"Små føtter setter dype spor"

Har lyst til å reklamere litt for en bok. Jeg må jo bare innrømme at jeg ikke har lest denne selv, men med tiden, når jeg føler meg klar for det så kommer nok denne boken til å havne i bokhylla her hos meg også. <3

Føler ikke jeg trenger å si så mye mer om denne boken enn det som står her :

Legger ved et par linker til hvor boken kan bli kjøpt:

Bokkilden eller Commentum Forlag , på Commentum Forlag har de boken i paperback, hard cover og som E-bok. :)

Et "lite" livstegn

Ja, her kommer det et lite livstegn fra meg igjen da :)
Har rett og slett ikke hatt ork til tankene mine de siste dagene, så har bare surret rundt og "tullet"..
Skal vi se da, hva har jeg gjort siden sist innlegg?.. Lørdag, gjorde vel egentlig ingenting den dagen, Joachim sovnet på magen min tidlig på dagen, vi koste og koste også var plutselig han reist til drømmeland <3

Kosestund <3

Etter luren hans dro vi en tur opp til Gjerstad, hvor han sov over hos tante Eva og onkel Svein( eller tante Eve og okkle fein som han sier..  ;) <3 ) Tror jeg brukte kvelden hjemme på å spille kabal..... :P Sier vel litt om hvor mye tiltakslyst jeg hadde..;)

Søndag igjen sov jeg vel nesten helt til vi måtte dra å hente Joachim, og så dro vi fra Gjerstad og rett i bursdagsselskap til en ny kompis av Joachim :):) <3 Han syntes det var litt skummelt med en gang, men til å kunne kjenne bursdagsgutten og at alle stort sett var et år eldre enn han så syns jeg at han taklet det veldig fint! Og han sov kun i bilen på vei dit også, så jeg syns han var kjempeflink jeg :)
Etter bursdagsselskapet dro vi for å tenne lys på grava til Nora Sofie. <3

Tenkte på det på søndagen at for nøyaktig to måneder siden var min siste "bekymringsfrie" dag. Min siste dag hvor jeg tok ting "for gitt", min siste dag hvor jeg oppriktig talt var glad i livet og nøt det. Følelsene mine har på en måte flatet ut siden Nora Sofie døde. Jeg føler jeg ikke klarer å være ordentlig glad lenger, henger liksom en svær tung svart sky over hodet mitt som gjør at jeg ikke klarer å reise meg opp for å se sola.
Skulle virkelig ønske jeg kunne gå tilbake til den "bekymringsfrie", livsnytende Ann Helèn.. Jeg hadde jo så klart bekymringer da å, og så klart hadde jeg ikke tid til å nyte livet hele tiden, men det er ingenting i forhold til nå.. Jeg vil aldri kunne nyte en graviditet igjen sånn som jeg gjorde med Joachim og Nora Sofie frem til det utenkelige skjedde. Aldri vil jeg kunne ta noe "for gitt" igjen. Setningen "det vil jo aller helst gå bra" betyr ingenting for meg lenger.

Søndag kveld måtte jeg og Joachim synge for Nora Sofie, og som Joachim valgte ble det bæ bæ lille lam. <3 Og så måtte mor stryke navnelapper til den store gullmedaljen, rett før jeg må bestille flere faktisk..:P

Mandag ettermiddag gikk vekk til å kose med Joachim. <3 Virket ikke som om han var helt i slag, så han byttet mellom å kose på mammas mage og kose på pappas mage. <3 Så når leggetiden kom gikk vi inn i mamma og pappas seng, leste 4 nattaeventyr og sang 3 nattasanger. <3Som regel pleier vi bare å ha et nattaeventyr og 2 nattasanger, men er man ikke helt i form så tøyes de grensene godt..<3

Så kom dagen idag. Idag har jeg faktisk kun brukt tida mens Joachim var i barnehagen på å holde på med den nye headeren. Satt faktisk også nesten å ventet på telefon fra barnehagen også, for bestekompisen hans i barnehagen er syk, og det syns ikke Joachim er noe stas, så egentlig ville han også være hjemme.(i tillegg har jeg jo lurt på om han har brygget på noe, men etter barnehagen idag hat han vært i storform, så satser på at det ikke var noe allikevel) Idag er jo andre dagen at bestekompisen hans er syk, det gikk bedre idag og Joachim virket blidere også. :) De er så flinke i den barnehagen! Når Joachim trenger voksentid, tid på fanget, tid til å kose, tid til å snakke, så får han det! Og han blir utfordret, får realistiske forventninger satt til seg, får prøve og feile, lærer masse nytt og får lekt og kost seg masse. Nå sier ikke jeg at andre barnehager ikke er så gode, for jeg aner ikke hvordan de andre barnehagene er, men det jeg sier er at jeg er superfornøyd med barnehagen til gutten min! <3

