minsten lå bøyd fikk han frem at jeg var 10+3 uker, samme som sykehuset hadde regnet meg til. Og da minsten strakk seg litt, ble jeg plutselig 11 uker på vei.. Blir jo ny kontroll fredag 13, så regner med han forhåpentligvis får målt litt bedre da. :)  Fikk også svar på glukosebelastningen, og den var unormalt god... Verdien skulle ikke være høyere enn 7,9 eller noe, og tror de hadde skrevet noe om 6 komma et eller noe også som minsteverdi.. vel, mitt blodsukker lå på 5,2 etter 2 timer, så jeg trengte absolutt ikke å uroe meg for noe svangerskapsdiabetes enda..