Ikveld måtte vi også synge nattasang for Nora Sofie; bæ bæ lille lam. Jeg tror nok han husker at han sang bæ bæ lille lam til henne når hun lå i magen, for når jeg spør hvilken nattasang han vil synge for henne så er det ikke "so ro lillemann", ikke "trollmor", men "bæ bæ lille lam".. Jeg har jo egentlig lært han opp til at vi kun synger nattasanger som nattasanger, men når det kommer til hvilken sang han vil synge som nattasang til Nora Sofie, så får han velge den han vil. <3
Etter at vi hadde sunget for Nora Sofie ikveld spør Joachim: "Nora Fie gla'?" <3 Og jeg sier jo selvfølgelig at hun ble nok kjempeglad! <3 Hvor heldig er ikke vi som har en sønn som vil synge nattasang for lillesøster i himmelen så hun skal bli glad?.. Vi har rett og slett en fantastisk sønn, og vi lager tydeligvis rett og slett fantastiske og perfekte barn. <3
Joachim har spurt litt mer om Nora Sofie de siste dagene egentlig, og idag ville han se bilder også. Så jeg fant frem to bilder til han, er hvor jeg holder henne, og et hvor Johan holder henne. Og han smiler som en sol når han ser bildene og skal bytte mellom å se " mamma holde Nora Fie" og "pappa holde Nora Fie", alt med et utrolig stort smil om munnen! <3 <3 <3

Dette ble nok et fryktelig langt innlegg, men her er jeg ihvertfall. :) Er mye som har skjedd selv om det kanskje ikke er så mye likevel. Har forresten fått panduro pakke også, så nå venter det et prosjekt eller to på meg også :) <3 Har hatt lyst til å strikke et par sokker til Joachim også, så får se hva jeg begynner på først.

Tankesurr på kveldstid

Prøvde å legge meg, og som dere sikkert allerede har skjønt så gikk jo det rett i dass…. 

Tårene bare presset seg på med en gang. Føles som om jeg har måtte begynne på nytt med sorgprosessen etter ettersamtalen. Frem til ettersamtalen har jeg på en måte tatt med i sorgen at vi kanskje aldri får vite hva som skjedde, at det kanskje var en infeksjon som tok livet hennes.  Nå må jeg takle det faktumet at det var en blodpropp som var årsaken.

Jeg er jo ganske faktaorientert som menneske, og klarer jo ikke helt å gi slipp på at de ikke fant noen blodpropp i morkaken, men(!!) jeg er fortsatt helt overbevist om at vi valgte rett da vi takket nei til obduksjon. Jeg tenkte riktignok litt på obduksjon i begynnelsen, men er så sjeleglad for at det ikke ble det. Jeg makter ikke tanken på at hun skulle ha bli kuttet i, og mest sannsynlig manglet hjerte og hjerne, nei off.. Det var helt riktig avgjørelse for oss å takke nei til det. Jeg er egentlig evig takknemlig for at Johan var veldig tydelig på at han ikke ville det da jeg egentlig var litt usikker, for jeg hadde nok strevet så utrolig mye mer vitende om at vår uendelig vakre Nora Sofie var blitt kuttet i og alt det en obduksjon innebærer. 

Jeg kan fint klare å takle at legene ikke har sett en blodpropp, at de bare fant forhøyet nivå av lupus antikoagulant. Jeg vet nå når datteren min døde. Jeg skulle ønske at når hun først skulle forlate vår verden at hun sovnet stille og rolig inn, men dessverre gjorde hun ikke det. Men isteden, så forsvant hun fra denne verden med at mammaen hennes strøk henne over hodet, sendte henne gode tanker og fylte hele seg og henne med kjærlighet. <3

Har tenkt mye de siste dagene på hvor gjerne jeg har lyst til å kunne glede meg over en ny spire. Ikke at jeg har lyst til å glemme henne, eller prøve å «overstyre» sorgen over min vakre Nora Sofie. Men tenk da, tenk hvor heldig nestemann vil være, få en stor storebror som passer på her, synger for h*n, leker og koser seg sammen med h*n, også en helt fantastisk storesøster som passer på fra himmelen. <3
Det er så vondt å tenke på. Så mye som Joachim hadde gledet seg til å få en lillesøster, til å hjelpe mamma med babyen, synge og leke med henne! For å ikke snakke om enda mere pappatid, mens mamma er opptatt med amming osv. <3  Så mye som han gledet seg, også fikk han aldri muligheten til å gjøre noe av det med den første lillesøsteren hans. Det kan nok være litt av grunnen til at jeg har begynt å tenke litt ekstra på dette, det at han gledet seg så utrolig mye, også fikk han ikke oppleve det. Noe av det verste foreldre ser er jo at barna har det vondt, at barna er lei seg!
Joachim er kjempefascinert av babyer, han elsker de. Og han har jo forberedt seg han å på å bli storebror, på å få baby i hus.

Har også fått litt andre tanker i det siste. Tanker om respons vi får som  «håper dere kommer over det snart», «kommer ut i jobb igjen snart» osv. Nora Sofie er så absolutt verdt hver eneste av våre tårer, hun er verd sorgen vår! Hun får aldri oppleve det du får opplevd! Hun får aldri oppleve lek og moro, første skoledag, første kjæresten, første kyss, bryllup, barn, barnebarn, jobb.. Alt det så mange tar for gitt får ikke hun oppleve, alt det så mange tar for gitt får vi ikke oppleve sammen med henne. Så la oss få tid til å sørge over henne, og la oss gjøre det på vår måte! Jeg vet jeg ikke kan grine for alltid, jeg vet jeg må ut i jobb, jeg vet! Men la meg ta det i mitt tempo, la meg grine og være lei meg når jeg trenger det. La meg minne min kjære datter så ofte jeg vil! 

Kate Havnevik - Grace

I'm on my knees

only memories

are left for me to hold

Don't know how

but I'll get by

Slowly pull myself together

Theres no escape

So keep me safe

This feel so unreal

Nothing comes easily

Fill this empty space

Nothing is like it seems

Turn my grief to grace

I feel the cold

Loneliness unfold

Like from another world

Come what may

I wont fade away

But I know I might change

Nothing comes easily

Fill this empty space

Nothing is like it was

Turn my grief to grace

Nothing comes easily

Where do I begin?

Nothing can bring me peace

I've lost everything

I just want to feel your embrace

Denne episoden av Grey's anatomy kom på tirsdagen etter vi kom hjem. Grunnen til at jeg husker det var vel fordi Callie var gravid, hadde vært i en bilulykke og så ser jeg opp på skjermen og de leter etter fosterlyd.. Vi bytta kanal..

Så episoden igjen her om dagen, var faktisk litt tøft, men gikk greit. Litt merkelig episode også, men utrolig mange fine sanger, og flinke er de til å synge også :) Sangen jeg har lagt ut over er også en av sangene de synger, teksten på den griper meg så,  og passer perfekt til hvordan jeg føler det og har det..

Ettersamtale idag.

Min lille jente var helt frisk. Det feilte henne ingen verdens ting. Hun var like perfekt fra topp til tå, innvendig til utvendig, som vi var sikre på at hun var, like perfekt som storebror. Min lille jente hadde overlevd helt fint på utsiden, ingen syndromer, ingen kromosomfeil, ingen feil overhodet.

Mest sannsynlig er det en blodpropp som har tatt livet av min lille gulljente. De fant ingen propp i morkaken, men jeg hadde forhøyet nivå av et antistoff kalt lupus antikoagulant. Dette antistoffet gjør at en har større risiko for å få blodpropper i morkaken. De godtar verdier opp til 1,19, og nivået mitt var 1,24.

Om en 6 ukers tid skal jeg inn på laboratoriet og ta nye blodprøver for å sjekke nivået på dette antistoffet. Om det er det samme, eller har gått ned.

Jeg har jo selvfølgelig googlet masse etter at jeg fikk greie på det, og egentlig funnet ut av at de stort sett finner ut av at en har «for mye» av dette antistoffet når en får utredning etter 3 aborter.  Men jeg vil også tro at disse som får beskjed om dette etter å ha abortert så mange ganger har et høyere nivå med antistoffer enn det jeg hadde.

Når jeg blir gravid neste gang får jeg tidlig ultralyd mellom uke 6-8 for å bekrefte liv. Under denne kontrollen vil de også finne ut om jeg skal settes på blodfortynnende. 

Ettersom jeg forstod var det nok en mulighet for at jeg kom til å bli satt på blodfortynnende uansett, selv om ikke nivået er over det de aksepterer, så jeg kan senke skuldrene, og for å være på den sikre siden. 

Og da tror jeg at det kom til å bli tabletter med albyl-e de første ukene og så evt daglige sprøyter i tillegg til tablettene, eller kanskje det bare blir sprøyter etter tbl. 

Husker ikke helt hvordan det kom til å bli, men det styret får vi heller ta når vi kommer så langt. Jeg er livredd for sprøyter, men tar gledelig en daglig sprøyte hvis det kan øke sjansen for at vi får oppleve neste barn utenfor magen.

Videre vil jeg måtte ta en glukosebelastningstest i uke 28, mest sannsynlig pga tidligere svangerskapsdiabetes pluss at diabetes i svangerskapet gjør at svangerskapet blir betraktet som et risikosvangerskap. Nå kommer jo mitt neste svangerskap til å bli betraktet som risikosvangerskap uansett da, så heller 10 tester for mye enn en for lite.

Jeg kommer til å få all den hjelpen jeg vil ha, og det kommer nok til å bli maange ultralyder neste gang.
Ultralyden på sykehuset i uke 18-19 blir jo som normal.
Når jeg kommer til uke 24 kommer sykehuset til å overta all oppfølging. Dette fordi grensen for å redde barn her i Norge er i svangerskapsuke 24. Så når jeg bikker uke 24 kommer de til å gjøre alt de kan for at vi får en sprell levende baby i armene våre etter endt ventetid.

Vi kommer til å få alle mulige ressurser tilgjengelige for oss under neste graviditet. Så selv om sykehuset ikke tar den offisielle oppfølgingen før uke 24, så får vi all hjelp, alle ultralyder, tester osv som vi trenger for å slappe av og føle oss trygge. Og det gir meg en enorm lettelse å vite.

Men jenta mi var helt frisk. Den lille perfekte jenta vår var faktisk 100% frisk, 100% perfekt.. Det er irriterende, og det er sårt at noen møkkaantistoffer tok livet av jenta vår! Antistoffer de egentlig ikke vet hvorfor kommer. Disse hersens antistoffene som forårsaker blodpropper i morkaken, blodpropper som kun kan drepe barnet.

Men, selv om det er sårt at det var en blodpropp som tok livet av henne, så kommer det nok til å gjøre det lettere i neste svangerskap. at de har noe konkret å passe på, noe konkret å forebygge. Hadde det vært en syndrom, kromosomfeil eller noe som gjorde at hun ikke hadde klart å leve uansett, så hadde nok dødsfallet vært lettere å akseptere, men mest sannsynlig hadde da neste svangerskap vært mye tøffere psykisk og vanskelig.

Husker vi lærte på skolen om filmer en gang, om at man fikk «hint» i begynnelsen av hver film om hva som kom til å skje etter hvert. Sånn som i skrekkfilmer at du kanskje i begynnelsen ser at en tar opp en stoor skinnende kjøkkenkniv fra knivholderen, og senere i filmen blir en knivstukket eller noe.. Føler jeg egentlig har hatt det litt sånn i dette svangerskapet, hvertfall når jeg ser tilbake nå.. Rett rundt da jeg ble gravid fikk pappa et lite drypp- altså en liten blodpropp.  Og hva annet, jo, jeg kom over (uten å søke eller lete opp med vilje) blogger med mødre som hadde mistet barnet sitt enten rett etter fødsel eller i mors liv, historier på babyverden osv med mødre som har mistet barnet sitt. Jeg vet jo at jeg ikke kunne forutsett at mitt barn ville død av blodpropp..

Tiden..

Vel, nå har jeg tatt ned lappen som har hengt på kjøleskapet. Den lappen som hang der for at vi ikke skulle glemme dato eller klokkeslett. Riktignok brant dato og klokkeslett seg fast da jeg åpnet brevet i slutten av November..
Den lappen som skulle minne oss på at om sååå lenge til skal vi inn på ettersamtale er tatt ned fordi dagen er plutselig her. I dag er dagen. Plutselig er det ikke snakk om uker lenger, ikke snakk om dager lenger, ikke snakk om timer lenger, nå er det minutter og snart sekunder...

Livet er så sårt og uforutsigbart. Livet er skjørt. Livet på jorden er så altfor kort, jeg håper nå på et langt liv etter døden, et langt liv med Nora Sofie og resten som måtte vente på meg når min tid kommer. Ei jeg har snakket litt med i det siste og blitt mer kjent med sier at hun ikke er i tvil, at hun også har opplevd å få tegn fra den andre siden. At livet på jorden er så ufattelig kort, og at de som venter på deg på den andre siden ikke venter lenge, det er lenge for oss å vente men ikke for de. Hun fortalte drømmen min til en annen en som også hadde hatt en opplevelse med den andre siden, og blitt veldig troende etter dette. Han sa at  min drøm var helt logisk, at de som forsvinner fra denne jorden finner frem til og holder sammen med de en hører sammen med, at det også stod i bibelen. Liten tankevekker, jeg har aldri lest noe i bibelen utenom det vi måtte lese på skolen. Ikke vet jeg fortsatt om jeg tror, jeg har egentlig et ganske avslappet forhold til religion, så det tenker jeg å fortsatt ha.

Nummen og støl

Føler meg helt nummen, hele meg - nummen. Gruer meg veldig, men har begynt å nesten glede meg litt også. Få en så god forklaring som det finnes på dette, få svar på det vi måtte lure på, få snakke om Nora Sofie igjen.

Sov ganske lite inatt og sov ikke på formiddagen for å ta igjen det tapte. Jeg tenkte det at hvis jeg heller la vær å sove da, så får jeg mest sannsynlig nok timer på øyet til natta igjen.
Var å trente litt idag også, sammen med ei jeg har begynt å snakke og få litt kontakt med. :) Kjempekoselig :) Meeen, jeg kommer nok kun til å trene med henne på kveldene, for jeg haater egentlig treningsstudioer, og ihvertfall når det er mange folk der sånn som det var på dagen idag der. Dermed er det godt de har døgnåpent, så det passer for meg å komme når det er minimalt med andre folk der. :)

Bah, nei. kommer ikke på noe som helst annet å skrive, ingenting annet som har skjedd idag annet enn at jeg gruer meg men ser frem til å få det overstått. Også at jeg allerede er ganske støl i lår og armer da..:P Jo, også har jeg kommet frem til at det faktisk ikke er sant at folk er mest opptatte av seg selv på treningstudioer, ihvertfall ikke de som var der idag, blant annet ei gravid ei, og det var ikke før jeg begynte å stirre tilbake at hun ga seg..

Ønsker dere en god kveld videre. <3

Ettersamtale til torsdag

Fikk spørmål om hva som skal skje til torsdag, så tenkte det kunne være like greit å bare lage et lite innlegg om dette. Jeg er ikke helt sikker selv, så kommer til å bare forklare litt av det jeg husker de sa på sykehuset.
Håper dette viser alle at jeg faktisk bare liker å få spørsmål, liker å forklare og snakke om min lille engel. :)
<3 Ingen spørsmål er dumme, og jeg blir ikke lei meg, jeg blir heller bare glad. <3

Vi kommer til å møte legen som erklærte henne død. Vi kunne velge hvilken lege vi hadde mest lyst til å ha denne ettersamtalen med og vi sa vi hadde mest lyst til å enten ha den med legen som tok oss imot eller legen som fikk henne ut. De går jo vakter på et døgn av gangen, så vi rakk innom 3 leger(ettersom jeg husker ihvertfall)....
Vi gikk fort igjennom fødselen på sykehuset med jordmoren som var med, men syns å huske at vi ble fortalt at legen også kom til å gå igjennom dette. Så regner jeg med at vi vil få svar på alle blodprøvene som ble tatt av meg, forstervannsprøven og prøvene tatt av Nora Sofie.
Det kommer også til å bli tatt en innvendig ultralyd av meg for å sjekke at livmoren har trukket seg helt tilbake og at alt er som det skal.
Til slutt tror jeg også at vi kan spørre om det vi måtte lure på, er ihvertfall det jeg ser alle andre som har vært på ettersamtale har kunnet gjøre..

Så, kort fortalt, på torsdag får vi vite om de har funnet noen årsak, få spørre om det vi lurer på, sjekke at jeg er "i orden" igjen og gå igjennom fødselen. Vet ikke om det er bare legen som er med på denne samtalen eller om noen av jordmødrene blir med også. Husker ikke helt om hva de sa om det, tror de sa de var med på denne samtalen hvis det passet sånn med vakter og hvis det ikke var for mye kjør på føden da..

Torsdagen, hjelp til spørsmål, og ang. kommentarer.

Må begynne på spørsmålene til timen på torsdag.. Har drøyd det veldig lenge, og det er mange spørsmål som surrer rundt i hodet mitt som jeg ikke aner om jeg i det hele tatt tør å spørre legen om. Ikke fordi jeg er redd han skal synes jeg er teit, men fordi jeg er redd for hva svaret kan være..
Jeg er redd for at han skal si at jeg kunne unngått at Nora Sofie døde. At nesedråpene jeg tok ikke var bra, at jeg spiste noe jeg ikke skulle ha spist, at jeg lå på ryggen og hemmet blodforsyningen hennes, at jeg brukte for mye astma/allergi medisiner.

Er det rart at jeg er redd? Er det rart jeg utsetter å skrive spørsmålene til siste liten?

Mange av spørsmålene jeg har trenger jeg kanskje ikke stille en gang, for mange av dem dreier seg jo om årsaken. Og jeg vil jo tro de har funnet ut så mye de kan finne ut, hadde vi valgt obduksjon måtte vi nok ha venta myye lenger, og kanskje ikke fått et eneste svar da heller.

Jeg trenger litt hjelp av dere som er innom bloggen.
Hva ville du spurt legen om hvis du hadde vært i min situasjon? Hva tror du at du hadde lurt på? Hva tror du hadde vært viktig for deg å få svar på?

Det er ikke ofte jeg ber om hjelp, så jeg håper dere kan prøve. En kommentar betyr faktisk ganske mye, det betyr at noen gidder å lese, at noen bryr seg litt, interesserer seg for hvordan det går og emnet jeg skriver om. Jeg ser jo hvilken by mine besøkende kommer fra, og ser jo at mesteparten er herfra. Og jeg ser jo også hvor mange ganger hver besøkende er innom.
Det føles nesten mer som om dere som er ofte innom bare snoker på livet mitt. Dere gir meg ingen tilbakemelding, ingen kommentar som sier at dere bryr dere. Denne bloggen er ganske personlig, ergo det er godt med en tilbakemelding. Jeg forventer ikke at dere skal kommentere til enhver tid, eller at dere må ha en masse fornuftig å skrive. bare å gi et lite pip om at dere er her, at dere bryr dere betyr mye. Når jeg aldri hører noe tolker jeg det jo selvfølgelig motsatt. Pluss at jeg føler meg snoket på når jeg ser hvor mange herfra det er som er innom til stadighet og som aldri gir et pip, og halvparten av dere unngår jo også å snakke om bloggen min.

Tanker, tanker og atter tanker...

Har kommet frem til at jeg ikke synes noenting om å sende Joachim i den stoore barnehagen. Jeg likte ikke løsningen med "skap"plass, eller noe.. Skulle ønske jeg bare kunne hatt Joachim hjemme hele tiden, men vet jo at det ikke går..

Føler meg som et nervevrak, og det kommer jeg sikkert til å gjøre frem til torsdagen er over. Føles som om jeg venter på å nesten få høre om jeg får en egen "dødsdom"..  Jeg kan ikke noe for det, det er bare sånn følelsene mine er nå.
For å prøve å vri dette litt om, hvis du gikk å ventet på å få svar på hva det var som drepte barnet ditt, hadde du klart å leve med deg selv hvis de hadde sagt at døden kunne vært unngått om du hadde gjort noe annerledes? Jeg sier ikke at du burde vite at du skulle gjort det annerledes, men selv om du ikke visste det, så er det din feil.. Hvis jeg får den beskjeden, hvordan skal jeg klare å leve med meg selv da?

Har mye vondt. En stooor knute i magen, og innimellom kommer de her ganske vonde hjertesorgsmertene. Knuten i magen er der hele tiden. Føler kapasiteten min er nådd.. Jeg orker ikke tanken på å måtte ordne noe som helst annet. Har bare lyst til å låse meg inn på rommet sammen med masse leker og Joachim. Det eneste Joachim ber meg om er å være mamman hans, og det klarer jeg fint. Den oppgaven elsker jeg.

Nyttårsfeiring ble forresten en stor suksess! Kalkunen ble saftig og ikke smakløs, og gjestene likte heldigvis maten. <3 Koste meg utrolig mye den dagen, barna gikk utrolig godt sammen, lekte og hadde det gøy. <3 Og oss voksne gikk godt sammen også. Jeg prøver å vri tankene mine over på noe positivt nå, fortelle om alt det koselige vi har gjort, men jeg får det ikke frem. De andre tankene krever sin plass, det er ikke plass til noe positivitet nå, kun plass til vonde tanker. Gleder meg til Joachim skal hentes i barnehagen idag. Gleder meg til å få han hjem, og kose meg med han. Har bare lyst til å sove frem til han skal hentes egentlig, men blir vel ikke til det heller..